Avskjed med kjær biskop
Begravelsen ble stående som et vitnesbyrd om at teologien dypest sett har sitt utspring i Herren og hans løfter.
En takknemlig forsamling i Kristiansand domkirke tok fredag farvel med Olav Skjevesland. Solen både skinte og varmet, og forsiden av programheftet til begravelsen var prydet av et bilde av en sommerfugl med tittelen «Oppstandelsen». Det er menneskenes lodd en gang å dø, leser vi i Skriften.
Denne gangen var det en kjær biskop som hadde gått ut av tiden. Men som naturlig er i kristne begravelser, markerte fredagen ikke bare slutten på livet her på jorden. «Ja, en gang mine øyne skal se Kongen i hans prakt», lød det i den første salmen.
Annonse
Her i sørlandshovedstaden hadde Olav Skjevesland sitt bispesete fra han ble innsatt i 1999 og frem til han gikk av i 2012. Da hadde han med seg erfaringer fra mange år med prestetjeneste, og dessuten en solid fagteologisk bagasje.
Olav Skjevesland var ikke av den høyrøstede typen. Men han var varmhjertet og oppriktig. Dermed kunne han uttrykke tydelige meninger uten å bli ufin. Også slik var han et eksempel til etterfølgelse.
Leder Jan Olav Olsen i Agder bispedømmeråd fremhevet muntert hvordan Olav Skjevesland klarte den sjeldne kunsten å huske ansikter og navn – og å kombinere de to. Gjennom årene har det gjort inntrykk på mange i Agder å bli gjenkjent av biskopen.
Olsen sa at Skjevesland var både respektert og elsket i alle deler av bispedømmet. Han omtalte Skjevesland som en det var lett å bli glad i, både som biskop og som menneske. Med sørlandsk lavmælt alvor leste han så fra Filipperbrevet hvor det heter at «Jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.»
Nåværende Agder-biskop Stein Reinertsen forrettet i begravelsen. Han fremhevet Olav Skjevesland som et forbilde som forkynner. «Olav hadde dybde i sine prekener, men var alltid lett å forstå», sa Reinertsen. Han fremhevet Skjeveslands evne til å huske ansikter, og sa at han var «en biskop i ordets rette betydning – en som ser.»
Reinertsen fortalte også om hvordan han selv hadde nytt godt av Skjeveslands omtanke. Da den nåværende biskopen skulle bli konfirmert, var hans egen far nettopp død. Moren ville gjerne at Olav og Anne Katrine Skjevesland skulle være sønnens konfirmantledere. Det ansvaret tok de, selv om de egentlig ikke skulle ha konfirmantgrupper det året.
Skjeveslands barn Stine og Steinar trakk blant annet frem farens store omtanke og hjelpsomhet, også når han med datterens ord egentlig hadde tankene sine i den neste boken, artikkelen eller prekenen han holdt på med.
«Olav Skjevesland har satt dype spor i vår kirke», sa preses Helga Haugland Byfuglien i sin tale. Hun fremhevet sin forgjenger som preses for hans særegne og elegante formuleringsevne, hans lune humor og hans evne til skarp iakttakelse. Hun beskrev også noe av spennet i Skjeveslands personlighet ved å omtale ham som «svært belest og usedvanlig kunnskapsrik, og samtidig ydmyk og beskjeden, ja, nesten sjenert som person.»
Annonse
Et av de områdene der Olav Skjevesland etterlot seg de dypeste sporene, er knyttet til arbeidet med prekenen. I lutherske kirker har prekenen tradisjonelt hatt en svært sentral plass. Denne tenkningen har også blitt videreført til andre protestantiske sammenhenger.
Men mang en predikant har nok kjent på egne begrensninger i møte med den store oppgaven det er å knytte sammen Guds evige ord og det jordiske hverdagslivet. Olav Skjevesland snakket ikke ned prekenens betydning, men fremhevet teologien som en hjelp til å møte livet.
I boken «Det skapende ordet» fra 1995 skrev Skjevesland om prekenarbeidet som det mest tidkrevende i prestetjenesten. Det krever nemlig «sinnets totale mobilisering». Med en slik nærmest litterær beskrivelse fikk Skjevesland sagt noe om hvor alvorlig han ville ta dette arbeidet.
En preken skulle være noe langt, langt mer enn høyttenkning eller private meningsytringer. Prekenen skulle være en «bro mellom teologien på den ene side og samtiden på den annen». Skjeveslands prekenlære kan fortsatt hjelpe predikanter til å ta både Bibelen og enkeltmennesket på det dypeste alvor, og møte begge med respekt.
