Åpner dører for de døve

Svaret fra Lill fikk store følger og førte til dannelsen av en misjonsorganisasjon som ikke er altfor kjent i Norge, men har betydd masse for tusener: Deaf Ministries International (DMI).

De har i dag et omfattende døvearbeid i 19 land i Asia og Afrika.

Store frukter

Neville Muir (72) fikk ja på begge sine spørsmål til Lill. Hun ville både gifte seg med ham og stå ved hans side i det kristne døvearbeidet.

Fruktene var svært synlige under den store døvekonferansen i Stavern i juni. Dit kom det døve og hørende som jobber for døve fra mange land, tross vansker med visum for flere.

Lill og Neville kunne ikke gå mange metrene uforstyrret på konferansen. De ble stadig stoppet hele tiden, og tegnspråk blandet seg med smil og latter. Omfavnelser vanket fra alle kanter. Journalisten fikk pent vente.

En liten døv gutt

Etter flere tiår med døvearbeid, er ekteparet Muir på vei inn i sluttfase. Innsatsen deres for hørselshemmede startet i 1965 – med en liten døv gutt på fire år.

Lille Tony deltok på en sommerleir i Australia der Neville var leder. Lærerstudenten ville jobbe med handikappede barn, men hadde ikke spesialisert seg ennå.

– Møtet med Tony skapte den første interessen for døve. Jeg søkte på alle mulige spesialiseringer og ga det hele til Gud. Dette var den døra som åpnet seg. Jeg hadde tenkt på ulike muligheter, men ikke på døve. Ikke før jeg traff Tony, sier han om gutten som i dag er godt voksen og med i Lills og Nevilles menighet hjemme i Melbourne.

Ung misjonær

Neville fant sin medhjelper da han kastet sine øyne på Lill. Hun var misjonær for Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Japan da de traff hverandre.

Faren hennes var sjømann. Deler av oppveksten var hun og moren med ham på handelsskip der han hadde hyre. I unge år fikk hun se store deler av verden og ble internasjonalt disponert.

– Jeg visste tidlig i tenåra at Gud ville ha meg som misjonær et eller annet sted, forteller Lill.

Søknaden om å få dra til Japan ble glatt innvilget, og etter lærerskole i Norge og USA, ventet to års språkstudier i Japan fra 1972.

Ville gifte seg

Neville ankom året før og var i gang med teltmakerarbeid. På språkskolen la han fort merke til Lill.

– Jeg bestemte meg tidlig for at hun var den jeg ville gifte meg med, forteller han.

Lill studerte språk i to år før hun startet misjonærarbeidet som mest handler om evangelisering blant barn.

– Det var et radikalt valg å dra ut som ung og ugift?

– Ja, og jeg hadde tenkt på at jeg kanskje ikke fant noen. Men jeg ville gifte meg, sier Lill og ler.

Og den veien gikk det. I 1976 ba Neville om et stevnemøte. Han sa han hadde noen spørsmål.

– Det første var om hun ville gifte seg med meg, og svaret var ja, sier Neville smilende.

Han hadde bare ett vilkår:

– Jeg spurte om hun ville være interessert i å jobbe med døve i Sør-Korea.

– Jeg hadde ikke mye tid til å tenke på det, men svaret ble selvsagt ja, sier Lill. – Jeg kunne ikke noe om tegnspråk, men fant det interessant. Alt var veldig nytt for meg, og jeg hadde ingen idé om hva jeg gikk inn i.

Hjerte for døve

Neville dro til Japan og underviste funksjonfrisk ungdom på college og high school.

– Men mitt hjerte var hos de døve, sier han og forteller at han hadde etablert kontakt med døve i Sør-Korea i denne perioden. Han ville være en døråpner for dem så de kunne få gode liv og høre det kristne budskapet.

Tidlig på 70-tallet brukte han fritid og ferier til å jobbe for en internasjonal kirke i Osaka samt for organisasjonen World Opportunities International (WOI).

I 1965 hadde Neville fjernadoptert en døv gutt i Sør-Korea, og han reiste så ofte han kunne dit.

– Da jeg møtte Lill, ville jeg tilbake og jobbe på heltid med døve der. Derfor spurte jeg om hun ville forlate Japan og bli med meg, sier Neville.

Gutten han hadde fjernadoptert, var en av fire som var med i den første bibelgruppa for døve de startet i Seoul.

De jobbet under WOI de først årene i Sør-Korea og etablerte et såkalt half way-hus i hovedstaden Seoul. Det skulle hjelpe dem som ikke lenger fikk bo på barnehjem og som sto på bar bakke når de ble 18.

– Vi kjøpte et stort hus i Seoul. Der bodde også noen døve. Moren til en av de døve guttene spurte om vi kunne hjelpe til med å starte en døvekirke i nabobyen Incheon. Vi var nye i landet og ikke gode i koreansk tegnspråk, men sa vi ville hjelpe. Da vi kom i gang, sa de at dette nå var vårt arbeid. Det var omfattende og mye å gjøre, så i grunnen var det helt grusomt, sier Neville og ler.

