Åshilds tre utfordringer til misjonsfolket

Foran et par tusen misjonsfolk under generalforsamlingen til Misjonssambandet, fortalte Åshild Sørhus i går hvordan hun har jobbet blant en unådd minoritetsgruppe i Mongolia.

Misjon blant folkegrupper der få eller ingen er kristne har de siste ni årene vært hovedprioritet i Misjonssambandet. De skal innen 2020 bruke minst 60 prosent av pengene til ytremisjon på denne gruppen. I går var formiddagen viet de unådde.

– Hørte historien for første gang

Sørhus ble bedt om å fortelle noe som har gjort inntrykk:

– Jeg satt sammen med tre mødre og forberedte andakt og barnemøte. Vi åpnet Bibelen og leste om Daniels venner som ble reddet fra ildovnen. Mødrene var nye i troen og hadde aldri hørt historien før. To dager senere hørte jeg en av dem holde andakt for barna og gjenfortelle denne historien, sier Sørhus.

Hun har tre utfordringer til generalforsamlingen:

– Dere må be inderlig. Jeg tror vi misjonsvenner har blitt naive. Tror vi virkelig at vi kan sende misjonærer inn i et område med unådde uten å be for dem? Skaff dere navn på utsendingene og be konkret.

– Gi så det svir. Det er to uker siden jeg satt i stua til mine venner i Mongolia. De klarer seg med lite. Så kommer jeg her - og jeg er en del av det – og ser at vi har råd til å gi så det svir.

– Vi trenger utsendinger til Mongolia. Det er sårt å reise fra de kristne som er der. Hvis Gud kaller deg, er du heldig. Da må du si ja.

– I blokka mi?

Et kakediagram fyller skjermene i salen. Det deler verden i tre: Den kristne verden. De som har hørt om den kristne tro, men ikke selv er kristne. Og de som i liten grad er nådd med den kristne tro. Den siste gruppen utgjør 29 prosent av verdens befolkning.

– Men bare én prosent av pengene som blir brukt på misjon blir brukt på de minst nådde folkegruppene, sier møteleder og lederutviklingskonsulent Nils Kåre Bøe.

Generalsekretær Øyvind Åsland i Misjonssambandet konstaterer at en altfor liten del av misjonsressursene globalt blir brukt på de minst nådde og advarer mot å vanne ut begrepet.

– Vi kan ikke bruke begrepet «unådde» om hvem som helst i Norge som ikke er troende, sier han.

– Så naboene i blokka mi kan ikke regnes blant de minst nådde? spør Bøe.

– Det kan hende noen kommer fra folkegrupper som tilhører de minst nådde. Men når de er i blokka di, har de mulighet til å bli nådd, svarer Åsland.

Skype og SD-kort

Leder Andreas Nordli for Ungdom i Oppdrag sier at internett er det beste som har skjedd misjon siden boktrykkerkunsten ble oppfunnet.

– Det møtet Åshild Sørhus satt i med mødrene i Mongolia, kan hun fortsette på Skype. Vi kan dele ut SD-kort med bibelen på som folk putter i mobilen. Det kan ikke erstatte mennesker på stedet, men kommet i tillegg til det.

Risiko

Åsland og Nordli la ikke skjul på at det er svært krevende å være leder for organisasjoner som har utsendinger i områder med få kristne.

– Vi har utsendinger i land hvor man kan bli drept hvis det blir kjent at man er kristen. Det er en kalkulert risiko og krevende å vite at vi kanskje får en båre hjem. Jeg tenker på dem hver eneste dag, sier Nordli.

Åsland sier at risikoen for utsendingene er noe av det vanskeligste i med å være leder.

– Vi ønsker å være en radikal organisasjon. Vi lever i spennet mellom radikalitet og norske HMS-regler, sier han.

Nordli legger til at det ikke er aktuelt å droppe områder med høy risiko.

– Med respekt for oss selv og Guds ord kan vi ikke si at vi bare skal sende penger, så sender vi de lokale inn i de farlige områdene. Vi må også være villige til å gå selv.

Sendemenigheter

Hjalmar Bø leder Misjonssambandets internasjonale arbeid. Mens de tidligere kunne informere fritt om misjonsarbeidet, misjonærene kunne reise rundt og stå på scenen på generalforsamlingen, er det i dag langt flere restriksjoner. Flere utsendinger kan ikke presenteres på scenen.

– Vi kan fremdeles fortelle mye, men vi er mindre presise og oppgir ikke navn på personer og steder. Primært er det for å beskytte de lokale kristne som lever i områder med forfølgelse, sier Bø.

En annen utfordring er å bygge et tett forhold mellom forsamlinger og utsendinger når det er begrensninger på informasjonen. Løsningen har vært at Misjonssambandet i større grad oppfordrer alle utsendinger til å ha tre til fem forsamlinger som de har som sendemenighet.

– Tidligere hørte vi om store vekkelser i Etiopia og Kenya. I arbeidet blant unådde folkeslag blir det langt færre kristne. Hva gjør det med misjonsengasjementet?

– Vi har trofaste misjonsvenner som ønsker at evangeliet skal nå inn til de minst nådde. De er inneforstått med at de ikke alltid ser de store resultatene. Men så har vi vært i Japan med misjonærer i 70 år, og vi har heller ikke sett de store vekkelsene der.