– Barnevernet er blitt familiekontrollører

Den tidligere menneskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune får stadig henvendelser fra fortvilte mennesker som er i kontakt med barnevernet og ber henne om hjelp. Hun er opptatt av at problematiske sider ved barnevernets praksis skal belyses rettslig, på prinsipielt grunnlag, og har anbefalt ekteparet på Sørlandet å gå til rettssak. (Se fakta).

– For meg er det et stort tankekors at ansatte i et offentlig hjelpeapparat med oppgave å ivareta barnets beste, skal behandle unger så røft og brutalt. Tenker de ikke på hvor lett det er å påføre slike små mennesker varige traumer, spør hun.

På midten av 70-tallet, da hun var ung jurist på Nesodden, ringte Hillestad Thune lensmannen i Follo. Hun trengte hjelp til å hente en gutt som en far hadde tatt med seg på hytta i strid med gjeldende samværsavtaler.

– Da sa han til meg: «Kjære fru advokat. Så lenge jeg er lensmann i Follo blir ikke barn i mitt distrikt hentet med makt».

Erfaringen satte dype spor.

– Antagelig hadde vi gjort dette barnet en bjørnetjeneste hvis forespørselen til lensmannen var blitt oppfylt og han hadde blitt røsket fra far til mor. Er det noen som tenker sånn nå? spør hun.

– Fravær av forsvarlig rettsvern

– Hva mener du er kjernen i saken som ekteparet nå vil ha for retten?

– Deres erfaring er et eksempel på fraværet av forsvarlig rettsvern i første fase av enhver barnevernssak i Norge. Det handler om hvordan samfunnet gjennom regler og praksis har lagt til rette for at barnevernet har fri tilgang til familier og barn når som helst og hvor som helst, ut fra sin egen vurdering, sier hun.

Hillestad Thune presiserer at hun har full forståelse for at barn som har det vanskelig trenger hjelp, men hun reagerer på at det mangler en klageinstans, et sted å gå dersom behandlingen virker urimelig.

– For barnevernet er hjemmet terskelfritt. De kan ringe politiet, som ikke foretar noen selvstendig vurdering av om det er nødvendig, før de setter i gang en aksjon. Politiet blir barnevernets forlengede arm.

Dette er tidligere i denne artikkelserien avvist av påtaleleder Terje Kaddeberg Skaar i Agder politidistrikt.

– Du har ikke tillit til at barnevernet bruker de tre månedene de har til å undersøke saken på en god måte?

– Nei, dessverre ser jeg gang på gang eksempler på det motsatte. Det er noe med rammebetingelsene, arbeidspresset, holdningene. Etter mitt syn er det et helt uforsvarlig system som legger opp til at all form for bekymring rundt barn som er litt vanskelige på skolen, barn som forteller rare ting i barnehagen, eller som naboen klager over, skal kanaliseres inn i en lukket boks i kommunen og avgjøres der.

Juristen synes ikke det er grunn til å skylde på barnevernet.

– Det er ene og alene samfunnets ansvar at barnevernet gis oppgaver og utfordringer som det er umulig å møte på en god måte på et lukket kontor. Systemet har utviklet seg feil. I stedet for å være hjelpere som spør hva du trenger hjelp til – avlastning, å vaske gulv, få barna av gårde på skolen – slik tenkningen var i det gamle barnevernet, er de i dag blitt familiekontrollører med vide fullmakter til å bruke tvang og makt, uten effektiv kontroll med at makten brukes fornuftig. Systemet skjærer i øynene på en menneskerettsjurist, utbryter Hillestad Thune.

– Hvordan hadde du ønsket å se barnevernet organisert?

– Jeg vil gjøre barnevernet til en ren hjelpeinstans. Tvangshjemlene vil jeg overføre til et overordnet organ med bred kompetanse, erfarne og ansvarlige medarbeidere som kan sørge for effektiv og ikke minst tidlig hjelp til barn som virkelig har det vondt og vanskelig hjemme.

Barnas riddere

75-åringen, med bakgrunn i Arbeiderpartiet, anmerker at det er viktig å få belyst den første fasen i barnevernsakene «i åpne rom».

– Derfor er saken til ekteparet viktig, sier hun.

– Har du tro på at de kan få gjennomslag i retten?

– Det kan jeg ikke svare på. Det er ingen lang tradisjon for å behandle menneskerettssaker i norske domstoler. Skjønnsmessige bestemmelser skal tolkes: hva er respekt, hva er et uproporsjonalt inngrep. Det er ikke mye rettspraksis som hjelper en dommer her, men det eksisterer mye fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

– Barnevernet skal være barnas riddere. Hvis huset brenner, må barn bæres ut. Hvis ikke, må situasjonen håndteres på en annen måte. Ofte tar man brannmannsløftet «for sikkerhets skyld» med de store belastningene som det er for barn.

Hillestad Thune tror den problematiske dobbeltrollen de ansatte i barnevernet har, er underdiskutert.

– De skal være hjelpere, men har samtidig vide tvangsfullmakter i lomma. For meg er det helt uforståelig at det er mulig å kombinere slike roller i en person.

– Nulltoleranse mot vold

Elisabeth Backe-Hansen, barnevernforsker ved NOVA, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, synes Gro Hillestad Thune tar litt hardt i.

– Det er ingen som er interessert i å gripe inn på tynt grunnlag, sier hun.

– Dagens nulltolleranse mot vold og overgrep mot barn kan nok ha ført til at alle, også barnevernet overreagerer i noen situasjoner. Det store spørsmålet er når det er riktig å gripe inn med tvangstiltak. Og da må det også være mulig å beskytte barn gjennom å snakke med dem uten at foreldrene vet det. Alle er enige om at det er berettiget i noen saker, men det er vanskelig å få konkretisert hvordan sakene da skal se ut. Den kritikken rammer også Gro Hillestad Thune, sier Backe-Hansen.

Derfor er også hun glad for den kommende rettssaken.

Forskeren ønsker, som Hillestad Thune, å gjøre barnevernet til en hjelpeinstans.

– Men kollegene mine sier at da flytter man bare på problemene, men jeg er enig i at det er schizofrent både å være hjelper og kontrollør. Det er ikke lett. Det er faktisk forferdelig vanskelig.