Beholdt roen og søkte Gud da IS tok byen deres

I dag lever Um Ishaia som internflyktning i Erbil i Nord-Irak. Hun mistet alt hun eide da IS drev henne på flukt, men hun er ingen nedbrutt kvinne.

Hun ser akkurat ut som den bestemoren hun er, der hun sitter i stuen sin i Erbil og nipper til søt arabisk te. Når barnebarnet på to år sutrer, tar hun ham på fanget og bysser ham i søvn.

Men når hun forteller om det nye oppdraget hun har tatt på seg med å hjelpe enker og farløse barn i Mosul, gnistrer øynene av engasjement. Denne bestemoren er tøffere enn de fleste.

For visst ble Um Ishaia drevet ut av Mosul, men nå er hun tilbake.

Mosuls fall

La oss gå fem år tilbake, til 10. juni 2014. Dette var dagen da terrorgruppen IS for alvor entret den internasjonale arenaen. Da erobret de Mosul, Iraks nest største by med nesten to millioner innbyggere.

Gruppens maskerte krigere planter sine svarte flagg på Mosuls mest sentrale bygninger. De tar kontroll over flyplassen og inntar hærens hovedkvarter. De setter fyr på politistasjoner, plyndrer bankene og beslaglegger to TV-stasjoner.

– Byen falt som et fly uten motor, sier en forretningsmann til den britiske avisen The Guardian.

Han er overveldet over at det kunne skje så fort. Opprørerne har knapt gjort annet enn å skyte opp i luften. Likevel flykter politiet og regjeringssoldatene hals over hode.

Mot strømmen

Folk strømmer ut av byen i panikk. En elv av biler lager kaos på veiene.

Men i ett hus er atmosfæren annerledes. Familien som bor der pakker ned det mest nødvendige. De tar med pass og viktige papirer, drar for gardinene og evakuerer, men de er ikke redde.

Dette er Um Ishaias hus. Hun er en kvinne som gjerne går mot strømmen. Åtte år tidligere, i 2006, som var et år da mange kristne flyktet fra forfølgelse i Mosul, gjorde hun det stikk motsatte av de fleste andre kristne: Hun flyttet til Mosul sammen med ektemannen og tre voksne sønner, fordi hun følte at Gud kalte dem dit.

Portforbud

Um Ishaia og familien er med i en huskirke. Noen dager før IS invaderer Mosul har huskirken bønnenatt. Rundt 40 mennesker samles for å be.

De vet at situasjonen er svært anspent i byen, men fryder seg over fellesskapet og føler at Gud er nær. Noen må sove litt underveis. Andre ber helt til morgenen gryr.

At IS i løpet av få timer har erobret hele Vest-Mosul, vet de ingen ting om. Dette får de først vite da Um Ishaias ektemann, Abu Ishaia, går ut for å kjøpe frokost. Han kommer ikke langt. I løpet av natten er det innført portforbud.

Flokken på 40 må bli i huset fra 7. til 9. juni. Hadde de bedt inderlig natten før, gjør de det enda mer nå. De føler at de kjemper en livsviktig kamp.

10. juni er det slutt. Denne dagen klarer IS å erobre hele Mosul. Det amerikanske utenriksdepartementet uttaler at IS ikke bare truer Irak, men hele regionen.

Um Ishaia og familien låser huset og drar.

– Var du redd?

– Nei. Jeg er ingen helt, men jeg følte Guds fred, sier hun.

På flukt

For bakeren Manhal Abdo (59) er det tyngre å dra fra Mosul. Han er bekymret for familiebedriften, bakeriet som faren og bestefaren har drevet før ham, og som han selv driver sammen med sønnene sine.

Hver eneste arbeidsdag, år etter år, har mennene i familien stått og svettet foran den vedfyrte bakerovnen. Med raske, rytmiske bevegelser har de formet deig til små brød, plassert dem på lange bakerfjøler, stekt brødene til de var perfekt sprø utenpå og myke inni, og solgt dem til folk som ventet i kø ved disken. Det har vært et slit. Arbeidet er tungt og varmt. Men det er slik de har klart å tjene penger til å bygge sitt eget hus.

