Besteborgerlig pietisme

Mange av dem som leser aviser, drar kanskje ikke umiddelbart kjensel på navnet Gunnar Bodahl-Johansen. Det gjør derimot de fleste som skriver i avisene. Knapt noen kjenner så mange norske journalister som nettopp han. Ustanselig ringer journalister som trenger råd om etiske spørsmål eller om rett til innsyn i offentlige dokumenter.

SYNSPUNKT: Pietismens betydning

Den mangeårige medarbeideren i Norges Presseforbund og på Institutt for Journalistikk er en av landets fremste eksperter på området. I snart 30 år har han reist landet rundt og «forkynt» om journalistikkens velsignelser.

Bethel-byen

Men Gunnar Bodahl–Johansen er ikke bare bevandret i pressekretser. Han har også dype familierøtter i Østfolds tradisjoner for lavkirkelig kristenliv, med forgreninger helt tilbake til Hans Nielsen Hauge.

På bedehuset Bethel, Fredrikstad Indremisjons daværende lokale i sentrum av plankebyen, vokste han opp, nesten bokstavelig talt. Søndagsskole, gutteforening, Yngres og søndagsmøter var faste poster på programmet, alt etter hvilken alder han var i.

– Jeg tror det er få som har vært så mye på bedehuset under oppveksten som jeg. I tillegg var vi ofte i kirken, sier Bodahl–Johansen.

I motsetning til mange av bedehusene langs elven Glomma, der mange i kristenfolket hadde sterke røtter i arbeiderbevegelsen, var Bethel i større grad preget av borgerlige verdier. Flere av byens fremste kjøpmenn og næringslivsledere var aktive der. Familien Bodahl-Johansen bodde også i en av de tetteste «kjøpmannsgrendene» i byen,

– Der var det ikke lov å handle på «kooperativen». Samvirkelaget var jo en trussel mot det private næringslivet! humrer Bodahl–Johansen.

Mange Bethel-familier hadde også hytter i Saltnes i Råde, ikke langt fra Tomb Jordbruksskole, der de hver sommer var på Tomb-stevnet.

– Hytteområdet ble på folkemunne kalt Bethel-byen, og dette naboskapet førte til et samhold som på mange områder isolerte oss fra den «verdslige» verden, sier Bodahl-Johansen.

Endetidsperspektiv

Kombinasjonen av sterke impulser fra pietisme og borgerlighet opplevde han som en utfordring. Men han har aldri hatt behov for å skjule bakgrunnen sin, selv om han oppfatter at pietisme nærmest har vært et fyord i mange sammenhenger.

– Å ligge på kne på bønnemøter og høre de gamle pietistene be for sine villfarne barn, være på vitnemøter, høre lekpredikantene gjøre sin tolkning av verdenshistorien i et endetidsperspektiv, eller høre dem preke om synd og fortapelse så «snørr og tårer rant», var selvfølgelig sterk kost for et barnesinn. Jeg tror det skapte både angst og dårlig samvittighet, som mange har slitt med lenge, og noen aldri har klart å kvitte seg med. Jeg er glad mine egne barn ikke har opplevd det samme, sier Bodahl-Johansen.

Vitalt skolelag

Selv ble han imidlertid værende i miljøet helt til ung voksen alder. Han ble en av lederne i skolelaget, som hadde solid fotfeste i Fredikstad.

– Vi sto så sterkt at når vi på morgenen annonserte vår årlige vinterleir i Nordmarkskapellet i Oslo, var leiren fulltegnet allerede i storefri samme dag. Vi var en gjeng med kreative mennesker som laget arrangementer som tiltrakk seg unge mennesker også uten såkalt kristen bakgrunn. Vi markerte oss med mye moro, selv om vi ikke var kjekke gladkristne som priste Herren, sier han.

Men målet var klart: Mennesker skulle bli omvendt, bli med i det kristne lagsarbeidet eller ungdomskoret «Tro», lese Bibelen og be.

– De skulle kort og godt bli frelst! Men vi forsto ikke alltid hvor forskjellig dette miljøet var fra det miljøet mange kom fra. Kristen tro og moral, slik det ble tolket i vår tid, ble framstilt som det eneste saliggjørende. Slik skapte vi ofte konflikter for unge mennesker i forhold til det de hadde lært i sitt trygge og gode såkalte ikke-kristne hjem, mener han.

