Ber om et stille rom der han kan lade batteriene – alene
Tester viste at Hans Eskil Vigdel var introvert. Det likte han dårlig, for han hadde jo et kall til kristen tjeneste.
Vigdel viser vei inn i stua hjemme på Stangeland i Sandnes. Ved spisebordet står det en bokhylle med bøker om stillhet. Setter han seg ved spisebordet med ryggen til gangen, ser han ut i en liten, grønn hage.
Her finner diakonen og den tidligere Jesus Revolution-medlemmet stillhet og lader batteriene.
Annonse
Han har gått en lang vei selv, fra et heseblesende åndelig liv fra morgen til kveld, til en oppdagelse av at han trengte stillhet.
Nå kommer han ut med boken «Ingen introverte i himmelen» på Luther forlag, hvor han forteller sin egen historie og utforsker introvertes plass i menighetene.
Alene på kafé
Vigdel ble kjent i offentligheten for to år siden da han deltok aktivt i debatten om usunn lederpraksis i norsk kristenliv. Selv var han flere år med i organisasjonen Jesus Revolution som i høyt tempo og i team evangeliserte på gater både i Norge og Europa. Det var under et opphold for Jesus Revolution i byen Graz i Østerrike at han fant en oase på kaféen Tribeka.
– Der pleide jeg å sitte på fridager med en stor, dobbel vaniljelatte på en krakk ved store vindu, lese og notere. Det var så behagelig, nesten magisk. Men den gangen hadde jeg ikke språk for hva det var.
Så han inviterte venner til kaféen for at de også skulle få den samme opplevelsen.
– Men da var det ikke så spesielt.
Fikk veiledning
Annonse
Opplevelsen satte spor i ham.
Da han senere tok noen personlighetstester, kom han ofte ut på den introverte siden av skalaen. Det likte han dårlig.
– Det passet ikke helt med livet jeg ønsket å leve og kallet mitt. Jeg hadde kjempestore ideal om å nå mange mennesker med Jesus og starte menigheter.
Han utdannet seg ved Menighetsfakultetet og begynte å jobbe med ungdom i Bærum. Der fikk han tilbud om veiledning.
– Veilederen sa til meg «Jeg tror du er introvert». Det var som en brikke falt på plass.
Han begynte å lese om å være introvert.
– Gradvis forstod jeg hvorfor jeg var så sliten, særlig i Jesus Revolution-tiden. Da var jeg omgitt av mange folk fra tidlig morgen til sein kveld.
Han utforsket også hva det vil si å være introvert. For han var jo sosial og gestikulerer når han snakker. Og det gjør vel ikke introverte?
Annonse
– Etter hvert forstod jeg at å være introvert betyr at jeg trenger å lade batteriene alene. Det er ikke å være asosial. Jeg får energi av min indre verden, mens ekstroverte får energi og trivsel av å være sammen med mange hele tiden.
Han leste videre og fant ting som tyder på at introverte foretrekker å uttrykke seg skriftlig, er mindre spontane og liker å planlegge det de skal si.
– Hva har det gjort med kallet ditt å oppdage at du er introvert?
– Jeg hadde en sterk åndelig kallsopplevelse på et fellesmøte i menigheten Kristen Tjeneste da jeg var 17 år. Den har jeg fremdeles med meg. Men det har gjort noe med idealene mine: Hva jeg ser opp til og hvordan jeg skal være. Jeg må minne meg selv på at jeg må uttrykket kallet som den jeg er skapt til å være, sier Vigdel, som nå er ungdomsdiakon i Sola menighet i Den norske kirke.
– Hvordan uttrykker du kallet nå?
– Jeg driver mye med trosopplæring, og jeg setter ord på at det er naturlig med stilletid. Det er viktig for meg å se den enkelte. Det er ikke lett med 70-80 konfirmanter. Vi skal fremover ha konfirmantene i flere og mindre grupper, legge inn mer stille tid og måltider i undervisningen.
Inspirert og sliten
Kona Kathrine triller lille Rose på snart seks måneder ut i sola på en tur og setter seg godt til rettes ute i hagen når hun har sovnet.
Annonse
Det er sommertid og mange samles til kristne stevner og konferanser over store deler av landet. Vigdel har selv en solid sommerstevene-CV med blant annet Sarons Dal, UL og generalforsamling i Misjonssambandet, Misjonskirkens Liv og Vekst og flere besøk på Hillsong Conference i London.
– Jeg blir inspirert, og samtidig utrolig sliten. Det er så mange inntrykk, sier han.
– Har du et råd til arrangører av sommerstevner for å tilpasse det til introverte?
– Ha steder man kan trekke seg tilbake. Og annonser at dere har det.
– Uten at Røde Kors venter på dem der?
– Ja, uten å sykeliggjøre det. Tenk heller: I denne salen er det kanskje 30 prosent som ønsker å trekke seg tilbake.
På en del steder oppfordres alle i benkeradene til å hilse på sidemannen.
– Greit nok, sier Vigdel. – Men vær klar over at hvis det er mye av det, lader man batteriene fortere ut. Og slik hilsning gjør noen ukomfortable. Det må være opp til den enkelte om man ønsker det.
Annonse
– Når det er mye lyd og lys, må de også være klar over at noen blir fortere slitne selv om de ikke er gamle. Jeg kan gjerne titulere meg som karismatiker, jeg liker mange forskjellige uttrykk. Jeg elsker lovsanger på Hillsong, men jeg blir sliten av det.
Se video: Her er introverte Hans Eskil Vigdel på NLMs generalforsamling med tusenvis av mennesker
Fellesskap
Vigdel mener å se at det er ingen i kristne fellesskap som heier på det å være alene.
– Vi skal være opptatt av fellesskapet.
– Men er det ikke viktig med fellesskap hvor man må bidra?
– Jo, i Bibelen er det et sterkt motiv om fellesskap. Men alt med måte hvis individet drukner i fellesskapet og introverte blir dødsslitne.
– Er ikke den kristne historien nettopp en historie om stillhet og egentid, med klosterliv, bibelstudier og bønn?
Annonse
– I pietismen var det mye av det. Det var på et vis en god individualisme med andaktslesing, bønn og bibellesning på egenhånd. Og så har vi selvfølgelig ørkenfedrene. Jeg har nok hatt mer de store menighetene de siste tiårene, som har preget min historie, i bakhodet når jeg har skrevet. Og boken er en invitasjon til at flere historier skal fortelles, sier Vigdel.
– Er gode bremser
Myten sier at introverte er usosiale, tilbaketrukne, sjenerte og ikke egner seg som ledere.
– Hva er fakta?
– At de er forskjellige.
Men introverte kan også være gode ledere, for de er mer tilbakelente og gir mer plass til andre. De kan også oppleves som mer empatiske, for de gir seg tid til å lytte til andre.
– De liker å være godt forberedt, være analytiske og gå i dybden. De kan være gode bremser i team hvor man ønsker å kjøre på uten å se alle konsekvensene, sier Vigdel og understreker at han ikke har noen fasit.
– Først og fremst ønsker jeg å skape åpenhet. Jeg byr på min sårbarhet og historie og håper det kan være en ressurs.
