Bibelbarndom med følger for livet

Det skortet ikke på bibelsignaler i oppveksten hans – av fullstendig naturlige årsaker. For når du heter Jøssang sist og har Felipe som ett av tre fornavn, er sjansen stor for at du er vokst opp som misjonærbarn i Misjonssambandet, med Sør-Amerika som tjenestested.

I tilfellet Finn Olav Felipe Jøssang stemmer dette på en prikk. Omkring to tredjedeler av sin oppvekst tilbragte 31-åringen i latin-amerikanske strøk.

Han var bare tre måneder gammel da han i 1985 for første gang ankom Peru sammen med foreldrene Marit og Asle Jøssang og storebror Jon Egil som er to år eldre. Ti år av oppveksten tilbragte han der. Senere kunne han legge til to år i Bolivia. I begge landene var foreldrene misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

En sånn oppvekst medfører det håpløst lange ordet «misjonærbarnidentitetssyndrom» – noe som beskriver at du er fremmed der du vokser opp og heller ikke å hører helt til på stedet du reiser til når du etter flere år skal «hjem».

Og det er flere utfordringer:

– Jeg vokste opp i misjonærkontekst, der alle norske jeg kjente før jeg fylte 6, var kristne og misjonærer. Jeg trodde faktisk alle nordmenn var kristne, så jeg fikk sjokk da jeg skjønte at det ikke var sånn, forteller Finn Olav.

Bibel hver kveld

Bibelen var der store deler av døgnet for Finn Olav, familien hans og de andre misjonærfamiliene på feltet.

– Det var noe alle voksne snakket om, og vi hadde et levende forhold til Bibelen, sier han.

For Finn Olav gikk det i lesning av barnebibel nesten hver kveld, eller det var søndagsskolefortellinger som fulgte ham inn i søvnen.

Også utenfor hjemmet var Bibelen sentral, enten det var på søndagsskolen eller andre samlinger for barna. Det gjaldt både i kirka, på misjonærsamlinger på feltet og i Norge eller på NLMs egen skole der alle misjonærbarna gikk.

– Du slapp egentlig aldri unna?

– Nei, sier Finn Olav med et smil. – Og noen ganger ble det for mye av det gode. Vi misjonærbarn måtte jo være eksempler for de lokale barna, og mamma og pappa måtte dra oss med noen ganger, medgir han.

Av misjonærslekt

Finn Olav er runnet av den aller mest solide misjonærslekt. NLMs styreleder, Lars Gaute Jøssang, er fetter av hans far, så genetisk kommer du ikke stort tettere på kjernen i Nordens største misjonsorganisasjon. Røttene finnes i Ryfylke, dypt i Bedehusland. Her bor fortsatt farfar og Kenya-misjonær Jon Jøssang, en søyle i storfamilien. Finn Olavs tydeligste minner om bibellesning stammer fra fjordene der. Farfaren pleide å ta fram den svære predikantbibelen sin og lese fra den.

– Bibelen betydde og betyr mye for familien min, på en veldig positiv måte. Farfar fortalte også mange historier. Han er en veldig god historieforteller. Når han leste fra Bibelen, kom det gjerne også en improvisert andakt. Selv om vi hadde hørt dem før, var de veldig gode, og vi kunne høre dem igjen og igjen, sier Finn Olav.

Noen fortellinger kunne inneholde jakthistorier fra Øst-Afrika. De var fra den tiden da misjonærer kjørte rundt på savannen med Landrover og bar tropehjelm, i alle fall når de skulle skyte vilt med rifle.

Skikkelige kristne

Finn Olav sier at han alltid har hatt en tro. Den besto gjennom hele oppveksten. Men misjonærbarn er som oppvoksende mennesker flest; det var ikke alltid møtene som lokket mest. Det hendte Jøssang-brødrene smatt ut fra møtet og løp av gårde til noe som var mer gøy. Akkurat da handlet det lite om bibel.

Misjonærbarna skilte seg likevel alltid ut, både fra peruanerne og fra andre norske barn i landet. Det lå en forventning i lufta om at misjonærbarn skulle oppføre seg pent og være «skikkelige kristne».

Eget valg

Oppveksten på misjonsmarken ga massiv eksponering for bibelske tekster, men det skulle likevel gå en god stund før Finn Olav kunne kalle bibelbudskapet sitt eget. Det kom ikke helt av seg selv.

