Paulus og Barnabas i Jerusalem (Apg. 15). Tegningen er hentet fra «The art Bible, comprising the Old and new Testaments», utgitt i 1896.

Barnabas’ misjonsmiljø

Storbyer var da som nå «melting pots». Forskjellene mellom folkegrupper, hudfarger, dialekter og sosiale klasser skapte spenninger og uro.

Publisert Sist oppdatert

Jeg misunner de kristne i Antiokia. De hadde både profeter og lærere i menigheten.

Her var Barnabastyper som virkelig nådde hjertene. Og her var lærere som underviste om Jesus – med Den hellige skrift som tekstbok.

Lukas navngir fem av dem (Apg 13:1):

Barnabas var selv jøde, fra Kypros. Altså en innflytter.

Simeon og Lukius var fra Nord-Afrika.

Manaen var en hoffets mann, Folk hvisket: Han er fosterbror til døper-dreperen Herodes Antipas!

Og så var det Saulus fra Tarsus, han som Barnabas hadde hentet hit. For et team!

Storbyer var da som nå «melting pots». Forskjellene mellom folkegrupper, hudfarger, dialekter og sosiale klasser skapte spenninger og uro.

Barnabas hadde erfaring med slikt konfliktstoff (Apg 11:22–24). Ett i Kristus – det var hans motto. Men nå hadde en annen slags uro meldt seg. En sunn uro. Flere kjente på den: Guds Ord må videre. Grenser må krysses. Nyhetene våre må kringkastes.

Det Jesus har gjort, gjelder alle. Han har sonet syndet og beseiret døden. Vi i Antiokia har et ansvar – ut over byens grenser. Barnabas ba til Gud:

Er det enda en gang Saulus og jeg som skal bryte opp? Kan menigheten greie seg uten oss? Skal vi være deres utrakte arm?

Mens de alle fastet og ba, ble uroen til trygg ro. Ånden bekreftet kallet: «Ja. La dem dra.» Så ble det «misjonærinnvielse»! En merkedag i kirkehistorien.

Les flere andakter i Barnabas-serien:

Powered by Labrador CMS