Arven som lever videre
«Dette er min pakt med dem, sier Herren: Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid» (Jes 59,21).
Denne pakten gir både et løfte og en befaling, ansvar og privilegier. Løftet om Ånden er Guds ansvar, ordene i munnen er vårt daglige valg. Det samme gjelder generasjonene i mellom. Vi må overlevere ordene og stole på at Ånden vil gjøre sin gjerning i dem som kommer etter oss.
Hvert eneste generasjonsskifte har stått overfor den samme utfordringen. Hvis min bestefar på morssiden hadde levd i våre dager ville han nok ha trodd at han hadde blitt etterlatt da «Jesus hentet sine hjem». Han hadde ikke maktet å forstå samfunnet eller den kristne kulturen vi omgir oss med i dag.
Annonse
Men vi har fortsatt tilgang på den samme ånd som han ble styrket av. Bibelens ord har ikke forandret seg. Ordene lever fortsatt blant oss og gir veiledning og retning i en annen tid. Det er bare ingen selvfølge om vi ikke overleverer dem.
Da har Ånden lite å ta tak i. Han har alltid gjort seg avhengig av Ordet i sitt arbeid med menneskehjertet. Derfor består kampen i å få ordet ut og fram, både til de nærmeste og til dem som er langt borte. For Jesus ba oss ikke bare gå til vårt Jerusalem, men like til jordens ender.
Posted by Andakt on 2. mars 2018