Løsnet bånd

Friksjoner var det også for dem som var husvarme på bedehuset.

– De hardeste kampene utkjempet vi om hvor grensen gikk mellom den kristne og verdslige livsstilen. Jeg husker jeg måtte lære meg hva adiafora betydde. Pietistene stemplet jo teater, kino, dans, kortspill, deler av musikken og til og med sportslig aktivitet, for ikke å snakke om «intim omgang» med det annet kjønn, som syndige handlinger. Pietismen sto for alt min «syndige» natur var tiltrukket av, oppsummerer han.

Men han både adopterte og utviklet selv en argumentasjon som forsvarte bedehuskulturen. «Det er ikke dansen i seg selv som er synd, men det dansen fører til».

– Hva visste vi om det, vi som aldri hadde vært på dans. Men etter som du fikk innprentet at dans nærmest måtte føre til seksualiserte handlinger, fikk du også et merkelig syn på seksualitet og forholdet mellom gutter og jenter. I voksen alder har flere av oss «omskolerte» bedehusvennene gått på danseskolen. Da handlet det for min del ikke mye om sex, men heller om å stokke bena, ler Bodahl-Johansen.

LEDER: Ikke skyld på liberalteologene

Men allerede mens han var en del av bedehusmiljøet, merket han tendenser til at man løsnet på båndene.

– Det var til tider tøft, fordi du ofte ble beskyldt for å svikte den kristne troen. Vi hadde lenge dårlig samvittighet når vi gikk på fotballkamp og kino.

– Siden Jesus i hvert fall ikke gikk på kino, og sannsynligvis heller ikke på Fredrikstad stadion, ville vi ikke komme til himmelen hvis Jesus kom tilbake mens vi var på kino eller på fotballkamp. Den tanken satt i mange av oss lenge, sier Bodahl-Johansen.

Skulket turnering

I ettertid mener han det er uforståelig at han ble nektet å gå på kino sammen med de andre i gata for å se filmen «Far til fire» eller å spille ishockey og fotball, som var det eneste han ville.

– Jeg hang på løkka hver eneste dag til mine eldre søsken ble sendt ut for å hente meg, og jeg kunne stå timevis og leke med fotballen. Min fars eldre bror, som hadde vært Fredrikstad fotballklubbs første landslagskaptein, prøvde forgjeves å overtale broren sin til å la meg gå inn i ungdomsavdelingen til FFK, Norges beste lag på den tiden, sier Bodahl-Johansen.

Da han fikk en forespørsel fra Stjernen om å spille en ishockeyturnering for gutter på Jordal Amfi i romjulen, svarte Gunnar Bodahl–Johansen ja. Men han møtte aldri opp da bussen til Oslo skulle gå.

– Jeg visste jo at jeg ikke fikk lov hjemme, og jeg husker jeg synes det var så flaut. Av en eller annen grunn godtok faren min at jeg kunne spille fotball på Kråkerøy. Men han kom aldri for å se meg spille, selv om han var veldig interessert i fotball. Det ville være å gi konsesjon til det verdslige liv.

Leste Life

I ettertid har Bodahl–Johansen mange ganger lurt på hvorfor han ikke gjorde mer opprør. En av de medvirkende årsakene tror han var å vokse opp i en familie med sterkt samhold, trygg økonomi og rom for inntrykk utenfra. Dessuten var det kraftige og høylytte meningsutvekslinger og mye humor.

– Faren min åpnet dessuten verden for oss fordi han reiste så mye i utlandet, sier han.

Ingemann Bodahl–Johansen var tidlig ute med å satse på bilgummiering. Familiebedriften har i dag en omsetning på over 100 millioner kroner, men Gunnar har solgt seg ut. Han understreker at de fire søskenene fortsatt har god kontakt, og han har kontor i et av Bodahl–Johansen–byggene i Fredrikstad.

