Anne-Marie Børud hadde planlagt når og hvor hun skulle ta sitt eget liv

Anne-Marie Børud er gift med Arnold Børud. Hun er mor til artisten Ole Børud og bestemor til sangeren og danseren Lisa Børud.

I et intervju med Egil Svartdahl i programmet Plussprat, som publiseres søndag, deler hun sin personlige historie om død, depresjon og om en tro som har båret henne gjennom livet.

Død i sengen

Påskemorgen i 1973 finner hun datteren, Mette, død i sengen. 17 dager før hun skulle fylt ett år.

– Da startet sorgen i mitt liv, sier hun til Svartdahl.

Ekteparet hadde to barn på den tiden. Thomas, som var eldst, og Mette. De hadde vært på besøk hos venner kvelden før og var sent hjemme.

Da hun legger Mette, smiler den vesle mot henne. Det siste hun ser er de lubne fingrene over dynekanten. Neste morgen er hun død.

På et rom på sykehuset blir datteren lagt i en seng. De får låne en bibel og leser, ber og skriker. Hun husker bilturen; at de kjørte forbi mennesker som ikke ante noe om deres sorg.

– Det ble så surrealistisk, sier hun.

Dramatisk fødsel

Ikke lenge etter ventet de et nytt barn.

På spørsmål om det var rom for å bearbeide sorgen, tapet og traumet, svarer hun at det var fraværende. Hun fikk ingen hjelp.

Arnold var mye på reise den gangen og jobbet som musikkprodusent i Stockholm. De hadde dårlig økonomi, og gang på gang måtte hele familien flytte etter hvert som de ble flere.

Fødselen til Linda, som er barn nummer tre, ble dramatisk. Hun husker hvordan jordmødrene stresset, og selv var hun helt i sjokk.

Hun husker at hun sitter med ryggen mot vinduet og ser på datteren som ligger i kuvøsen. Når hun snur seg, ser hun rett ned på graven der Mette ligger.

– Da trodde jeg at det skulle klikke for meg, sier hun.

Depresjon

Etter et år med kolikk, mageinfeksjoner og lungebetennelse er Linda omsider frisk. Så får hun falsk krupp. Og midt i alt som skjer, oppdager Anne-Marie at hun er gravid med barn nummer fire.

Da Ole blir født, greier hun ikke å stå på beina i en hel måned, så moren må stelle ham for henne.

4. mai 1977 våkner hun på morgenen og er fullstendig aspeløv.

– Jeg visste ikke hva det var, men jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle opp til noen embetseksamen og at jeg ikke trenge å være nervøs. Det var helt forferdelig, og det var kaos i tankene.

– Var det angst, vil Svartdahl vite.

– Jeg vil heller kalle det depresjon. Det kom den morgenen da jeg våknet. Da var Arnold i Stockholm.

«Gud, gjør meg normal»

Hun ringte ham straks og sa at hun ikke orket lenger. Da kom han og hentet henne og barna.

En måned senere skal familie flytte på nytt. Depresjonen blir stadig tyngre å leve med. Ektemannen og de som står henne nærmest forstår ikke hvor syk hun er. Selv tror Anne-Marie at hun har blitt sinnssyk.

– Jeg har aldri vært deprimert eller mørk i mine tanker før. Jeg er et lyst menneske. Det var helt sjokk for meg, sier hun.

Hver kveld ber hun: «Gud, gjør meg normal når jeg våkner i morgen». Men tilstanden forverrer seg.

– Jeg visste at det var Gud

Året er 1978. Anne-Marie har det grusomt og vil ikke leve lenger.

– Det var det jeg fortjente, sier hun til Svartdahl.

På ettermiddagen, når hun er alene, har øyeblikket kommet. Hun tenker at ingen kan stoppe henne, men så skjer det: hun blir stoppet av en stemme.

– Ikke en hørbar stemme, men en stemme inni her, sier hun og peker på hjertet.

«Anne-Marie,» sier stemmen. «Det du opplever nå er ikke din virkelighet».

– Jeg visste at det var Gud som snakket til meg, sier hun.

Alt makter jeg i ham

Så begynner en liten dialog. Hun forteller Gud hvordan hun har det og spør: «Hva er livet mitt?»

«Din virkelighet står i mitt ord,» svarer stemmen, og med en gang får hun et ord fra Filipperne 4,13: Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

– Ok, sier jeg til Gud. Jeg gir deg en sjanse.

Hun tar et valg om å si seg enig i at hennes virkelighet er det som står i bibelverset: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk».

Når hun er for seg selv, sier hun på nytt og på nytt: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»

– Da det hadde gått en uke, sov jeg fire timer på natten. Kort etter sov jeg litt lenger.

Ukene gikk, og Anne-Marie kjente seg mer og mer normal.

– Da sier hun til Gud at «Du hadde rett. Det stemmer det du sier.»

Til mennesker som går gjennom kriser, har hun følgende oppfordring:

– Sett ord på tanker og følelser, gjerne med noen som har vært gjennom noe vanskelig. Det fikk ikke jeg gjort.