Huset ligger i en rolig gate i den kristne delen av Mosul. Her bor Manhal Abdo med kona Abir (47) og sønnene Saad (28), Rani (27) og Salam (21). Det er et godt hus. Det er et godt liv. Det er ikke lett å forlate. Likevel er det ikke første gang han har måttet gjøre nettopp dét.

Han vet så altfor godt hvor uberegnelige opprørsgruppene kan være. I 2009 ble han personlig rammet.

– Da fikk kristne i Mosul trusselbrev der det sto at vi ville bli drept hvis vi ikke dro.

Det var ikke tomme trusler.

– I en periode drepte de en kristen annenhver dag. Det virket som om de hadde et system. Tre assyrere, tre syrisk-ortodokse og tre katolikker ble drept. Én av de drepte var min svoger, sier han stille.

Den gangen i 2009 flyktet de til Bartella, en kristen landsby på Ninivesletten. Denne gangen reiser de enda lenger. Til Mar Matti, et 1600 år gammelt kloster som klorer seg fast i en fjellside på grensen til den selvstyrte, kurdiske regionen.

Brettet opp ermene

Og Um Ishaia? 10. juni 2014 kommer hun og familien til den kurdiske regionhovedstaden Erbil som flyktninger, sammen med mange tusen andre i samme situasjon.

Hun har bare fått med seg det hun står og går i, akkurat som de andre, men hun tenker ikke om seg selv at hun er flyktning. I stedet bretter hun opp ermene, mobiliserer nettverket sitt, og begynner å hjelpe de andre flyktningene.

– Gud har lært oss ikke å gråte for hus og ting. Han tar vare på oss. Jeg har menneskene jeg elsker rundt meg. Det er det viktigste.

– Jeg har ingen ting som jeg ikke har fått, sier hun.

Lettet

Hvordan kunne Mosul falle så lett? Den syrisk-ortodokse erkebiskopen Nicodemus Daoud Matti Sharif har sin egen teori:

– IS er fra Mosul. Byens innbyggere sluttet seg til dem, sier han i et intervju med Dagen samme høst som IS angrep.

IS hadde hatt fotfeste i byen lenge. Mange blant den sunnimuslimske befolkningen i Mosul var faktisk lettet i begynnelsen da IS erobret byen. De var inderlig lei det korrupte sjiastyret som hadde tatt over etter den amerikanskledede invasjonen i 2003.

– Konvertér eller dø

Det er likevel ikke alle kristne som flykter fra Mosul 10. juni. Rundt 160 kristne familier blir igjen. De regnet med at problemene vil gå over denne gangen også, slik det har skjedd før.

Denne gangen går det ikke slik.

29. juni blir det kjent at terrorgruppen har okkupert 45 kirker og kristne institusjoner i Mosul. Samme dag erklærer IS at de hadde opprettet et kalifat, en type muslimsk styresett som ble brukt under det ottomanske riket.

Etter fredagsbønnen 18. juli, blir det ropt ut fra minaretene at Mosuls kristne har frist til lørdag ettermiddag med å gjøre sitt endelige valg. Enten må de konvertere til islam, betale beskyttelsesskatten jizya, flykte – eller bli drept.

Samtidig begynner IS å merke de kristnes eiendommer med den arabiske bokstaven for «N» - for nasareer, som tegn på at bygningene er beslaglagt. Husene til sjiamuslimer blir merket med «R» for rwafidh – det betyr «de som protesterer eller tar avstand fra».

Ribbet

De kristne som nå forlater byen, blir ribbet for alt de eier. Én av dem er bakeren Manhal Abdos yngre bror.

Ved en av IS´ veisperringer blir han fratatt bilen og alle verdisaker. Selv gifteringen tar de. Han får bare beholde klærne han går i, men forunderlig nok får han utdelt penger til taxi.

Oppe i Mar Matti-klosteret har nå over 200 familier stuet seg sammen. Om nettene sover de tett i tett på gulvet.

– I begynnelsen var det veldig vanskelig. Når vi skulle legge oss om kvelden, hendte det at madrassene og teppene våre var tatt av andre. Vi kunne le av det, men tårene var aldri langt borte, forteller Abir.

Klosterets toalettanlegg er på ingen måte dimensjonert for så mange mennesker. Det lukter ille i sommervarmen. Abir begynner å stå opp grytidlig om morgenen for å vaske toalett og dusjer. Slik kan hun selv få benyttet det mens det ennå er rent.

