Ba Fader Vår på Utøya
De bad Fader Vår da de gjemte seg for terroristen på Utøya for to år siden. Både Vegard G. Wennesland og Ragnhild Kaski opplevde at bønnene de lærte som små dukket frem i hukommelsen.
- 22. juli ble vi forsøkt drept for det vi tror på. Nå går vi ut i valgkampene for å kjempe for nestekjærlighet og solidaritet, de verdiene som ble angrepet, sier Wennesland.
Mens mange fortsatt sliter med traumer og sorg, er Vegard G. Wennesland (29) og Ragnhild Kaski (23) blant de overlevende som nå tar hverdagen tilbake. 9. september håper begge å bli valgt inn på Stortinget.
Annonse
- Selv om det er en sterk opplevelse som vil prege hele livet, så er det noe i at tida faktisk gjør det lettere å leve med det, sier Kaski.
Hun er på 5. plass på Arbeiderpartiets stortingsliste for Finnmark og jobber ved kontoret til Kristne Arbeidere i Oslo.
Brenner for de svake
- Vi skal kjempe for sakene vi skolerte oss for på Utøya. 22. juli ble vi forsøkt drept for det vi tror på, nå skal vi ut og stå opp for verdiene som ble angrepet. For meg personlig er det et viktig skritt for å ta hverdagen tilbake, sier Vegard G. Wennesland.
Han er på 9. plass på Oslo Aps stortingsliste, og kan komme inn på Stortinget dersom den rødgrønne regjeringen får fortsette etter valget.
29-åringen tar med seg verdier og grunnholdninger i den kristne troen inn i sitt politiske engasjement.
- Nestekjærligheten og å bry seg om de svakeste i samfunnet er noe du finner igjen i kristendommen. Det er hele grunnen til at jeg politisk aktiv, sier Wennesland.
Gjemte seg
Annonse
For to år siden lå både han og Ragnhild Kaski og gjemte seg for terroristen på Utøya. I sitt livs verste øyeblikk søkte begge tilbake til barndommens bønner.
- På et tidspunkt var jeg sikker på at jeg skulle dø. Jeg ba Fader Vår som trøst inni meg, sier Wennesland.
Han hadde gjemt seg under en seng i skolestua.
- Fader Vår var noe jeg husket fra barndommen og ungdomstiden. Jeg lå der og prøvde å huske den rette rekkefølgen på bønnen. Jeg ble glad da jeg senere fant ut at jeg hadde husket den riktig.
Kaski ødela en hæl da hun hoppet ut av en bygning for å flykte fra gjerningsmannen, og ble båret bort av en venn og gjemt under et tre nær pumpehuset.
- Jeg ba, eller forsøkte å be. Det var en veldig presset situasjon og vanskelig å finne en ro, men jeg ba. Det første som kommer er bønnene man er vant til fra barndommen, de faste bønnene jeg ba med foreldrene mine som liten. Jeg prøvde å huske Fader Vår, forteller hun.
For begge vekker bønnen fremdeles tunge følelser og sterke minner.
- Det var en utrolig surrealistisk opplevelse. Noe som ikke har vært knyttet til noe vondt på den måten før, ble knyttet til den utrolig sterke opplevelsen av frykt, sier Kaski.
Annonse
Trøst i troen
Venner og familie har vært de viktigste støttespillerne for dem begge i tiden etterpå. Og et godt partiapparat.
- Jeg prøver å gå videre, og har valgt å bruke energien på positive ting som venner, familier og de gode tingene jeg faktisk har, framfor å la meg sluke av hatet. I tillegg har jeg fått hjelp og utrolig god oppfølgning av helsevesen og psykolog, sier Kaski.
Wennesland understreker at troen også er viktig, men at han deler den med veldig få.
- Troen er blitt mer personlig for meg. Det er mellom meg og Gud, føler jeg. En trøst når du trenger det, et sted å være takknemlig eller rette frustrasjonen oppover for det som er feil og urettferdig.
Han er glad for at ordene åpenhet, kjærlighet og demokrati preget tiden etter terrorangrepet.
- Det var viktig at noen sa at det var slik vi skulle møte terroren, men man er jo sint, selvfølgelig. Sinnet fikk ikke stor plass rett etter 22. juli, en det har kanskje kommet etter hvert. Da er fint og viktig å ha et sted å kanalisere det.
- Har du vært sint på Gud?
Annonse
- Jeg er lite sint som person, men blir jeg det, prøver jeg å analysere og kanalisere sånt inn på noe fornuftig. Som å orke å ta debatten i sosiale medier. Det krever mye av meg å ta kampen mot hatytringer mot grunnleggende verdier.
Trist i kirken
- Hva har det som skjedde på Utøya hatt å si for troen din?
- Jeg tror jeg er blitt mer bevisst på min tro, men det har gått litt i bølgedaler hvor mye jeg har praktisert og aktivt deltatt i gudstjenester. Nå søker jeg nok oftere til kirken enn jeg gjorde før, men det var lenge vanskelig å gå i kirken etter 22. juli.
Han peker på kontrasten mellom å søke trøst og fellesskap i kirken, og å oppleve at det ble et sorgens sted.
- Et par dager hadde vi to begravelser om dagen, og måtte velge hvilken av våre kameraters begravelse vi skulle i. Særlig etter det ble kirkerommet forbundet med noe utrolig trist. Begravelse av 16-åringer, ikke bryllup eller konfirmasjon, men begravelse, sier han med smerte i blikket.
- Kirkerommet er kanskje det som har forandret seg mest. Jeg forbinder det i større grad med sorg eller tristhet, en større alvorlighet, sier Kaski.
Hun tror troen er blitt sterkere etter terroren.
Annonse
- Jeg har selv opplevd at det var til troen man vendte seg i den situasjonen.
- Ber du fortsatt Fader Vår?
- Ja, jeg ber fremdeles. Jeg har bestemt meg for at nå skal jeg kunne den og huske den til andre situasjoner, sier stortingskandidaten.
