Besøkte misjonen, ble misjonær

– Vi var alltid velkomne på tunet, og ble inkludert i misjonærfellesskapet her. Vi ble til og med invitert med på misjonærmøtet, forteller Lars-Gøran.

Han sitter ved spisestuebordet i huset i Antsirabe med datteren Signe Olea (4) på fanget. Rommet er bare opplyst av et lite stearinlys. Strømmen han gått på Lovasoa kultur- og kompetansesenter etter en syklon har herjet fra seg. Liv Bente (33), kona til Lars-Gøran sitter like ved, mens vesle Ada Emilie (snart 2) koser seg med filmen om Knerten i sofaen.

Fredskorpsprosjekt

Byggingeniøren fra Mo i Rana var ferdig med utdannelsen og hadde fast jobb i byggebransjen. Da Liv Bente avsluttet sine studier følte de seg imidlertid ikke klare til å slå seg til ro med en komfortabel tilværelse i eget land. De ønsket å fokusere på noe annet enn seg selv. Liv Bente, som hadde master i pedagogisk rådgivning, gikk i gang med å søke jobber.

Madagaskarmisjonær Anders Rønningen hadde laget et fredskorpsprosjekt etter han kom hjem til Norge. Han ønsket å etablere en språkseksjon og rekruttere lærere som kunne undervise i engelsk og utforme læreplaner. Selv om Liv Bente ikke var lærer, fikk hun napp på jobben.

– De fleste nordmenn har nok engelsk til å undervise på Madagaskar, forklarer hun.

Lars Gøran ville bli med og gjøre frivillig arbeid.

Det unge paret ble utfordret til å reise rundt i landet og finne ut hva som fantes av tilgjengelig materiell. Dermed kjøpte de seg en gammel peugeot og dro i vei.

– Normaliserte inntrykk

Kontakten med de norske misjonærene ble positiv. De fikk et innblikk i arbeidet gjennom å observere prosjektene og se hjelpen som misjonærene bidro med. Allerede den tredje dagen var de to gjestene med på en spedalskgudstjeneste med nattverd.

– De var flinke til å vise oss rundt, synes Liv Bente. – Å komme hit og være del av et kristent fellesskap normaliserte inntrykkene våre. Alle tror misjonærer vandrer i bushen med Jesusfilmen under armen. Forestillingene vi hadde ble brutt ned.

Både Lars-Gøran og Liv Bente likte å være sammen med de norske NMS-misjonærene.

– Fordommer får seg en knekk. Jeg ser det hos studenter som kommer hit, supplerer Lars-Gøran.

Året i landsbyen Fandriana i 2007/2008 med jevnlige besøk hos NMS i Antsirabe satte sine spor.

Trygg havn

I dag er de to på motsatt side av bordet. På Lovasoa kultur- og kompetansesenter tar de i mot norske studenter som er på feltet for å få yrkeserfaring.

– Mange av dem er ikke troende, og har ikke vært i et kristent miljø, akkurat slik jeg var da jeg kom, sier Lars-Gøran. Han observerer at Lovasoa blir en trygg havn i en ofte ekstrem situasjon.

– For min del var det med på å åpne opp for troen.

Liv Bente nikker.

– De kan ikke velge bort kristendommen. Alle her tror at studentene er kristne, og behandler dem som det. De deltar på andakter og ser gleden og takknemligheten fra de fattige, som for eksempel på blindeskolen i nærheten. Det må gjøre inntrykk.

Alphakurs

Det gjorde i alle fall inntrykk på Lars-Gøran. Etter oppholdet på Madagaskar følte han at kristendommen hadde noen svar som han ønsket å finne mer ut av. Ekteparet tok kontakt med Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Trondheim, kirkesamfunnet som stod Liv Bente nær.

– Men det var jeg som ville at vi skulle gå dit, presiserer Lars-Gøran. Han opplevde at det var en god plass å være selv om han ennå ikke var en kristen. Ekteparet meldte seg på et alphakurs og der tok Lars-Gøran skrittet fullt ut og tok i mot Jesus.

Når han nå tenker tilbake er han ikke tvil om at Madagaskar var avgjørende for trosvandringen hans. Han mener likevel at svigerfamilien også har hatt en sentral rolle.

– Uten dem hadde jeg nok ikke kommet dit jeg er nå, sier han.

– Jeg husker at du på slutten av Madagaskar-oppholdet sa at du følte deg som en kristen, skyter Liv Bente inn. – Du ble jo også behandlet som det, og det gjorde at det ble naturlig å være det.

