Båret av gleden

En tidlig sommerdag på Tønsberg havn er båtsesongen ikke skikkelig i gang. Foreløpig er det lett å finne et ledig bord på en restaurant med panoramautsikt mot Nøtterøy. Der vokste Rolf Ekenes opp. Man kan dra seg over med noen sterke åretak.

Det er likevel ikke vannet som er det naturlige elementet for Ekenes. Han har heller levd i spenningen mellom luft og jord, i både bokstavelig og konkret forstand. Han er nemlig utdannet både flymekaniker og teolog. Begge deler handler for ham om å føre folk trygt nærmere himmelen, om enn i forskjellig forstand.

Fremmed for misjon

I to fireårsperioder har Ekenes vært tilsynsmann i Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn (DELK). Det tilsvarer biskop. Nå er han i ferd med å overlate spakene til Bertil Andersson. Problemer med øynene har gjort siste fase av tjenesten mer komplisert.

– Nå ser jeg to utgaver av deg. En god og en dårlig, sier Ekenes og ler.

Synet har rettet seg noe etter at problemene oppsto i vinter, men han kjenner også at lederopp­gaven er krevende. DELK har ikke mer enn 3.500 medlemmer. Foruten en rekke menigheter har kirkesamfunnet omfattende skoledrift og bærer ansvar for misjon i andre land gjennom andre misjonsorganisasjoner.

Det siste var ikke selvsagt da Ekenes vokste opp.

– Å tenke at DELK skulle drive misjon, var helt fremmed for mange, forteller han.

Sendte ut beklagelse

Ekenes forteller om en god oppvekst i DELK. Familien var trofast på gudstjenestene, men ikke blant de sterkest kirkelig engasjerte.

– For meg har det vært en øyeåpner og noe av en stor overraskelse at så mange har hatt det så krevende i DELK, sier Ekenes.

I april 2018 det hans oppgave som tilsynsmann å sende ut en beklagelse i brevs form til elever ved kirkesamfunnets skoler i tidsrommet 1955 til 1990. «For mange av disse elevene ble både skolegangen og livet i menigheten mer en belastning enn en velsignelse», erkjente ledelsen.

– For meg hadde kristentroen vært et positivt og lyst element, sier Ekenes.

Sjokk i militæret

Likevel beskriver han det som et sjokk å komme i militæret og møte kristne fra andre sammenhenger.

– Jeg var vant til at kristendom handlet mye om hva som var lov og ikke lov, sier Ekenes.

I ettertid ser han at det fort kunne skjedd at han hadde forsvunnet ut av kristne fellesskap under førstegangstjenesten.

– Jeg takker Gud for at jeg valgte det kristne soldatlaget. Det skyldtes nok at jeg hadde med meg en trostrygghet og en kristen ballast, sier Ekenes mens en kjølig sommerbris stryker over Tønsberg havn.

En klok og omsorgsfull feltprest ble viktig. Det samme ble bibelgruppen med de andre soldatene, flere av dem med bakgrunn i bedehusland.

– Der ble jeg første gang virkelig klar over hva evangeliet egentlig handler om: Jesu frelsesverk. Det gikk opp for meg at det ikke betydde noe om jeg fikk til å være skikkelig from, om jeg ba kjempemye og leste masse i Bibelen. Det som betydde noe, var først og fremst å ta imot det som allerede var gjort av Jesus, sier Ekenes.

Brøt isolasjonen

Fortsatt husker han dette som en sterkt befriende opplevelse.

– Man kunne nok også møte dette i DELK, men der hadde det langt trangere kår.

– Hvorfor?

– Vi var en kirke som var ganske isolert fra andre kristne sammenhenger. Vi ble ikke utfordret på det som var vår arv – vår pietistiske tradisjon og forståelse, som etter hvert ble en loviskhet. For mange var kristentroen mye styrt av frykten for å gjøre noe galt.

Ekenes mener det er viktig å erkjenne at dette skapte problemer. Samtidig berømmer han ledelsen i DELK for ønsket om å være tro mot Bibelen.

– Men man kombinerte dette med en dyp mistro mot teologiske studier og det å søke kunnskap. Man mente ofte å se at de som søkte ny kunnskap på troens område, forkastet etablerte sannheter.

Befriende humor

Etter erfaringen fra militæret var Ekenes imidlertid så sulten på mer teologisk innsikt at han ble student på Menighetsfakultetet i Oslo. Fra lærere som Erling Utnem, Ludvig Munthe, Olav G. Myklebust og Carl Fr. Wisløff fikk han viktige impulser.

– Wisløff fylte Auditorium 1 til ukentlige gjennomgåelser av søndagens prekentekst. En bibelforankret kristen forkynnelse hadde også plass til smilet og en befriende latter, sier Ekenes.

I ettertid ser han gleden og latteren som en av Guds beste gaver.

– I de tyngste tidene i livet, når sorgen har vært bunnløs og fortvilelsen intens, har humoren noen ganger feid bort mørket på en velsignet måte, sier Ekenes.

Tok oppgjør

På MF hadde Ekenes møtt Beate som hadde bakgrunn i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Allerede som kjærester begynte de å snakke om at begge hadde kjent et kall til å reise ut som misjonærer.

– Jeg tilhørte et kirkesamfunn som overhodet ikke hadde noe engasjement for ytremisjon. Det ble ikke til å leve med.

De ble enige om å utfordre DELK på å sende dem ut som misjonærer. Ble svaret nei, ville de stille seg til disposisjon for NMS.

