Bibelens metode ved forfølgelse

Det er Lausannebevegelsen som stiller spørsmålet. Den evangeliske misjonsbevegelsen som ble grunnlagt av evangelisten Billy Graham, skulle etter planen arrangert en stor, europeisk konferanse i Polen i november i fjor.

Så kom korona, og konferansen ble utsatt et år. I mellomtiden inviterer Lausanne de påmeldte til å danne grupper og diskutere aktuelle problemstillinger rundt misjon og kristent liv. Temaet for februar var trosfrihet.

Trosfriheten regnes som en av de grunnleggende menneskerettighetene og er nær knyttet til ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Friheten til å tro, skifte tro, utøve sin tro – og slippe å tro er blant annet beskyttet av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), artikkel 18.

Denne konvensjonen er ratifisert av de fleste av verdens land. Saudi-Arabia, Kina, Myanmar og Malaysia er blant de få som ennå ikke har sluttet seg til.

Likevel er trosfriheten under press i en rekke land. Dette blir blant annet grundig dokumentert i amerikansk UDs årlige rapport om trosfrihetens kår i verden. Anerkjente Pew Research Center melder det samme.

Nylig presenterte også Åpne Dører en ny versjon av listen over verdens verste kristenforfølgende regimer.

Over 300 millioner kristne lever, ifølge Åpne Dører, under svært høy eller ekstrem grad av forfølgelse i verden i dag. Kristne jenter i Pakistan, Nigeria og Egypt kidnappes, tvangsgiftes og tvinges til å konvertere.

Konvertitter i Iran overvåkes, fengsles og mishandles. Kristne i Midtøsten presses til å forlate landene der kristendommens vugge sto.

Også Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, artikkel 9, beskytter trosfriheten. For de aller fleste europeere er trosfriheten reell. Likevel opplever mange at det eksisterer et visst press.

I takt med at forståelsen for religiøs tro minker i et stadig mer sekularisert Europa, minker også toleransen. Trosfriheten regnes ikke lenger som en helt grunnleggende menneskerettighet.

Vi hører om folk som er blitt redde for å snakke om tro på arbeidsplassen. I en rekke tvister er LGBTI+-gruppers rett til ikke å bli krenket, blitt vurdert som viktigere enn kristnes samvittighetsfrihet.

Dermed er vi tilbake til utfordringen fra Lausanne: Hvordan kan vi reagere på forfølgelse, eller press, på en måte som ærer Jesus?

Jeg så noe av svaret på en reise til Syria for to år siden. Etter flere år med rakettangrep fra opprørere i bydelen Øst-Ghouta, var det igjen blitt trygt å leve i gamlebyen i Damaskus.

En prest som selv hadde vært sekunder unna å bli drept av disse rakettene, var nå travelt opptatt med å dele ut nødhjelp. Han understreket at han hjalp alle. Kristne, såvel som muslimer og tidligere opprørere.

De fleste kristne hadde flyktet. «Vi er ikke mange igjen, men vi kan fremdeles være lys og salt», sa han og tilføyde: «Litt salt er nok for å gi maten smak».

Å avstå fra hevn og hat. Å elske sine fiender. Å være lys og salt, selv når en er under press, var prestens svar på forfølgelsen. Dette er også Bibelens modell. Men det kommer ikke av seg selv. Det forutsetter at en setter sin lit til Gud og ikke til menneskers verk.

Kristenfolket er gjerne som folk flest når vi møter motstand. Vi blir sinte og redde. Vi mister frimodigheten. Vi bruker hardere ord enn vi burde.

«Det er fristende å trekke seg tilbake til tryggheten i den kristne forsamlingen, å slutte å snakke om troen, ja, enda til å gå på kompromiss med det vi tror på», skriver Julia Doxat-Purser i et innspill til Lausannes februar-diskusjon om trosfrihet. Hun er trosfrihets-koordinator i Den europeiske evangeliske allianse og en stor kapasitet på temaet.

I diskusjonsmaterialet advares det også mot kristnes tilbøyelighet til offermentalitet, en mentalitet det er vanskelig å finne dekning for i Bibelen. «Skriften ber oss da virkelig å stå fast, elske fiendene våre og dele de gode nyhetene om Jesus Kristus uansett?» utfordrer Doxat-Purser.

Samtidig er det viktig å kjempe for trosfriheten, ikke bare for oss selv, men for alle religioner, understreker hun.

Mulighetene er mange til å engasjere seg lokalt og nasjonalt; politisk, gjennom organisasjoner, eller ved å prøve saker i rettssystemet, som siste utvei. «Men livet er komplisert», minner den erfarne trosfrihetseksperten om.

«Det er ikke sikkert en vinner frem. Til syvende og sist er vi som kristne kalt til å elske Herren og sette vår lit til ham.»

Bare da kan vi klare å reagere slik Paulus beskriver i Filipperbrevet i Bibelen: Med glede og takk. Uten bekymring. Med Guds fred. Til fremgang for evangeliet.