Etter alphakurset endret Lars-Gørans hverdagsfokus seg. Ekteparet begynte å delta aktivt i menighetslivet og ble selv involvert som stab på alphakursene i Trondheim Frikirke mellom 2010 og 2014.

Ville tilbake

Men både Lars-Gøran og Liv Bente ønsket seg tilbake til Madagaskar. De hadde sett for seg at de skulle returnere når de hadde to barn som ennå ikke hadde begynt på skolen. Da de var kommet så langt så de hvor mye barnehagen betydde for eldstejenta, og planene ble satt på vent.

Lars-Gøran ble imidlertid minnet om at han skulle ta kontakt med Anders Rønningen.

– Jeg fikk det for meg at jeg ville fortelle ham om hva som hadde skjedd med meg.

Sommeren 2013 sendte han derfor en e-post. Det fikk konsekvenser. Misjonæren fortalte at han og familien skulle hjem, og at det derfor ble ledig stilling på feltet. Han mente ekteparet passet perfekt og oppfordret dem til å søke.

Ting la seg på plass. Begge fikk permisjon fra jobben sin, og et ektepar i kirken ville leie huset deres. Problemet var at Liv Bente ville ha skriften på veggen, «Vær så snill å dra, hilsen Gud».

En dag hun var i kirken var det en som formidlet et budskap om at det var veldig viktig at folk reiste ut. «Dere må ikke være redde. Jeg er med dere», ble det sagt.

– Da skjønte jeg at det var meningen at vi skulle dra, sier hun.

Selv turen, som ekteparet grudde slik for, gikk bra.

– Folk ba for oss, og de to jentene sov på alle de tre flyturene, ler Liv Bente.

– Blir tøft

Så langt har ingen av dem angret. Lars-Gøran er nestleder på Lovasoa og har ansvar for å få i gang bygge- og rehabiliteringsprosjekter med Norad-midler. Han skal også jobbe for den gassisklutherske kirken ( FLM) etter hvert.

– Det første blir nok rehabilitering av en presteskole og rådgivning der det trengs, sier han.

Liv Bente leder kultur- og kompetanseavdelingen på senteret. Hittil har mye av arbeidet bestått i kommunikasjon med Norge for å utvikle samarbeid mellom norske og gassiske universiteter. Misjonshøgskolen i Stavanger sender norske studenter til feltarbeid sammen med gassiske studenter, og ønsker flere slike samarbeidsmodeller. Men det må også tilrettelegges for voluntører og praksisstudenter fra andre sammenhenger. Liv Bente tar i mot studentene, underviser dem i kultur, tar dem med til praksissplassen og følger dem opp.

– Ofte tror de det skal bli et idyllisk opphold, men så blir det tøft.

Som eksempel nevner hun møtet med de nyfødte barna på sykehuset «som nesten ikke blir behandlet som fullverdige mennesker».

– Det er ofte slik i samfunn der mange dør som spedbarn. Det var nok sånn også i Norge for mange år siden. Måten mennesker blir behandlet på handler også om tilgang til penger, sier hun.

– Gir for mye

Studentene får også gjerne et ublidt møte med andre institusjoner, som barnehjemmene. Liv Bentes oppgave blir da å støtte dem og hjelpe dem å sette begrensninger for seg selv.

– Noen vil så mye når de kommer. De skriver blogg, vil på barnehjem og holde de fattige barna, men så er det ikke alle som klarer det. Noen får sterke reaksjoner og må bytte praksisplass. De gir for mye av seg selv og går for dypt inn i andres skjebner.

Staben på Lovasoa oppfordres til å være aktive med i bønn for alle som er innom.

– Vi ønsker å være gode forbilder og håper at vi sår noen frø som gjør at studentene blir søkende og kommer hjem med en ny refleksjon etter oppholdet sitt her, forteller Liv-Bente.

Alphakurs

Det kom som en overraskelse for Liv Bente og Lars-Gøran at det var overfor norske studenter de først og fremst skulle ha en direkte vitnetjeneste. Ekteparet har i det siste tenkt på om de skulle starte med alphakurs og invitere gassiske og norske studenter med på det. De tror at de gassiske prestene også kunne komme til å ha glede av å bli kjent med materiellet.

– Vi har sett mange som bare har bibel i undervisningen. Vi kunne hatt alphakurs for dem også, smiler de to.

Mens disse drømmene skal finne sin form er de to travelt i gang med å svare på spørsmål fra norske studenter som nettopp er ankommet feltet. Det er viktig for ekteparet å ha tid til å vise dem omsorg.

– De opplevelsene betyr nok mer enn om vi bare hadde tatt dem med inn i en kirke og forkynt for dem, sier Liv Bente.