– Både for å lære seg bilgummi og språket, bodde far en periode i England. I 1957 dro han til USA for å kjøpe maskiner til regummiering av bildekk, og fortalte oss med dette at vi måtte ut for å hente nye impulser. I mange år holdt han det amerikanske bilde- og nyhetsmagasinet Life. Det var selvfølgelig uvanlig for en bedehuspietist, men ble for meg et utsyn til den store verden med alt hva den kunne by på, også Hollywood-stjerner i vågale bikinier, smiler Bodahl-Johansen.

Prekte selv

På den andre siden mener han pietismens ledere sto for en sterk maktutøvelse for å holde barn og unge på den smale vei.

– Foreldrene mine var kanskje redde for at jeg skulle skeie ut og fjerne meg fra bedehusmiljøet, ikke minst fordi jeg også da var en veldig utadvendt person som alltid forelsket seg i de «gærne» jentene og de i meg, ler Bodahl-Johansen.

Han har undret seg over hvordan bedehusfolket våget å sette barn til verden når de ikke hadde noen forsikringer om at barna ville gå inn på den smale veien til himmelen og ikke på den brede veien til fortapelsen.

– Jeg har hørt mange harde og uforsonlige prekener over ordene fra Johannes Åpenbaring: «Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken, vil jeg spy deg ut av min munn». Predikantene gikk jo rett på sak: Levde du ikke innenfor pietismens definerte grenser, ville Jesus spy deg ut av sin munn. Jeg har prekt over dette selv også, sier han.

LES: – Dette er den største trusselen mot kristen-Norge

Samtidig understreker Bodahl-Johansen at han har lært mye av lekpredikantenes engasjerende og fargerike forkynnelse.

– Mange av dem var morsomme å høre på. De kunne gjenfortelle Bibelens lignelser på de forunderligste måter og med et så frodig språk at du husket det som ble sagt. Jeg tror jeg har tatt med meg noe av dette i mine egne forelesninger.

Ekstra dimensjon

Mer interessant enn å snakke om sin egen bakgrunn, synes han det er å reflektere over i hvilken grad den kristne tro har overlevd hos ham og andre som etter hvert har fjernet seg fra bedehuset.

– I møte med andre mennesker og andre miljøer blir man hele tiden utfordret til å tenke gjennom sitt livssyn og de konvensjoner man følger. Det ble etter hvert vanskelig å forsvare pietismens bud og påbud, ikke minst fordi man opplevde at mange i større grad hadde et forhold til de pietistiske konvensjoner enn til den kristne tro. Mange forvekslet rett og slett pietismens bud med det kristne budskapet, sier han.

Dessuten kom han til at mye av det han hadde lært på bedehuset, ikke hadde noen god begrunnelse verken kristelig eller menneskelig.

– Tvert imot tok alle regler, påbud og konvensjoner vekk utsikten til en tro som kunne gitt livet en ekstra dimensjon. Jeg tror også at det førte til at mange mistet troen da de kom ut i nye miljøer utenfor bedehuset, fortsetter Bodahl-Johansen.

Nye verdier

Gunnar Bodahl–Johansen mener han ikke er utypisk for andre med tilsvarende bakgrunn når han har opplevd at møter med andre mennesker, jobb og etablering av familie har fått en annen horisont.

– Du møter livets opp- og nedturer. Du sorterer ut det som er vesentlig for livet. Mange sier de har bevart barnetroen. Jeg vil heller dvele ved en voksentro frigjort fra fordommer og misforståtte konvensjoner, sier han.

I møte med mennesker som har annen bakgrunn, opplever han at troen utfordres på en måte som gjør at han har måttet definere livets grunnleggende verdier på nytt.

– Men jeg tror også du tvinges til større ærlighet, og jeg har mange ganger måttet spørre meg selv om jeg tror. Og mitt ærlige svar er: Jeg tror, hjelp min vantro!

Lever med mysteriet

I en samtale forleden, kom en av hans sønner inn på hvor vanskelig det er å flytte tanken fra den historiske Jesus, som man kan gripe med sin forstand, til Jesus som Guds sønn, som jo er det sentrale budskapet i kristen forkynnelse.

– Er man ærlig mot seg selv, innser man fort at det ikke er noen enkel øvelse, sier Bodahl-Johansen.

