Ber Europa vise 
solidaritet med Libanon

Hun etterlyser større anerkjennelse av nabolandenes innsats.

– Da jeg kom til Libanon for to år siden, var de fleste flyktningene opptatt av når de kunne reise hjem. Det er det nesten ingen som snakker om lenger. Denne endringen bekymrer libaneserne, sier Niamh Murnaghan, landdirektør for norske Flyktninghjelpen (NRC).

Libanon er et land på størrelse med Rogaland fylke. De hadde fire millioner innbyggere før konflikten startet i Syria. Nå har de i tillegg fått 1,5 millioner syriske flyktninger. Den voldsomme folkeveksten har strekt landet til bristepunktet.

– Helsetjenester, utdanning, sanitærsystem, vann og elektrisitet – alt er strukket til det ytterste, sier Murnaghan. Hun registrerer at stadig flere snakker om at det er blitt for mye å takle for Libanon nå.

Les: La oss få komme til Norge

Moralsk rett

Landdirektøren har også merket seg at giverland og diplomater viker unna en real debatt om flyktningkrisen med libanesiske myndigheter.

– Vi ser blant annet en manglende vilje til å diskutere flyktningenes rettigheter, sier hun.

– Libanon har tatt imot så mange flyktninger, mens de europeiske landene bare har bosatt en liten brøkdel. Dessuten har vi sett hvor lite velkommen båtflyktningene over Middelhavet er i Europa. Kanskje mener en del regjeringer at de ikke har moralsk rett til å stille krav til Libanon, men det er det likevel nødvendig at de gjør. Når Libanon nå stenger grensene for flyktninger, og begrunner dette med at stabiliteten i landet er truet, trenger vi en oppriktig diskusjon om syrernes rett til beskyttelse. For syrere har rett til å flykte fra forfølgelse, sier hun.

Les: Her prøver flyktningene å skape et liv

Husrom

Jeg treffer Niamh Murnaghan i Flyktninghjelpens lokaler midt i sentrum av Beirut. De har et internasjonalt miljø på kontoret. Kun én norsk kvinne arbeider der for tiden.

Akkompagnert av lyden av tett biltrafikk i gaten utenfor, snakker hun om organisasjonens arbeid blant syriske flyktninger. NRC er en av de største tilbyderne av telt og husrom. Blant annet driver de et omfattende arbeid for å oppgradere provisoriske boliger og sørger for at der er en viss standard når det gjelder vann og sanitære forhold.

De hjelper flyktningene til å organisere seg, gir dem råd om hvordan de skal få det de har krav på fra myndigheter og internasjonale organisasjoner, tilbyr juridisk assistanse og underviser dem om rettigheter. De tilbyr også skole og aktiviteter for barn på flukt.

Tung byrde

Det er ikke noe lett liv som venter flyktningene i Libanon. For å få oppholdstillatelse, må de nå signere en erklæring om at de ikke skal jobbe.

– Men de færreste får så mye støtte fra internasjonale organisasjoner at de klarer seg uten å arbeide, sier Murnaghan og forteller om høye priser på husleie, mat og skoleskyss.

– Hvis flyktningene blir akutt syke, må de betale 25 prosent i egenandel. Er noen i familien kronisk syke, må de betale hele kostnaden. Dessuten må alle over 15 år betale 200 dollar hver sjette måned for å fornye oppholdstillatelsen.

– Den økonomiske byrden er tung for flyktningene, konkluderer hun.

Derfor prøver de fleste flyktningene å finne jobb. Som oftest tar de arbeid som libaneserne selv ikke vil ha. Det er stadig sterkere konkurranse om jobbene, særlig mellom syriske og palestinske flyktninger – som var de som tok de dårligst betalte jobbene før syrerne kom.

– Libanon trenger hjelp

Det ligger Niamh Murnaghan på hjertet å få sagt at det ikke er nok å hjelpe flyktningene. Også Libanon trenger støtte. Hun etterlyser mer anerkjennelse og samarbeid fra resten av verden.

– Det er imponerende at Libanon har klart å absorbere så mange flyktninger. Dette er uttrykk for enorm generøsitet både fra samfunnets og enkeltmenneskers side, sier hun og tror at mange libanesere på begynnelsen av krisen følte takknemlighetsgjeld til Syria. – Jeg tror libaneserne tenkte tilbake på 2006 da mange måtte flykte til Syria i 62 dager for å slippe unna bombardementet fra Israel. Men nå er den syriske krisen i Libanon inne i sitt femte år.

Kirsebærplukking

– Hva mener du ville være en god strategi for Norge?

– Libanon ønsker at resten av verden viser solidaritet. De trenger økte investeringer i infrastruktur, men de ønsker også at bosetting av flyktninger skal være en del av responsen fra resten av verden.

Landdirektøren viser til at enkelte land er kjent for å «plukke kirsebær». De velger helst høyt kvalifiserte flyktninger uten helseproblemer.

– Fra Flyktninghjelpens perspektiv er det viktig at man prioriterer flyktninger i tråd med humanitære prinsipper, inkludert de som ikke får tilstrekkelig beskyttelse eller som på andre måter ikke får det de har behov for, sier hun.

Frykt for IS

– Hva mener du er mest hensiktsmessig – å bosette flyktninger i Norge eller å satse på å hjelpe dem der de er, i regionen?

– Dette er et legitimt spørsmål å stille, men det finnes ingen enkle svar, sier hun og veier sine ord et øyeblikk. Så glimter det til i landdirektørens øyne.

– Norge bør spørre Libanon hva de foretrekker, sier hun. – Hvis man oppriktig søker et svar på hva som er best, forutsetter det en åpen og fordomsfri diskusjon med libanesiske myndigheter.

– Det er også en annen ting som ikke kan ignoreres når det gjelder belastningen på Libanon, nemlig frykten for IS og andre opprørsgrupper, sier Murnaghan i det samtalen nærmer seg slutten.

– Dette føles nært og skremmende for mange libanesere. Det er stor frykt for at ekstremistene vil følge flyktningene, slik at konflikten spres til Libanon.