Sinjar og Ninivesletten

Så, i begynnelsen av august, angriper IS igjen.

3. august tar de kontroll over byen Sinjar. I dagene som følger kommer meldinger om at menn fra yazidifolket er drept, fordi de ikke vil konvertere til islam, og at flere tusen yazidikvinner blir holdt fanget av IS.

Om natten mellom 6. og 7. august fosser IS inn over de kristne landsbyene på Ninivesletten, det flate slettelandet mellom Mosul og den kurdiske regionen. Angrepet utløser ny masseflukt.

– Etter hvert som vi hørte hva som hadde skjedd med yazidiene, begynte vi å skjønne at de kristne hadde vært heldige. Vi mistet alt vi eide, men vi var trygge, sier Abir.

– Guttene våre var i sikkerhet. Det var det eneste som virkelig betydde noe.

For internflyktningene i Nord-Irak blir IS-angrepet starten på et kummerlig liv. De klumper seg sammen i flyktningleirer og i overfylte leiligheter. Mange forsøker å emigrere. Det er nok nå. IS er dråpen som får begeret til å flyte over. De mister troen på at de har noen fremtid i Irak.

Befridd

I oktober 2016 begynner gjenerobringen av Mosul. Tusener av irakiske soldater, kurdiske peshmergasoldater, sjiamuslimsk milits, sunniarabiske stammefolk og kristen, assyrisk milits deltar i offensiven.

De begynner med Ninivesletten. En etter en blir landsbyene befridd. Triumferende bilder blir publisert av soldater som setter korsene tilbake på kirketakene. Det kommer også bilder av enorme ødeleggelser. Hvert eneste hus i de kristne landsbyene er vandalisert og plyndret. Mange er bombet og utbrent.

10. juli erklærer Iraks statsminister Haider al-Abadi at storbyen Mosul er gjenerobret.

Emanuel Youkhana er den første kirkelederen som besøker Mosul etter at den østlige delen er befridd.

Han er rystet over å finne en søppelplass på trappen til en av byens assyriske kirker. Alle som vil inn i kirken må gå gjennom et berg med stinkende boss.

– Kirkene jeg så i Mosul var ikke ødelagt av bomber. De var ødelagt av byens befolkning. Hvordan kan kristne komme tilbake og leve i slike omgivelser? spør Youkhana, som har tittelen arkemandritt i Østens assyriske kirke.

Også bakeren Manhal Abdo kommer seg etter hvert tilbake til Mosul. Han er spent. Naboer har fortalt at huset og bakeriet var uskadd så lenge IS hadde kontroll. De brukte huset hans som lager.

Han blir fryktelig skuffet. Under frigjøringen er huset og bakeriet truffet av bomber.

– Det min bestefar, min far og jeg har bygget opp gjennom 70 år, ble ødelagt i løpet av en natt, sier han.

Manhal drar opp telefonen og viser bilder av huset. Vinduene er knust. Det er hull i taket. IS har skriblet grafitti på veggene.

Strever

To år etter at Mosul ble befridd fra IS, har bare noen titalls kristne familier flyttet tilbake. Bakeren Manhal Abdo tror ikke at han noen gang kommer til å flytte hjem.

– Alle som har penger og mulighet drar. Hvis vi kunne solgt huset vårt i Mosul, ville vi gjort det samme. Mosul er ikke som før. Mentaliteten i byen er forandret, sier han.

Familien bor nå i Erbil. Etter fem år i de kurdiske områdene, sliter familien fremdeles med å finne fotfeste. De har måttet flytte flere ganger, og det er vanskelig å finne arbeid. Manhal prøver å drive et cateringfirma fra sitt eget kjøkken. Kona jobber på et senter for flyktningbarn. Sønnene har kortvarige jobber. Slik går årene. Sønnene blir eldre. De skulle ha giftet seg nå, men det er ikke lett å stifte familie uten sikker inntekt.

En skygge brer seg over Abirs ansikt. Hun forteller om den ene sønnen som var forlovet. Kjæresten hevet forlovelsen, fordi den økonomiske situasjonen hans var så vanskelig.

