Ap-politikeren Leon (26) mener han er kalt til å be: – Det er en gave

Han er fosterbarn, politiker, sosialdemokrat og kristen.

Leon Bafondoko (26) blir ofte knyttet til broren og fotballspilleren Mushaga Bakenga og til onkelen Denis Mukwege, vinner av Nobels fredspris 2018.

Han er født i Den demokratiske republikken Kongo og kom til Norge som flyktning.

Moren var ung og døde kort tid etter at Leon kom til verden.

Derfor ble han adoptert av slektninger og ble med dem som flyktning til Norge i 2002, da han var fire år gammel.

Havnet i fosterfamilie

Men barnevernet oppdaget fort at han ble utsatt for vold og omsorgssvikt i hjemmet, forteller han.

Noen i barnehagen hadde luktet lunta og meldt fra.

Leon havnet raskt hos en kongolesisk familie.

Ekteparet hadde to egne barn, og tok til seg Leon som fosterbarn.

– Det er de som er mamma og pappa for meg.

En inderlig varme stråler ut når han omtaler mamma Fiffi og pappa Willy.

Han priser seg salig for at barnevernet plasserte ham der.

– Jeg fikk vokse opp i et trygt hjem og ivareta både den kongolesiske kulturen og språket, Swahili.

Preget av kristendom

Fosterfamilien han kom til i Trondheim var kristen og gikk i pinsemenigheten Betel på søndagene.

Hele grunnskolen gikk han på den kristne privatskolen Tomasskolen, menighetens egen skole.

Bafondoko setter ord på det åpenbare:

– Kristendommen preget oppveksten min.

På videregående valgte han imidlertid bort «kristenbobla».

– Det var viktig for meg å oppleve en offentlig skole.

Meldte seg inn i Arbeiderpartiet

I 2011 var storebror «Mush» en av de største snakkisene i norsk fotball med 12 scoringer for storklubben Rosenborg. Til forskjell fra storebroren, var aldri Leon noe fotballtalent.

Men samme år som broren herjet på banen, fikk lillebror Leon en brutal wake up-call: terrorangrepet på Utøya 22. juli førte til at han meldte seg inn i Arbeiderpartiets ungdomsforening.

Det var slik han kunne støtte de døde, de sårede og de som var redde, tenkte han.

– Jeg kunne ingenting om Arbeiderpartiet.

I 2012, 14 år gammel, begynte han å møte opp på AUF-møter i Trondheim.

Der snakket ungdommer om å skape en bedre verden, om sosial og økonomisk utjevning.

– Det fanget min interesse. For meg var det en ny verden.

Steg i gradene

AUF-ungdommene var idealister som ville gjøre verden til et bedre sted.

– Vi tenkte at løsningen var sosialdemokratisk.

Leon oppdaget at han stort sett var enig med sitt nye parti – særlig i de grunnleggende ideene om omfordeling av rikdom og makt.

Han begynte å få tillit og ulike verv, ble nestleder i Trøndelag AUF og havnet i oppvekstutvalget for moderpartiet sentralt.

I 2019 ble han valgt inn i bystyret i Trondheim.

– Hvorfor har du fortsatt å holde på med politikk?

– Jeg tenker at min stemme har noe å si og at jeg kan påvirke samfunnet. Det er ikke mange aktive politikere i Arbeiderpartiet med innvandrerbakgrunn, og det er ikke mange kristne, så jeg vil bidra med mangfold i partiet.

Bafondoko har kjempet gjennom flere saker i bystyret, og har fått være med på mye han opplever som viktig.

– Jeg skal fortsette å engasjere meg så lenge det trengs, og jeg har tillit. Jeg håper det kommer flere unge engasjerte minoriteter som kan styrke mangfoldet i partiet. Hvis det skjer, kan jeg gjerne trekke meg ut.

Idealismen strekker seg nemlig ut over partipolitisk arbeid.

Sammen med familien driver han organisasjonen Jabez Verden, som samler inn penger til skole for foreldreløse barn i Bukavu-området i Kongo, der hans fosterfamilie kommer fra.

Samfunnsengasjementet sporer han tilbake til bestefaren, som var pastor i den kongolesiske byen Bukavu.

Fredsprisvinner og onkel Denis Mukwege har også oppmuntret ham underveis, men han er ikke i tvil om at det er fosterforeldrene som har preget ham aller mest.

Kalt til bønn

Fortsatt møtes familien i Betel på søndager. Der er de sammen om lovsang, forkynnelse og bønn.

Leon er også aktiv som frivillig i både organisasjonen Krik og Impuls-festivalen. En periode jobbet han for studentorganisasjonen Laget.

Men det er i bønn – som forbeder – han mener han har funnet sitt kall.

– Jeg opplever det som en gave at jeg har lyst til å be for andre mennesker.

Han sier også at han har fått nådegaven å «be i tunger», kjent som «tungetale».

Og selv om han mener man ikke skal blande tro og politikk, har han og fire-fem andre bystyrepolitikere hatt en bønnegruppe.

Fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har politikere lagt møter og saker fram for Gud i bønn.

Det gjorde de kjent for resten av bystyret og inviterte flere med.

– Ingen var interessert, ler han.

Ikke i konflikt

Bafondoko er medlem av minst to bobler: den kristne og den politiske.

I den kristne bobla stusser mange over at han er i Arbeiderpartiet.

Men grunnverdiene i Arbeiderpartiet er ikke i konflikt med troen, mener han.

Verdiene som like muligheter for alle, utjevning av sosiale forskjeller, gratis skole, sosial mobilitet og en aktiv bruk av skattesystemet for å fordele makt og rikdom er alle verdier som ligger tett på Bafondokos hjerte.

– Så er det selvfølgelig enkeltsaker man er uenige med partiet sitt om. Sånn vil det alltid være.

For tre år siden vedtok Arbeiderpartiet på sitt landsmøte at de ville avvikle nemndsystemet og utvide abortgrensen til uke 18.

– Kan du som kristen fronte en slik politikk?

– Her er det viktig å ikke blande kortene. Abort er ikke et religiøst spørsmål, det er politisk. Jeg tror vi gjør Jesus en stor tjeneste hvis vi ikke blander ham inn i politikk.

– Fungerer det å skille mellom tro og politikk?

– Jeg vil være en politiker for alle, og unngå å bidra til polarisering. Det er viktigst for meg.

Det er dette skillet som gjør det uaktuelt for ham å gå inn i KrF, forklarer han.

Bekymret for demokratiet

Men i likhet med det kristelige partiet, er han opptatt av oppvekstsektoren.

I januar fikk han store mengder oppmerksomhet – og kritikk – da han løftet debatten om foreldre som «tar seg fri fra barna».

Nå for tiden er han mest bekymret for demokratiets fremtid.

– Den utviklingen vi ser på kunstig intelligens-fronten, den frykter jeg.

At vi allerede oversvømmes av falske bilder, videoer og nyheter, setter demokratiet i fare, mener han.

– Den mest grunnleggende forutsetningen for demokratiet er at en kan skille mellom sant og usant. Når vi ikke kan det lenger, er demokratiet dødt, mener en engasjert Leon Bafondoko.