– DELK tok utfordringen etter en lang prosess og mye motstand, sier Ekenes i dag.

På samme dag i 1982 ble Rolf ordinert og Beate og en annen kvinne, Torunn Haukvik, innvitet til misjonstjeneste. Ekteparet Ekenes ble sendt i samarbeid med NMS, Haukvik i samarbeid med Norsk Luthersk Misjonssamband.

– Etter få år var misjon blitt en viktig del av DELKs arbeid, sier Ekenes.

Forberedt på motgang

Men for familien Ekenes ble det ikke misjonærtjenesten bare en solskinnshistorie. 22. mars 1989 ble de rammet av en flyulykke. Rolf Ekenes fikk en alvorlig ryggskade, men kom ellers fra det med livet i behold. Det gjorde ikke datteren Maria (5).

– For noen fører en slik erfaring til at de mister troen eller at samlivet havarerer. Det går det an å forstå, sier Ekenes.

Han forteller at de ba før denne flyturen, som de gjorde før alle andre. Det samme gjorde den troende piloten fra Mission Aviation Fellowship.

– Hvordan oppleves det å miste et barn i en slik sammenheng, når det attpåtil skjer der dere har reist for å tjene Gud?

– Heldigvis har vi aldri vært i en sammenheng der lykke, fremgang, gode opplevelser og å bli spart fra det onde har vært det viktigste i troen. Tvert imot har vi, også i DELK, lært å tenke at lidelse, sykdom og vanskeligheter er en del av det livet vi bys de få årene vi skal være her, sier Ekenes.

Han finner trøst i at Gud har lovet å være med alle dager og tenker at det er smertefulle erfaringer i livet som han ikke kommer til å forstå på denne siden av evigheten.

– Men når vi kommer dit, er vi kanskje opptatt av helt andre spørsmål.

Gravlagt på Madagaskar

– Hvordan har denne erfaringen påvirket dere som familie?

– Det har kanskje bundet oss enda mer sammen. Vi har fire barn, og tre av dem lever. Den fjerde ligger i jorda på Madagaskar - til mange gasseres store hoderisting, sier han.

I en kultur der fedredyrkingen står sterkt, er det vanskelig å forstå at hun ikke skal hjem til sin egen jord. Men på Madagaskar ble Maria født. Og der døde hun også.

– Så kan mange gassiske, frigjorte kristne si: Jesus finner henne der hun er, sier han.

– For oss er det en trygghet i å vite at Maria var i Herrens hånd da hun døde, med sin enkle Jesus-tro og sine enkle Jesus-sanger. Og vi har en forventning om å møte våre kjære igjen.

Reiste ut igjen

Selv ble Rolf Ekenes sendt med ambulansefly til Norge. Tre ryggvirvler var smadret. Rekonvalesensen varte et år. Jernskruene sitter fortsatt i skjelettet hans.

Han legger ikke skjul på at han kjente både sterk sorg og sinne mot Gud. Likevel vendte de tilbake til misjonstjenesten.

– Vi får ikke fullt ut svar på hvorfor noe som dette kan skje, men vi opplevde at Herren fortsatt hadde bruk for oss på Madagaskar. Vi sa ikke til Gud: Da må du ikke ta fra oss flere barn. Det var ikke en tanke eller problemstilling. Noe liknende kunne like gjerne skjedd i Norge, sier han.

Felleskristen lutheraner

I 2002 vendte familien hjem til Norge. Da skulle barna begynne på videregående. Selv begynte Ekenes som prest i DELK. I mellomtiden var det skjedd mye både med ham og kirkesamfunnet.

– Jeg møtte en generasjon unge som var kjempeopptatt av at vi måtte være åpne for Guds kall til å tjene mennesker i det nære og til verdens ender gjennom misjon, diakoni og nestekjærlighet, sier han.

Det kom også til uttrykk gjennom sterk støtte da han noen år senere ble daglig leder i felleskristne Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme). Et tiår tidligere hadde få trodd at en fra DELK ville havne i en slik posisjon.

På Madagaskar hadde Ekenes sett verdien av kontakt på tvers av konfesjonsgrenser.

– Jeg tror noe av det viktigste for oss som kirkesamfunn og kristne organisasjoner er å møtes for å dele gleder og utfordringer, å tale og mene vel om hverandre, og å utfordre hverandre til selvransakelse og tjeneste, sier han.

Kjærkommen utfordring

Ekenes mener det vil ha betydning også for hvordan kristne oppfattes i samfunnet.

– Da kan de se at kristne ikke bare er kranglefanter, men omgås på en respektfull måte. Det er plass for oss alle i et hav av uomvendte. Vi er så få kristne i dette landet at vi må stå sammen side om side, sier han.

– Ord gjør ikke inntrykk på folk lenger; det er praksis, troverdighet i handling som betyr noe. Handlingene blir enten en strek over eller strek under det vi sier. Vi er så utrolig introverte i våre menigheter, mens behovene omkring oss for omsorg, noen som bryr seg, bare vokser hele tiden.

I DELK ble en menighet utfordret av en pinsemenighet til å være med på et prosjekt for rusavhengige og andre marginaliserte.

– Det var en utrolig kjærkommen utfordring; både å gjøre noe sammen på tvers av menighetsgrensene, og å nå ut over egne rekker i et diakonalt prosjekt.

DELK viser vei

– Vi har ingen lykkegaranti