SMIL OG TÅRER: Den israelske dokumentarfilmen handler om fire handikappede barns ønsker og drømmer. Barna følges i ett år gjennom ulike opp- og nedturer.

Barna vi ikke får se

Oslo-festivalen «Human Rights Human Wrongs» presenterer seg selv som «en filmfestival som setter fokus på menneskerettigheter og menneskers kamp for et verdig liv». Men funksjonshemmede barns kamp vil de ikke sette fokus på. Barna er jo israelske.

Publisert Sist oppdatert
Vebjørn Selbekk

Ifølge egenreklamen ønsker festivalen å kjempe for «menneskers rett til et trygt og verdig liv». De vil ta opp både «kjente og mindre kjente menneskerettighetsspørsmål», skriver de på nettsidene sine. Og måten det gjøres på, er ved å vise dokumentarfilmer fra inn og utland.

Filmskaperen Roy Zafrani tenkte sikkert at et slikt konsept måtte være midt i blinken for filmen hans. «The Other Dreamers» hadde allerede vunnet en drøss med priser og nominasjoner på filmfestivaler rundt om i verden. Dette måtte da være noe for nordmennene også, de som er kjent over hele kloden for sitt engasjement for menneskerettigheter. De som deler ut fredsprisen og greier.

Zafrani mente at nettopp hans film tar opp kampen for et verdig liv for en gruppe som ofte blir neglisjert, ikke minst i den delen av verden der han kommer fra. De funksjonshemmede barna.

Zafranis dokumentarfilm handler om fire handikappede barns ønsker og drømmer. Barna følges i ett år gjennom ulike opp- og nedturer. Vi får se deres gleder og nederlag. Deres smil og tårer.

Men fremfor alt handler filmen om barnas ukuelige optimisme. Kampen for å ikke la funksjonshemmingen definere livene deres.

Som en av deltagerne i filmen sier: «Til slutt ser du ikke rullestolene deres lenger, bare personen oppi stolen».

Som tenkt, så gjort. Zafrani meldte på filmen sin til festivalen i Oslo kommende februar. Og fikk klart svar tilbake fra festivalsjef Ketil Magnussen. «The Other Dreamers» var ikke velkommen i Norges hovedstad.

For det er en viktig ting som var galt med denne filmen. Eller, rettere sagt, ikke med filmen, men med filmregissøren. Han er nemlig israeler. Og israelske filmer skal ikke vises på filmfestivalen i Oslo. De har festivalledelsen bestemt. I all sin visdom.

Det vil si, festivalens moralske vokterråd kan gjøre et unntak hvis filmene er israelkritiske. Hvis de handler om okkupasjon og undertrykkelse av palestinere. Men dersom de bare tar for seg handikappede barns verdi, deres ønsker, drømmer og menneskeverd? Nei, da vil man ikke ha dem på filmfestivalen om menneskerettigheter i Oslo.

Så mye for handikappedes menneskerettigheter, altså.

Festivalen har tatt sin avgjørelse uten å vite noen ting om regissørens politiske sympatier eller antipatier. Eller hans syn på Midtøsten-konflikten. Kanskje er han kritisk til sin egen regjerings fremferd på Vestbredden og i Gaza? For Israel er nemlig det eneste landet i området der man fritt kan kritisere makthaverne uten å risikere ubehageligheter og forfølgelse.

Men ingen ting av dette kjenner festivalsjef Magnussen til. For han har ikke giddet å undersøke hva Zafrani står for.

Filmskaper Zafrani har nemlig et pass med hebraiske skrifttegn på. Passet til den jødiske staten. Da er han automatisk diskvalifisert i festivalsjefens øyne.

Boikotten av den israelske filmen er en avgjørelse som stinker. Det lukter fordommer og diskriminering. Og et selektivt syn på ytringsfriheten.

Men det er faktisk enda vanskeligere å forstå hvorfor våre skattepenger skal gå til en slik festival i form av pengestøtte fra Oslo kommune og Norad. Og så må vi kunne spørre om det virkelig er helt uproblematisk for ytringsfrihetsorganisasjoner å finansiere en festival som mener ytringsfriheten skal begrenses etter hvilken nasjonalitet man har.

Saken om den norske filmfestivalen omtales nå av store israelske medier. Slik sett sementerer den en forestilling om Norge som et land som er spesielt fiendtlig innstilt til Israel. Et land der man ikke en gang vil vise en film om israelske handikappede barn.

Powered by Labrador CMS