Betyr det noe hvordan kirken ser ut?

Før jul var jeg for første gang på besøk i Søreide bedehus i Bergen. Dette bedehuset ble i 1990-årene kjent ved at den første offisielle bedehusdåpen fant sted der. Før dette var det ikke vanlig at barn ble døpt på bedehuset.

Det fortelles om vekkelser tilbake på 1970- og 80-tallet, men med årene har virksomhetens omfang avtatt. Som en konsekvens av det ble bedehuset i 2016 solgt til en russisk-ortodoks menighet. I desember besøkte jeg det vi i protestantiske sammenhenger antakelig ville kalt et menighetsplantingsseminar i det gamle bedehuset.

Chad Hatfield, til daglig president ved St. Vladimirs ortodokse teologiske seminar i New York, som også ble intervjuet i Dagen, var på besøk. Han snakket om å oppdage troens nidkjærhet, om å lene oss på Kristus og ikke på keiseren, om å ikke være arrogante, men ydmyke, om at kirker enten er døde, døende eller misjonale, og at vi kan gjøre oss gjeldende i samfunnet ved å tjene andre.

Omtrent alt han sa ville høstet bifall fra bedehusgjengerne som fylte dette huset en del år tidligere.

Før jeg dro hjem denne kvelden, tok jeg en tur opp trappen og inn i møtesalen. Der var mye forandret. De nye eierne har ønsket å anerkjenne husets historie. Derfor har de blant annet beholdt innskriften «Sjå, eg kjem snart» på frontveggen.

Den ytre arkitekturen forteller at dette har vært et bedehus, men den indre estetikken er ganske annerledes. Man merker det med en gang man er innenfor døren til salen. Man kjenner eimen av røkelse. Men den største forskjellen er visuell. Rommet er fullt av ikoner og forskjellig utstyr til gudstjenestebruk. Man kan ikke unngå å forstå hva slags rom man er i.

De første kristne hadde det ikke slik. Da de møttes hjemme hos hverandre, var både praktiske og estetiske forhold annerledes enn det som har blitt vanlig i tradisjonelle kirker. Men vi skal ikke bevege oss langt inn i kirkens historie før både arkitektur og estetikk fikk større betydning.

I dag er Europa fullt av forseggjorte kirkebygg som vitner om hvilken stor betydning kristendommen har hatt hos oss. Mange steder har opplevelsen av et prangende ytre skapt en avstand til det åndelige livet. Det bidro i sin tid til at vi fikk bedehus her i landet. De er preget av en mye enklere estetikk. Mange av dem er likevel vakre. Den enklere utformingen sier noe om at man har lagt mer vekt på å dyrke det indre livet enn på kostbare bygninger.

Med fremveksten av frikirker har dette mange steder blitt ytterligere videreutviklet. Også mange frikirkelige bygg er både kostbare og vakkert utformet. Men etter hvert som betoningen av arkitektur og estetikk har avtatt, har kirker også tatt i bruk mange slags bygninger til møter og gudstjenester. Selv har jeg i mesteparten av livet gått til gudstjenester i en gammel brødfabrikk.

I de senere årene har mange menigheter sett mulighetene som følger med omfattende utleievirksomhet. Slik kan man finansiere langt større lokaler enn man ellers ville hatt råd til. Det er mye godt å si om dette. Og med høye eiendomspriser kan det føles råflott at menigheter skal eie et høyt antall kvadratmeter som er i bruk bare noen få timer i uken.

Men så er det likevel noe med sammenhengen mellom budskap og innpakning. Det passer liksom ikke så godt å holde offentlig 17. mai-tale iført joggebukse. På lørdag skrev den selverklærte hedningen Anne Rokkan under overskriften «Ære være kirken» i Bergens Tidende.

Den teksten kan mange aktive kirkegjengere og -ledere med fordel lese. Rokkan spurte blant annet om «kirken kan ha glemt at folk søker dit når det er alvor. Ikke for å ha det moro.» Selv etterlyste hun et «rom for det vi ikke kan håndtere ved hjelp av rasjonelle tanker. Rotløshet, uro, tunge tider av ymse slag. At livet er utenfor ens kontroll.»

Det er gjerne litt sånn at de som ikke går jevnlig i kirken, er særlig opptatt av at de ytre formene skal være gjenkjennelige. Mens de som deltar jevnlig på gudstjenester, er mer opptatt av at både lokaler og utstyr skal være funksjonelle. Heldigvis finnes det mange muligheter for å imøtekomme begge hensyn.

Jeg vil likevel slå et slag for å tenke nøyere gjennom hvilken betydning estetikken har for gudstjenestegjengere. Hvis vi fra prekestolen hevder å formidle Guds evige sannhet om syndenes tilgivelse, frelse og evig liv, er det ikke likegyldig verken hvordan vi snakker eller hvordan det ser ut rundt oss.

Hvis vi faktisk hevder å stå i kontakt med himmelens og jordens Skaper, er det antakelig en fordel å legge inn noe mer ærbødighet enn vi vanligvis omgir oss med.

Derfor gikk jeg både takknemlig og tankefull ut av gamle Søreide bedehus denne desemberkvelden. Takknemlig for alt det vitale og vakre som både bedehusbevegelsen og frikirkeligheten har fått tilføre i både mitt eget og mange andres liv.

Takknemlig for det hverdagslige og enkle, for de mange vitnesbyrdene om Jesus og om livet med ham. Samtidig tankefull stilt overfor en samtid hvor likegyldigheten ser ut til å prege gudsforholdet hos stadig flere.

Disse tankene kom tilbake etter å ha lest Anna Rokkans treffende avslutning i Bergens Tidende lørdag: «Litt av poenget forsvinner når alt skal være så himla lettbeint. Livet er jo ikke alltid slik.»