– Jeg har alltid hatt et seriøst forhold til Bibelen, men det var først da jeg ble 17 at jeg tok et eget valg om å følge Jesus. Da fikk jeg også et personlig forhold til Bibelen, sier Finn Olav som forteller om et tydelig «før» og «etter» i livet sitt. Det skjedde på Ungdommens Landsmøte (UL), på Stord i 2001.

– Vi var akkurat kommet tilbake fra Bolivia, og «alle» på min alder skulle dit. Jeg var mest med for å treffe venner og være med på det som skjedde. Der ble jeg veldig møtt av Gud. Etterpå var ikke det bibelske budskapet lenger bare noe jeg vokste opp med eller en del av familiekulturen. Det ble noe jeg ville tro på selv.

– Hva skjedde?

– Med all den bibelkunnskapen jeg hadde, følte jeg at jeg hadde hørt alt før og at jeg aldri hørte noe nytt på møtene, forteller Finn Olav.

Men på UL fikk han uventet høre en annen slags stemme:

– Jeg hang meg opp i noe en eldre misjonær sa. Han fortalte at det var mange forventinger han måtte leve opp til som misjonær, men at han på et tidspunkt hadde begynt å tvile på om han selv trodde. «Den store misjonæren» som skulle forkynne evangeliet til andre, fikk selv en troskrise. Han følte seg som en hykler. Men så møtte Jesus ham personlig. Misjonærene var jo de store trosheltene, ikke sant. Og når de kunne tvile og føle seg som hyklere, gjorde det et så sterkt inntrykk på meg. Noe sånt hadde jeg aldri hørt før. Det kom noe nytt likevel.

For Finn Olav ble misjonærens fortelling om svakhet et vendepunkt. Det gjorde også noe med bibelbruken hans.

– Jeg ble systematisk, og begynte å lese i Det nye testamente fra begynnelsen, enten ett kapittel hver dag eller en annen passelig porsjon. Det som var annerledes nå, var at dette var noe jeg fikk lyst til å gjøre, på eget initiativ. Bibelen ble veldig levende for meg. Gud snakket med meg personlig, og jeg fant sammenhengen i alle fortellingene fra søndagsskolen.

– Selv misjonærbarn må ta steget selv.

– Det finnes bare førstegenerasjons kristne. Alle må ta imot selv. Det gjelder særlig for misjonærbarn, og jeg har hørt det samme om prestebarn. Også de føler at det blir en forventning, og at det er noe man skal leve etter og leve opp til, fordi det er en del av familien din.

Bibelinspirator

Ikke bare liker Finn Olav godt å lese i sine egne bibler, enten på spansk – hans andre morsmål – norsk eller engelsk. Han jobber også med å få andre til å finne lesegleden.

I Bibelleseringen har han tittelen bibelinspirator. Rundt nyttår lanserte han bibelmagasinet Connect, og han reiser rundt på ungdomstevner og lignende og sprer budskapet om hvordan man kan få verdens viktigste bok til å slå seg opp på vidt gap. Da forteller han gjerne om gode metoder og planmessighet. Han innser at dette kan virke som en motsetning til friheten han selv trengte, men han har likevel stor tro på planmessighet.

– Det viktige er at det oppleves som fritt og selvvalgt å lese Bibelen, sier han og forteller at man har gått bort fra planer med en tekst for hver dato i året. Det fører fort til at folk ramler av lasset helt når de ikke klarer å følge planen hver eneste dag. Og det skjer med alle, ifølge Finn Olav.

– Med Connect har vi laget en leseplan som blir en hjelp til å lese i sammenheng. Vi legger det opp slik at det ikke blir rigid, sier han.

– Jeg opplever at dagens ungdomsgenerasjon har mindre bibelkunnskap enn før. Noen har slik kunnskap hjemmefra og masse innabords, men generelt, i kulturen, tror jeg ikke Bibelen har en like høy posisjon som tidligere, sier bibelinspirator Jøssang.

Derfor mener han foreldre og andre i barns nettverk har et større ansvar enn for 50 år siden for å spre kunnskap om vår viktigste bok. Selv har han tenkt å stå på med akkurat det.