Allerede på 1990-tallet etterlyste Skjevesland en forkynnelse «som lar kraften, åndsmakten, i Bibelens selvvitnesbyrd slippe løs.» Han mente at det å studere Skriften er «å øse av en utømmelig brønn.» Han formidlet også det som nærmest blir en trosbekjennelse på prekenens vegne når han i innledningen til «Det skapende ordet» skriver: «Prekenhistorien viser gang på gang hvorledes det gamle budskap har gått i dialog med samtiden og med kraft hevdet seg som eksistensiell nyhet.
Evangeliet kan rive mennesker løs fra falske tankebygninger og forvirret religiøsitet (Augustin). Det kan trøste den engstede samvittighet med Kristi nåde (Martin Luther). Det skaper syndenød av sjeleslummer (Hans Nielsen Hauge). Denne evangeliets «kraft til frelse» (Rom 1,16) har ikke datostempel for utløpstid.»
Midt i all den teologiske kunnskapen var Skjevesland opptatt av evangelieformidlingen, og han skrev om «kirkens egenart som fellesskap i og av Den hellige ånd.» Når han skulle oppsummere hva slags spiritualitet en prest trenger, formulerte han det kort og konsist: «Kirkelig lederskap forutsetter disippelskap.»
To ganger laget Skjevesland tekstgjennomganger til hjelp for predikanter. De siste bøkene kom på 2010-tallet, delvis etter at han hadde gått av som biskop. Det var også på denne tiden at helsen begynte å svikte og taleevnen ble redusert, men bøkene står der også etter Skjeveslands død. I omtalen av prekenteksten for førstkommende søndag skriver han i boken «En åpnet dør»: «Å leve et genuint åndelig liv er betinget av at den troende er inderlig forbundet med Kristus».
Annonse
De fleste troende kan oppleve at det er lettest å holde Gud på en viss avstand. Med en slik tilnærming føles det som om vi beholder mer selvstyre i eget liv. Skjeveslands beskrivelse sier noe om hvor fundamentalt galt det er å tenke slik. «Åndelighet» i kristen sammenheng er ikke et rent individuelt anliggende.
Tvert imot leves kristen åndelighet ut i fellesskapet, og den er uløselig forbundet med Kristus selv. Det er nettopp i møtet mellom tid og evighet at prekenen kommer til sin rett, og det er i relasjonen til Den oppstandne at sjelen finner hvile.
Olav Skjevesland mistet konen Anne Katrine i 2009. Helga Haugland Byfuglien trakk i Kristiansand domkirke fredag frem ektemannens minnetale ved konens begravelse. «Han løftet frem hva bønnen hadde betydd i deres samliv – bønnen som hjelper oss til ikke å komme i drift bort fra Kristus, som han formulerte det.»
«Ønsket vårt var at Olav skulle få et annet liv som pensjonist», sa biskop Reinertsen. Skjevesland skulle gjerne hatt mer tid til både å skrive og til å være sammen med dem som var rundt ham. Slik ble det ikke. En sjelden variant av Parkinson reduserte livskvaliteten de siste årene.
Sønnen Steinar påpekte at faren døde like før kirketid søndag 8. september. Mens mange var på vei til det Olav hadde brent for hele sitt liv, reiste biskopen hjem. Som det heter i siste vers av åpningsssalmen som ble sunget i domkirken: «Så er jeg frelst, så er jeg fri, så har jeg vunnet frem. Så er min strid med ett forbi, så er jeg i mitt hjem.»
Stein Reinertsen siterte i sin preken Olav Skjevesland på at «Når teologen blir gammel, blir teologien enklere. Til slutt er det bare Jesus.» Han gjenga også noe av det Olav Skjevesland sa i sin siste preken som biskop, 1. påskedag i 2012, i den samme kirken hvor begravelsen fant sted:
«Vi må alltid snakke sant om livet og livsvilkårene ved å følge Jesus. Det innebærer ingen garanti for lettvint liv eller enkel død. Døden kan såvisst skremme oss. La oss bare være ærlige om det, og ikke tilta oss en troens heltestatus.»
Samtidig fremhevet han også at det umulige har skjedd, i og med Jesu oppstandelse, og at påskens realisme også møter oss. Deretter var det helt på sin plass med fremføring av sangen fra Händels «Messias» som har utgangspunkt i ordene fra Jobs bok: «Jeg vet at min gjenløser lever.»
Annonse
Slik ble også begravelsen stående som et vitnesbyrd om at teologien dypest sett har sitt utspring i Herren og hans løfter, og om at de eksistensielle nyhetene, for å bruke Olav Skjeveslands egne ord, fortsatt er aktuelle for mennesker i dag.
