Bekymret for hvordan barna skal takle norsk rasisme

Selamwit Demisse Zewde kom til Norge som 12-åring. Siden den gang har tatt utdannelse, arbeidet og stiftet familie. Ektemannen arbeider til sjøs, hun er sykepleier og de to barna deres går på skole.

– Jeg hadde barndommen i Etiopia og visste hvor jeg kom fra. Jeg er bekymret for barna mine som må møte rasisme uten å ha den bakgrunnen, sier Zewde mens hun serverer te på terrassen i Kjøkkelvik vest i Bergen.

Utbredt

De siste ukene har drapet på George Floyd i Minneapolis satt rasisme på dagsorden. Bildene av den svarte mannen som sakte ble kvalt av kneet til en tilsynelatende uaffektert, hvit politimann vakte sorg, sinne og avsky i USA og over hele verden.

Selv om det er langt fra USA til Norge ser Selamwit rasisme som et utbredt problem i Norge. Selv om man har satt fingeren på det så har en gjort for lite med problemet, mener hun.

– Tenk på mobbing. Der gjorde man tiltak fordi man så hvordan det gikk ut over enkeltpersoner.

Fordommer

For Selamwit handler rasisme om å ikke bli sett og vurdert ut fra den en er, men ut fra fordommer.

For å illustrere forteller hun om en periode der hun jobbet hun gjennom et bemanningsbyrå. Da opplevde hun flere ganger å bli tildelt oppgaver som hører til hjelpepleiere, når hun kom til et nytt sted.

– Jeg er ikke redd for å si fra, da endret de listene. Nordmenn har heldigvis respekt for lover og regler, slik er det ikke alle steder.

Når hun sier fra, så endrer det seg som regel. Men poenget er at hun dømmes ut fra et navn på en liste. Man tenker at hun med et slikt navn sikkert er fersk i faget.

Instans

Selamwit forteller flere episoder. Noen mer skjulte, andre helt åpenlyse. Men hva kan gjøres?

Hun foreslår å se til erfaringen fra arbeid mot mobbing. Etter at Kjell Magne Bondevik innførte nulltoleranse mot mobbing fikk det store strukturelle konsekvenser, og man opprettet instanser for varsling. I dag får det følger om ikke skoler tar varsel om mobbing på alvor.

– Slik må det være med rasisme også, mener jeg. For hva skal man ellers gjøre om en opplever eller ser rasisme? Man kan ikke gå til politiet og anmelde slike situasjoner, hva skal man si?

– Synd for dem

Lemma Desta er en kjent mann i Kristen-Norge og er i dag prosjektleder i flerkulturelt kirkelig nettverk i Norges kristne råd.

Han forteller at han har opplevd rasisme på kroppen flere ganger. Som å bli stoppet i tollen litt for mange ganger, overvåket av en butikksjef litt for påfallende. Eller enda mer direkte: E-poster som forteller at han ikke er norsk og ikke skulle vært her.

– Jeg tenker: «Synd for dem, jeg skal ikke bry meg.» Det finnes alltid individer som lever med vanskeligheter og som har manglende kunnskap om verden.

– Skammer meg ikke

Desta er opptatt av at det han blir utsatt for ikke skal prege hans liv eller arbeid.

– Jeg engasjerer meg i dette landet fordi jeg tror Gud vil at jeg skal gjøre det. Jeg definerer ikke meg selv ut fra hudfarge og er heller ikke redd for fargen min. Jeg har ingenting å skamme meg over og har ikke et sekund ønsket meg bort fra mitt utseende. Jeg er som jeg er.

Han viser til Martin Luther King Jrs berømte tale, der han snakker om sin drøm om et samfunn uten rasisme.

– Han drømte om at mennesker ikke dømmes ut fra farge, men hva de kan og gjør. Et samfunn der mennesker er gitt like muligheter, det er også min drøm.

Overlegenhet

Han mener man skal være blind for å tenke at det ikke forekommer rasisme i kristne sammenhenger. Det ligger gjerne dypt og kan komme til syne i manglende forståelse eller i en type overlegenhetstanke.

– Noen ganger dukker det opp i en prat, «dette er negerarbeid» eller lignende. Man har dessuten en blindhet for egne posisjoner i møte med andre. Ved å være en hvit person bærer du med deg en maktposisjon, sier han.

Pandemisk rasisme

Demonstrasjonen i Oslo, der drapet på George Floyd og bevegelsen #blacklivesmatter var temaet, ble omdiskutert på grunn av smittevernhensyn. Desta deltok, og innrømmer at han har bedt til Gud om at det ikke skal komme flere smittesaker som følge av demonstrasjonen.

– Noen problematiserer denne demonstrasjonen på grunn av pandemien. Men rasisme er en pandemi som man fortsatt diskuterer om finnes.

Han minner om at også rasisme er et spørsmål om liv og død i noen tilfeller.

– Hvordan var det å være til stede på markeringen?

– Det var veldig emosjonelt og en sterk følelse av samhold. Hvis det var mulig ville man nok klemt og holdt rundt hverandre.

– Det ble ikke voldelig?

– Nei, det var helt fredelig. Det var ikke veldig høy kvalitet på organiseringen, men det gikk bra.

– Hva tenker du om denne bevegelsen?

– Det gjør hjertet varmt og jeg blir håpefull. Jeg tenker at en sånn rettferdighetskamp må vi alle være med på.