Han og Lill prøvde å drive kirken så godt de kunne. Mens de var opptatt med dette, brant half way-huset ned.

– Vi mistet alt, forteller Neville.

Men mens huset lå i aske, vokste arbeidet ut fra kirken i Incheon. Et nettverk av døvekirker ble bygd opp. Lederteam ble etablert i hver by og en bibelskole startet så stadig flere kunne utdannes til å bidra i tjenesten.

Dette er forhistorien til Deaf Ministries International. Utover 80-tallet gikk World Opportunities International i oppløsning fordi lederen fikk Alzheimers syndrom. Han erkjente ikke at han trengte hjelp, og Lill og Neville fulgte et råd om å trekke seg ut før den endelige kollapsen.

De dannet da DMI i 1990, etter 13-14 års innsats i Sør-Korea. De hadde også etablert døvearbeid i Filippinene og i Kenya.

Samme år flyttet familien som nå besto av to voksne og fire barn, til Japan og Kobe. Der var det hjelp å få for den ene av sønnene deres som slet med dysleksi. Sistemann, Ian, har dessuten Downs syndrom, så det trengtes litt ekstra innsats.

Med fem språk i bagasjen – norsk, engelsk, japansk, koreansk og tegnspråk – var også de fire sønnene på vei mot et liv som globetrottere.

Fattige døve

DMIs arbeid ble nå styrt fra Japan. Her ble de for andre gang frarøvet alt de eide. Nå var det jordskjelv som tok huset deres. 1995-skjelvet krevde 5.500 dødsofre, og skapte enorme ødeleggelser.

Men de ga seg ikke og måtte bare starte forfra igjen. I 2001 skaffet de seg hus i Australia. Siden har arbeidet vært styrt fra Melbourne. DMI er nå i rundt 20 land. Før var det få kristne organisasjoner for døve. Nå er det flere, og døvearbeid er blitt en del av flere store kirkers innsats. Wycliffe Bible Translators har for eksempel laget bibelutgaver for døve.

– Døve er noen av de fattigste av de fattige i mange land. De har ikke anledning til å støtte sine egne organisasjoner. Noen ganger har vi ikke penger, og det er vanskelig å måtte kutte ned på noe av arbeidet. Vi gjør hva vi kan for å unngå det og ber alltid Gud om at penger skal komme så vi slipper å kutte, sier Neville.

Fremtiden

Han mener grunnlaget er lagt for framtidig vekst.

– Jeg kommer gradvis til å forsvinne ut av arbeidet. Andre vil ta over, sier han og sier visedirektør Gunnar Dehli er framtidens DMI-leder.

Den senere tid har lagt et visst alvor over overgangen siden Neville har en kreftdiagnose. Når dette leses, er han tilbake i Australia for strålebehandling. Hvor involvert han blir i arbeidet framover, vil avhenge av sykdomsforløpet.

Neville mener det er viktig at kristne bevisstgjøres i hvert land slik at penger ikke behøver å komme bare utenfra eller fra DMI sentralt. Det bygges nå støttenettverk i alle landene der DMI jobber.

– Vi satser mye på prosjekter for døve evangelister, sier Neville og forteller at de nasjonale avdelingene lykkes i ulik grad.

– Noen har en fattigdomsmentalitet, andre steder er de mer frampå og prøver å skaffe midler, forteller han og understreker at det er de hørende som må strekke seg mest slik at døve kan nås med evangeliet.

Norge viktig

– Hvor viktig er Norge for DMI?

– Norge er viktig. Jeg har reist mye i Norge og talt i mange menigheter i alle slags kirkesamfunn, sier Lill som sier DMI er godt kjent i visse kretser, men at de fleste i norske menigheter vet lite om kristent døvearbeid. Hun har derfor gledet seg over å få fortelle om det store behovet for å nå ut til denne gruppen. Hun ser at mange blir interessert når de får informasjon.

– Uten Gunnar [Dehli] og de andre på kontoret her i Norge og økonomibidragene herfra, hadde vi ikke klart oppgavene våre rundt om i verden.

Givende

– Hva har vært mest givende gjennom 40-50 års døvearbeid?

– Å komme til en konferanse som denne i Stavern og se alle lederne som er kommet til Herren gjennom vår virksomhet. Mange av koreanerne her var bare barn da de kom til tro og ble døpt. Flere ble pastorer, og de er gift og har barn. Det å se kirker vokse og døves liv bli forandret, det er det aller viktigste, og det har skjedd tusenvis av ganger, sier Neville som er en humørfylt mann midt i alt slitet: – Jeg pleier å si at jeg ikke jobber. Jeg har det bare moro.

– Lill hadde ingen anelse om hva hun sa ja til da hun aksepterte frieriet mitt, legger han til.

– Men hun tok følgene og betalte prisen?

– Ja, og det var en god pris å betale, mener Lill.

Hun ser ikke det minste misfornøyd ut hun heller.