Å forberede sønnens bryllup hadde vært slik en stor glede. Hun laget sengeteppe og kjøpte kjøkkenutstyr. Men så ble det ingen ting av. Moren følte at hjertet holdt på å briste i møte med sønnens fortvilelse.

Dette er det verste med livet som flyktning, synes hun: At de voksne barnas liv blir satt på vent. De får ikke tatt utdanning. De har ikke råd til å gifte seg.

En styrket tro

Det hadde vært så lett for ekteparet Abir og Manhal å føle bitterhet. I stedet snakker de faktisk om takknemlighet. For midt i alt det vanskelige opplever de at Gud er nær.

– Det har skjedd så mange endringer i livet mitt. Jeg har begynt å lese i Bibelen. Jeg ber og opplever at Gud svarer, sier Abir.

– Noen ganger takker jeg faktisk Gud for IS. Det som har skjedd har ført meg nærmere Gud, sier hun.

Ektemannen føler at konas fornyede tro har styrket hans egen.

– Jeg ser at Gud forsørger oss, sier han, og forteller at de nå har fått hjelp av en bistandsorganisasjon til å starte opp bakeriet i Mosul. Han reiser dit flere ganger i uken. Det er ikke trygt å bo der, men kanskje kan bakeriet drives likevel.

Enker og farløse

Heller ikke Um Ishaia vil flytte tilbake til Mosul, men tre ganger i uken reiser 67-åringen til denne byen som fremdeles regnes som en høyrisikosone. Hun reiser dit fordi det er behov for henne. Og fordi hun vil ta Bibelens ord i Jakob 1, 27 på alvor. Der står det at å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød er en gudstjeneste Gud har behag i.

Mange kvinner er blitt enker i Mosul de siste årene, og mange enker og farløse barn lever under elendige forhold.

– Mennene er blitt drept i krig, henrettet av IS eller har mistet livet av andre årsaker, forklarer hun.

I løpet av årene under IS opplevde mange av disse kvinnene og barna forferdelige ting. Um Ishaia forteller om barn som ble tvunget av IS til å spionere på familiene sine, og om torturerte sønner som døde i armene til sine mødre. Undertrykkelsen av sivilbefolkningen varte helt til siste slutt:

– Under gjenerobringen av Mosul brukte IS innbyggerne som menneskelige skjold, forteller hun.

Nå går Um Ishaia og teamet hennes på husbesøk og deler ut mat og hygieneartikler til de fattigste av de fattige.

– De har desperat behov for hjelp. Mange må tigge for å overleve, sier hun.

Um Ishaia forteller om stor takknemlighet, men også mange spørsmål. Hele teamet hennes består av tidligere flyktninger fra Mosul. Enkene lurer på hvorfor de som er kristne kommer tilbake. De ble jo jaget ut av byen. Hvorfor kommer de da tilbake med hjelp?

Spørsmålene åpner for gode samtaler om tro og gir anledning til å dele ord til oppmuntring og trøst. Mer enn én gang har kvinner grått ut sin fortvilelse i Um Ishaias bestemorarmer.

– Markene er hvite

Det er da hun sier denne setningen, som fremstår så uforståelig:

– IS gjorde en god jobb for oss kristne, sier hun og skjønner fra de måpende ansiktene rundt seg at hun må forklare hva hun mener.

– En gang ble Mosul kalt Iraks brødkurv. Her er rikelig med vann, fruktbar jord og godt klima. For ikke å glemme oljen og den rike historien. Folk hadde gode liv. IS har ødelagt så mye. Dette har gjort at mange muslimer har endret syn på islam.

Hun ser ikke samme tro på islam i befolkningen som før. Folk er for eksempel ikke like nidkjære under fastemåneden ramadan som før. En del muslimer stiller spørsmål ved sin egen tro.

Samtidig opplever hun at folk er nysgjerrige på den kristne troen. Hun har møtt mange som bestemmer seg for å bli etterfølgere av Jesus.

– Markene er hvite. Du kan høste så mye du vil, sier hun med henvisningen til Bibelen. – Arbeidet er hardt. Oppgavene er altfor mange. Men dørene er vidåpne.

Um Ishaia er ikke kvinnens virkelige navn.

Reportasjeturen til Irak er støttet av Fritt Ord.