Ba ofte, sjelden i kirken

En tidlig morgen i 2012 spiste Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk og jeg frokost med Barack Obama. Hendelsen er ikke omtalt i hans ferske bok «Et lovet land» som kom denne uken, også på norsk.

Vi har ingen grunn til å være fornærmet. Den daværende amerikanske presidenten fikk neppe med seg at vi var der. Til sammen var rundt 4.000 til bords i den gedigne ballsalen på hotellet Washington Hilton, og avstanden til Obamas plass var svært stor.

Anledningen var den nasjonale bønnefrokosten som arrangeres den første torsdagen i februar hvert år. Den ble etablert av den norske emigranten Abraham Vereide fra Nordfjord.

Hans venn Billy Graham (1918-2018) hadde hjulpet til med å få sjøsatt arrangementet og var i mange år fast til stede. I 2012 var han blitt så gammel og skrøpelig at han bare hadde sendt en hilsen som ble lest opp. Men i talen sin fortalte Obama om sitt besøk hjemme hos Graham i 2010.

– Jeg ble tatt imot som et familiemedlem, sa Obama. Han var den tolvte presidenten på rad som møtte Graham. Han omtalte møtet som en av de mest ærerike hendelsene i livet. De to ba for hverandre, og verdensevangelisten ga presidenten to bibler, den andre til førstedame Michele Obama.

Hendelsen, eller Billy Grahams navn, er imidlertid ikke nevnt i «Et lovet land». Men en del referanser til og refleksjoner om tro, bønn og kirke har jeg likevel funnet med søk i den digitale utgaven av boken. Religion News Service har også presentert en interessant artikkel om hvilken plass trosperspektiver har i boken.

Selve boktittelen er i seg selv en bibelsk referanse. Den afroamerikanske pastoren Otis Moss, som var med i borgerrettskampen på 1950- og 1960-tallet, omtalte seg og sine allierte som «Moses-generasjonen», mens Obama tilhørte «Josva-generasjonen». I Det gamle testamente førte Moses israelsfolket ut av Egypt, mens Josva inntok løfteslandet.

Spenninger og motsetninger dukker opp når dette bibelske bildet blir anvendt på USA. Selv om Obama ikke selv nedstammer fra slaver - faren var kenyaner og moren hvit amerikaner - er det naturlig at han kjenner en sterk solidaritet med minoritetene i landet. Han ble jo også den første og foreløpig eneste fargede presidenten.

Mange ganger har Obama møtt mennesker som tror han ble kalt av Gud til oppdraget. Slik tenker han ikke selv.

«Jeg mistenker at Guds plan - hva den enn måtte være - utfolder seg i en målestokk som er for stor til å forholde seg til våre moralske prøvelser, at i et enkelt livsløp betyr tilfeldigheter mer enn vi liker å innrømme, og at det beste vi kan gjøre er å rette oss etter det vi føler er riktig og søke en mening i forvirringen, og spille de kortene vi får utdelt med anstendighet og mot», skriver han.

«Hva jeg enn trodde på, kunne jeg ikke skjule meg bak en forestilling om at Gud kalte meg til å stille til valg som president. Jeg kunne ikke late som om jeg bare svarte på en usynlig dragning i universet.

Jeg kunne ikke påstå at jeg var uunnværlig i kampen for frihet og rettferdighet, eller frasi meg ansvaret for byrden jeg ville legge på familien», skriver han også.

Forestillingen om at Obama egentlig var muslim har vist seg umåtelig seiglivet. 43 prosent av republikanerne trodde det så sent som i 2015, over seks år etter at Obama ble innsatt som president første gang, ifølge en undersøkelse fra CNN.

I boken legger ikke Obama skjul på at han mener seg utsatt for konspirasjonsteorier og mørke mistanker uten rot i virkeligheten.

Samtidig reflekterer eks-presidenten over utfordringer det skapte at pastoren i Chicago-menigheten der han etter hvert ble medlem, Jeremiah Wright, kom med voldsomme utfall mot USA.

«Jeg ble ikke overrasket over at pastoren min påpekte kløften mellom USAs erklærte kristne idealer og nasjonens brutale historie i spørsmål om rase, men språket han brukte var mer oppviglersk enn noe jeg hadde hørt før», skriver Obama.

Det toppet seg med at tv-kanalen ABC, under nominasjonskampen i 2008, hadde klippet sammen en serie svært kontroversielle utsagn fra Wright. Blant annet sammenliknet han USA med Ku Klux Klan og sa «Ikke Gud velsigne USA, men Gud fordømme USA».

Pastoren hevdet også at USA fikk som fortjent med terrorangrepene 11. september 2001. Det førte til at Obama kuttet de allerede svake båndene til Wright.

I boken skriver Obama om sin skepsis til organisert religion og at han og Michelle ikke gikk ofte i Wrights menighet. På det meste var de der en gang i måneden, så gradvis mindre. Ingen av dem kom fra spesielt religiøse hjem.

Obama reflekterer også over at hans liberale syn på abort og LHBTQ-spørsmål har skapt spenninger til verdikonservative amerikanere, også dem som i andre politiske spørsmål kunne stått ham nærmere.

Man kan undre seg over om blant andre Franklin Grahams skarpe kritikk av Obama, og den tiltakende polariseringen i USA i verdispørsmål, kan være en forklaring på at møtet med Billy Graham ikke er nevnt.

Under valgkampen i 2008, altså før han var blitt president, besøkte Obama Israel. I boken forteller han om at han hadde skrevet en papirlapp med en bønn på hotellets brevpapir. Den krøllet han sammen og dyttet inn i en sprekk i Vestmuren, også kalt Klagemuren.

«Herre,» hadde jeg skrevet. «Beskytt min familie og meg. Tilgi meg mine synder, og bevar meg mot stolthet og fortvilelse. Gi meg visdom til å gjøre det som er rett og rettferdig.

Og gjør meg til et redskap for din vilje.» Jeg hadde trodd at disse ordene var mellom meg og Gud. Men dagen etter dukket de opp i en israelsk avis og fikk deretter evig liv på internett», erkjenner han.

Han forteller også om en bønn han ba hver kveld som president:

«En bønn med takk for alt jeg hadde fått. En bønn om at mine synder måtte bli tilgitt. En bønn om at min familie og det amerikanske folk måtte beskyttes. En bønn om veiledning».

Søk på ordet «Jesus» gir bare ett treff i den digitale utgaven av boken: «Jesus ville ikke ha stemt på Barack Obama!», et utsagn fra afroamerikaneren Alan Keyes som ble Obamas republikanske motkandidat til senatorvalget i Illionois i 2004.

Søk på «Kristus» gir også ett treff. Det handler om familien Obamas besøk ved den gigantiske Kristus-statuen i Rio de Janeiro. En av døtrene spør om de skal be sammen, og det gjorde de.