Åpner skole- døren for barn på flukt

– De barna som hører hjemme i Beirut kan finne skoleplasser andre steder. Nå gjelder det å gi et tilbud til flyktningbarna, så de ikke havner på gaten, sier Marokel.

Han er rektor på den assyriske kirkens skole i Libanons hovedstad. Av 200 barn fordelt på 1. - 9. klasse på skolen, er 103 av dem flyktninger fra Khabor-regionen i det nordlige Syria. De måtte forlate hjemmene sine da 33 kristne landsbyer i dette området ble angrepet av IS i februar.

Konsentrasjonsproblemer

Skolen ligger vegg i vegg med kirken i et rolig strøk i Beirut. Rektors kontor bærer preg av at han er stolt av sin assyriske kultur. På en hylle bak ryggen hans står en modell av en hest med vinger og andre klassiske figurer på rekke.

Han vil så gjerne hjelpe assyrerne fra nabolandet, men innrømmer at det byr på store utfordringer å åpne skoledøren for flyktningene. Barna er sterkt preget av krisen de står midt oppi. De fleste av dem sliter med konsentrasjonen.

– Mange av barna er ikke interessert i skolen i det hele tatt. Det blir mer som et fritidstilbud, sukker rektor.

– Men det er ikke minnene fra krigen som skaper størst problemer for læringen, forklarer han.

– Hovedproblemet er at de ser på Libanon som et midlertidig sted; et sted de er på vei vekk fra. Disse barna lever i et vakuum. Hjemme blir det hele tiden snakket om hvor de skal reise og hvilke land de har søkt visum til.

I Syria har barna lært arabiske på skolen. I Libanon går det på fransk og engelsk. Den assyriske skolen tilbyr barna språkkurs i sommerferien, for å gi dem en mykere start.

– Men motivasjonen for å lære nye språk er laber, all den tid barna ikke vet hvilket språk det snakkes i det landet de til slutt skal bosette seg i.

Ber om «daglig brød»

1300 assyriske familier har flyktet fra ulike deler av Syria til Libanon. Mange av dem har søkt hjelp hos den assyriske kirken. For skolen og menigheten koster gjestfriheten dyrt. Det er for eksempel bare noen få av flyktningfamiliene som klarer å betale for skoleplassen. Kirken lar barna være der likevel. Gratis. Det går ikke an å avvise mennesker i så stor nød.

Vise-biskop Yatron Koliana i den assyriske kirken, deler både rektorens overbevisning om at det er nødvendig å hjelpe, uansett. Men han legger ikke skjul på at det tærer på kirkeøkonomien.

– Aldri har vi bedt «gi oss i dag vårt daglige brød» med slik inderlighet, sier biskopen. – Vi lever i en situasjon der vi vet hva vi har i dag, men sjelden hva vi har å rutte med i morgen.

Kriseløsninger

– Disse menneskene har flere store utfordringer, sier biskopen og tar sats:

– Skolegang er én ting, men flyktningene trenger også medisiner og legehjelp. Vi har for eksempel fem personer som må ha dialysebehandling to ganger i uken. Dette koster 300 dollar hver gang. Bare til medisiner trenger kirken vår 100.000 dollar i måneden.

– Og ikke minst må vi skaffe hus til alle sammen.

Biskopen slår oppgitt ut med armene. Det er en kontinuerlig hodepine å skaffe bolig til alle flyktningene i overbefolkede Beirut. Folk må ta til takke med å bo i nedlagte butikker med vindu ut mot gaten, forteller han. Eller å trykke seg sammen, flere generasjoner på få rom.

– Vi har mange familier som vi har skaffet hus til, som har blitt nødt til å ta enda en familie inn i leiligheten sin.

Dette er en kriseløsning, understreker han. Trangboddheten er en sikker oppskrift på familieproblemer, både ektefolkene i mellom og mellom barn og foreldre.

– Husk at dette er mennesker som er vant til å leve med god plass på landsbygda, sier biskopen. – Plutselig må foreldre, barn og svigerforeldre bo på samme rom, uten mulighet for at ekteparene kan ha naturlig samliv. De har ingen erfaring med slike problemer og vet ikke hvordan de skal løse dem.

Biskop Koliana rister på hodet, når jeg spør om kirken får hjelp utenfra.

– Vi får litt fra en kirke i Sydney og et par andre mindre organisasjoner, men ingen ting fra de store som FN og Caritas.

Lengter hjem

Hvis det blir fred i Syria, er det ingen ting disse menneskene heller vil enn å reise hjem til Khabor, sier biskopen og henvender seg til tolken.

– Du som har vært der, ville ikke du reist tilbake? spør han og viser bilde av Tell Sekra, landsbyen han selv vokste opp i.

– Det eneste vi ber om fra europeerne er hjelp til å leve videre i Midtøsten. Det er her vi vil være. Men slik det er nå, er det umulig for flyktningene å bli værende i Libanon. Det er for dyrt og vanskelig for dem. Bare det å fornye oppholdstillatelsen er i seg selv en uoverstigelig økonomisk byrde. Hver sjette måned må alle flyktninger over 16 år betale 200 dollar. Dette har de færreste som har råd til.