Bedehusets estetikk før og nå
Når vi leser om gudshusene i GT, kan vi ikke unngå å legge merke til at estetikk betyr noe for Gud.
I forrige uke ble Erlend Berges bok «Sjå, eg kjem snart» lansert. Berge har gjort et imponerende og rosverdig arbeid for å dokumentere estetikken i norsk bedehusbevegelse. Det er ikke hvert år det blir utgitt dokumentariske verk om denne delen av norsk kulturhistorie.
Berges arbeid hadde utgangspunkt i en erkjennelse av at deler av bedehushistorien er i ferd med å gå tapt, i den forstand at stadig flere bedehus blir nedlagt, solgt eller tatt i bruk til andre formål enn det opprinnelige. Dette betyr ikke at bedehusbevegelsen som sådan er på vei mot nedleggelse. Men det illustrerer noen samfunnsendringer som har hatt stor betydning for det kristne livet rundt i landets bygder og byer.
Annonse
Forhåpentligvis kan boken bidra til økt bevisstgjøring i bredere lag av befolkningen om hvordan bedehusbevegelsen har påvirket vår nyere historie. I tillegg er det grunn til å håpe at den bidrar til fornyet bevissthet også blant dem som fortsatt identifiserer seg med denne bevegelsen.
Det har vært et poeng for Berge å la husene og utformingen av dem tale for seg. Derfor er det ikke mennesker med på bildene. Dette er et interessant grep som inviterer til refleksjon om bedehusets estetikk. Det er ikke et emne vi har hatt for mye debatt om.
Flere faktorer er verdt å peke på når vi skal beskrive uttrykket i norske bedehus. I tråd med bevegelsens idealer om gudsfrykt med nøysomhet er utformingen nøktern. Det har ikke vært noe hovedmål å briljere med trendsettende arkitektur eller innredning. Samtidig har de fleste av byggene, i hvert fall innvendig, en utforming som gjør at man umiddelbart forstår hvor man er. På frontveggen har det gjerne vært et maleri eller et skriftsted som sier noe om bedehusets egenart. I prinsippet ikke helt ulikt det man kan finne på alterveggen i en kirke. Men i en mindre påkostet utforming.
I dag vil nok en god del av denne estetikken fremstå gammeldags og til dels fremmedgjørende for mange mennesker. Men Berges bilder innbyr likevel til ettertanke når det gjelder selve den estetiske eller kunstneriske utformingen av nyere bedehus. Her bærer gjerne både arkitektur og innredning mer preg av å tilhøre et konferansesenter enn ett bedehus. Det er slett ikke gitt at man ut fra estetikken ville forstå hvor man var.
Er tap av frimodighet en årsak til dette? Det skulle i det minste være verdt å stille dette spørsmålet. En viktig del av forklaringen er nok også at flere kristne menigheter og forsamlinger i våre dager satser på utleievirksomhet utenom de tidspunktene det kristne fellesskapet benytter lokalene. Da er det ikke unaturlig at møtesalene også er tilpasset dette bruket.
Men det er likevel verdt å tenke over om man med dette undervurderer estetikkens betydning i det kristne fellesskapet. Når vi leser i Bibelen om gudshusene i Det gamle testamente, det være seg tabernaklet eller templet, kan vi ikke unngå å legge merke til at estetikk slett ikke er likegyldig for Gud. I ønsket om å reise fleksible bygg er det derfor grunn til å drøfte om man har undervurdert hvordan også det estetiske kan hjelpe mennesker nærmere Ham som bedehusene ble bygget til ære for.
