cave: Det er å håpe at Martin Cave (bildet) i årene fremover bidrar mer også offentlig med sine tanker om det han selv har vært med på, og det som har skjedd i norsk kristenhet og samfunn i hans tjenestetid, skriver Tarjei Gilje.

Bedehusleder og karismatisk spydspiss

Martin Cave representerer et uvanlig stykke norsk kirkehistorie.

Publisert Sist oppdatert

Martin Cave representerer et uvanlig stykke norsk kirkehistorie. Forrige helg gikk han formelt av som hovedpastor og daglig leder i IMI-kirken etter 39 år. Men sporene etter Cave er både brede og dype.

De nye KF-skolene med sine rundt 30 ansatte er ikke medregnet i dette tallet. Og det stopper ikke der heller: IMI-kirken har åtte ordinerte prester i staben, inkludert Cave selv. Det finnes ikke mange lokalmenigheter i Den norske kirke som kan skilte med et tilsvarende antall prester i sine rekker.

Samtidig har IMI i nyere tid fremstått som noe av en karismatisk spydspiss her i landet. Det vakte en viss oppsikt da den gamle indremisjonslederen besøkte pinselederkonferansen Led i 2015 og hadde følgende oppfordring til pinsevennene: «Ikke glem Azusa street».

Azusa street er den gaten i Los Angeles hvor pinsevekkelsen startet tidlig på 1900-tallet. Et par tiår tilbake i tid var det nok ikke mange som hadde forventet at en pastor fra indremisjonen skulle formane dem til større frimodighet på pinsevekkelsens vegne. Men der stod altså Martin Cave.

I IMI-kirken har også Impuls-festivalene vokst frem, til velsignelse for tusenvis av konfirmanter gjennom nærmere 20 år. Jeg husker selv hvordan det var et journalistisk høydepunkt flere år å sitte på galleriet i møtesalen og se på hvordan store mengder mer eller mindre kirkefremmede ungdommer fikk høre evangeliet formidlet med både innsikt og varme.

Cave har på mange måter vært en uvanlig bedehusleder. Han ledet Stavanger Indremisjon i vandringen fra å være bedehusforsamling til å bli menighet. Dermed skiftet han selv også tittel fra bysekretær til pastor. I hans tid flyttet menigheten fra den gamle IMI-gården i Bergelandsgaten i Stavanger sentrum til de nåværende lokalene på Tjensvoll like utenfor sentrum.

Landets dyreste bedehus kostet rundt 80 millioner og kom til i et enestående samarbeid med konferansearrangøren Stavanger Forum og hotellkjeden Rica. Senere har Scandic overtatt hotelldriften. Dermed arrangerer Equinor (tidligere Statoil) generalforsamling og Høyre landsmøte i de samme lokalene som Martin Cave og medarbeiderne hans forkynner Guds ord på søndagene.

Noe av det fascinerende med Cave har også vært hans vedvarende nysgjerrighet på «det Gud gjør». I intervjuet her i Dagen mandag fortalte han at bønnen hans til Gud har vært «Hva gjør du nå?»

Dermed har IMI ledet an i arbeidet med såkalte G12-grupper, inspirert av en menighet i Colombias hovedstad Bogota, de har vært inspirert av Toronto-velsignelsen, de har hatt samlinger med såkalt soaking i Guds nærvær, og de har de senere årene vært landets kanskje fremste eksponent for impulser fra Bethel-menigheten i Redding, California.

Men enda mer er det godhets-konseptet som har særpreget IMI, blant annet inspirert av den britiske Soul Survivor-bevegelsen, ikke ulikt TenOase her hjemme. Martin Cave har aldri ønsket å være noen mørkemann eller samfunnsrefser, derfor har godhet for ham vært en mer naturlig inngang for å forkynne evangeliet.

Det har mange i Stavanger fått merke, blant annet gjennom de mange som frivillig har stilt opp til gratis bilvask og andre former for gode gjerninger som et tegn på at Gud vil menneskene vel.

Noen ganger har det kanskje gått såpass fort i svingene at det ikke var helt enkelt å henge med. Men etter å ha ledet IMI gjennom store omstillinger har Cave stått sterkt i egen sammenheng. Det har nok bidratt til å gi ham nødvendig handlingsrom. Samtidig har IMI hele veien tilhørt Indremisjonsselskapet, senere Normisjon.

Men graden av tilknytning har variert noe. IMI er et lokomotiv i Normisjon, en motor som på flere områder er vel så sterk som Normisjons hovedkontor. Det blir blant annet tydelig av at IMIs sommerstevne «Åpen himmel» samler flere deltakere enn Normisjons «Sommer i sør».

Og det som var en lokal forsamling driver nå både menighetsarbeid i flere byer og eget misjonsarbeid i både Thailand og Kambodsja. Samtidig har Cave de senere årene vært nøye med å understreke den fortsatte tilhørigheten i Normisjon.

Og da jeg intervjuet generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland før sommerens generalforsamling, hadde hun bare godt å si om IMI-kirkens egenart.

Et annet interessant trekk ved menigheten kommer frem i Hans Eskil Vigdels nylig utgitte bok «Ingen introverte i himmelen». Vigdel skriver om introversjon og ekstroversjon, eller innadvendthet og utadvendthet. Ut fra de øvrige kjennetegnene ved IMI-kulturen kunne man tenke at dette var en åpenbar kandidat til å bære med seg en ekstrovert slagside.

Men snarere tvert imot. Vigdel gir dem ros for å være bevisst denne problemstillingen. Kanskje har Caves egen personlighet noe å si her. Han ser ikke på seg selv som en spesielt utadvendt type og er ingen barrikadestormer.

Han har ikke holdt noen høy medieprofil, men har latt forkynnelsen og arbeidet for øvrig tale for seg. Han har i liten grad svart offentlig på kritikk, men har hatt som tilnærming at det som er sunt vil stå seg over tid.

De senere årene er det Egil Elling Ellingsen (39) som har ledet det lokale arbeidet i IMI-kirken. Ellingsen, hvis far var forkynner i indremisjonen, overtar nå ledelsen av IMI-bevegelsen mens Caves svigersønn Geir Loftesnes skal lede IMI-kirken i Stavanger.

Det er å håpe at Martin Cave i årene fremover bidrar mer også offentlig med sine tanker om det han selv har vært med på, og det som har skjedd i norsk kristenhet og samfunn i hans tjenestetid.

Powered by Labrador CMS