Av natur opplever han ikke seg selv som verken særlig from eller religiøs.

– Men når troen ikke henger på meg, men på Guds nåde, reiser det seg straks et nytt spørsmål: Finnes det en Gud? Dette er nok et spørsmål mange mennesker stiller seg, og mitt svar er: Kan jeg ikke få leve med mysteriet jeg ikke kan forklare, og til og med la det berike mitt liv? Kanskje troen er å akseptere at det finnes noe du ikke forstår, men like fullt trenger? spør Gunnar Bodahl-Johansen.

Umiddelbart arresterer han seg selv: – Etter et langt liv i pressen, føler jeg selvfølgelig at dette svaret blir diffust og feigt. Jeg står veldig ofte på en talestol, men det er lenge siden jeg sto på en prekestol. Men mange ganger, når jeg for eksempel sitter alene i bilen, utfordrer jeg meg selv til å holde en «preken» som kan treffe mennesker. Jeg innser at det ikke er lett.

Vanskelige erfaringer

– Tror du at du ville hatt troen du har, uten din bakgrunn fra bedehuset?

– Jeg ble jo tvunget inn i bedehusmiljøet og satt under streng pietistisk justis. På den annen side møter troen større utfordringer utenfor enn innfor bedehusets vegger, og i denne virkeligheten har jeg aldri klart å definere bort min kristne tro, selv om jeg ikke klarer å få til en match mellom mitt intellekt og Bibelens dogmer, sier han

INSPIRASJON: Den relevante menighet

– Er det ikke en fare for at du med en så åpen tilnærming til troen, også vrir deg unna det som også Jesus fastholder som Guds bud?

– Det kan være vanskelig å skille mellom menneskelige konvensjoner og fordommer, og det som faktisk er Guds bud. Ikke minst fordi vi opplever at det som er blitt fremholdt som Guds bud i en bestemt tidsepoke, ikke lenger er på listen over Guds bud i en annen tidsepoke, sier han, og viser til endrede kirkelige holdninger til alt fra dans til homoseksualitet.

– Livet har lært meg og mange andre at alt er enkelt og skjematisk til man selv innhentes av det vanskelige. Det viser seg stadig vekk at mennesker definerer Jesus inn i det bildet som best passer deres egen situasjon. Men det viktige og utfordrende er naturligvis å stille spørsmålet om hva Jesus ønsker at mennesker skal gjøre med sine liv, sier han.

På billigsalg

Spørsmålet for Gunnar Bodahl–Johansen blir dermed hva Jesus er tydelig på.

– For meg er svaret: Nestekjærlighet og omsorg, toleranse og forståelse - og å avvise fordømmelse og selvgodhet. Selv om den som tror på «nåden alene» har en forpliktelse til å leve et kristent liv, tror jeg nesten jeg kjenner langt flere såkalte ikke–troende som lever et liv mer i pakt med de sentrale kristne verdiene, sier han.

I dag registrerer han at bedehusene går på billigsalg eller gis bort til den lokale velforeningen, fordi forsamlingen ikke er stor nok til å bære utgiftene.

– Hvordan er det mulig å drive kirke og misjon, og gi troen videre til nye generasjoner, hvis trosgrunnlaget skal være såpass uklart som det du gjør deg til talsmann for?

– På samme måte som for en politisk bevegelse, må selvfølgelig kristen virksomhet – kirke og misjon – organiseres gjennom menigheter, foreninger, lag, studiegrupper, leirer og andre sammenkomster, sier han, og påpeker at samholdet er særlig viktig i trengselstider.

– Men alle kan ikke presses inn i samme form. Mennesker kan av ulike grunner velge å stå utenfor menigheten eller bedehuset, og likevel ha en levende og ærlig tro, og mange ganger tar jeg meg i å tenke at Jesus kanskje føler seg mer i slekt med de «verdslige» enn de «troende».

Kirken får toppskår i ny undersøkelse

Hyller langsomhetenHedmarktoppen

Nå skal de gi Normisjon et ansiktsløftNormisjons generalforsamling

3000 har sagt sin mening om søndagsåpent

Har inngått flagg-deal med biskopen