Bedehuspar trengte kirken da sorgen rammet

Vintersolen faller inn gjennom vinduene i leiligheten der ekteparet bor i Sandviken i Bergen, bare et par hundre meter fra NLA Høgskolen.

Nylig skrev Dagen om praktikumsutdanningen på den kristne høgskolen som startet dette semesteret. Det betyr at det er blitt mulig å ta full presteutdanning der.

Glade for prestespire

Laila og Tarald Ueland gleder seg over det nye tilbudet. Særlig ble de glade for et utsagn fra student David Skutlaberg, som har bedehusbakgrunn.

– Det er en tendens i Bedehus-Norge til å tro at Gud har forlatt Den norske kirke. Det tror jeg virkelig ikke. Gud har fortsatt mye å gjøre i Den norske kirke, og det har jeg lyst til å være med på, sa Skutlaberg til Dagen.

– Jeg støtter hans syn på det, sier Tarald Ueland.

Tror fortsatt på samarbeid

Gjennom mange år har ekteparet Ueland vært engasjert i bedehuslivet på Vestlandet.

– Hvordan opplever dere at kirke og bedehus trenger hverandre?

– For å styrke hverandre og ha en sterkere posisjon i bygdene, og for så vidt i byene også, begynner Tarald.

– For å utfylle hverandre. Noen har barnearbeid, søndagsskole, babysang eller diakoni. Det siste savnet jeg i bedehusland, fortsetter Laila.

Diakoni er en samlebetegnelse for kirkelig omsorgsarbeid.

Savnet sorggruppe

Dagen har tidligere skrevet om datteren Lillian som døde i 2015, 47 år gammel. Da hadde hun kjempet med kreft i seks år.

Foreldrene har fortalt om sin sorgprosess i boken «Selvfølgelig vil jeg leve» som ble skrevet i samarbeid med Dagen-journalist Johanna Hundvin Almelid.

– Det fantes ingen sorggruppe i bedehusene da vi trengte det. Det fant vi i kirken, sier Tarald.

I Sandvikskirken, som ligger mellom leiligheten og NLA Høgskolen, erfarte de en diakonal bevissthet.

– Det skjer veldig fine og gode ting på lokalplan i kirken, sier han.

– For snare til å trekke seg ut?

De siste tiårene har bedehusfolkets forhold til Den norske kirke vært mye diskutert, ikke minst på grunn av bekymring for en liberal teologisk utvikling i kirken.

– Kirken har endret seg i toppledelsen med syn på homofili, samboerskap og disse tingene som vi tar veldig avstand fra. Men vi to er vel mer der at vi synes vi skal få lov til å være uenige i det som skjer i styrende organ og si det, noen ganger høyt også, samtidig som vi ser alt det som er positivt og fint i kirken, sier Tarald.

I mange år drev han kristen bokhandel i Bergen. Som pensjonist var han sentral i å få startet Bergen Kristne Bokhandel med en ny driftsmodell.

– Fra bokhandelen kjente jeg omtrent alt som var av prester i Bjørgvin. De er viktige. Min vurdering er at en del bedehusfolk har vært litt for snare til å trekke seg ut, sier han.

Han tror situasjonen kunne vært annerledes hvis flere med bedehusbakgrunn hadde engasjert seg i kirken, men tar forbehold om at tanken kanskje er for optimistisk.

– Vi har bestemt oss for til denne tid å bli stående for å være med i kampen og prege utviklingen, sier Laila.

– Vondt å bli oversett

Da ekteparet begynte å gå i Sandvikskirken, opplevde de å bli inkludert.

– Vi følte oss velkommen fra første dag. Det er det viktigste. Det er vondt å bli oversett når man har behov for kontakt, sier Laila.

– Tenker dere det er vanskeligere å komme inn i et bedehus?

– Ja, det tror jeg, sier Laila.

– Kirken er mer åpen, terskelen er lavere. Den har en større bredde og møter folk i forskjellige livssituasjoner, sier Tarald.

Etterlyser diakoni på bedehuset

– Ser dere løsninger på dette for bedehusets del?

– Jeg tror det har noe med ressurser og utdanning å gjøre, sier Tarald.

Han viser til at praktikumsstudenter får diakonal erfaring gjennom utplassering for eksempel på sykehus.

Indremisjonsforbundet, Misjonssambandet og Normisjon har satset stadig mer på forsamlingsbygging. De har også opprettet egne trossamfunn som alternativ til Den norske kirke. Tarald synes det er tankevekkende at NLA Høgskolen, som disse organisasjonene eier sammen med andre, samtidig starter full presteutdanning.

– Det hadde vært et stort framskritt hvis Bedehus-Norge tok mer fatt i diakoni og omsorgsarbeid. Men man må jo ha syn for det og tro på det, sier Laila.

Plass for sorgen

Tarald har tatt opp behovet for diakoni med sentrale ledere i både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet, men fikk inntrykk av at dette ikke var på agendaen.

– Sorgen er en så vesentlig del i menneskers liv. Vi kommer ikke unna det. Det skulle også være en naturlig del av det kristne fellesskapet, men det er det ikke blitt, sier Laila.

De understreker at det ikke nødvendigvis skal så mye til: Først og fremst oppmerksomhet, nærhet og fellesskap.