Bibelsmuglerne ble drillet i å lyve

Gjennom alt fra interrailturister med bøker teipet fast på kroppen til store trailere med titusenvis gjemt i hemmelige rom, ble millioner av bibler smuglet fra Skandinavia til kristne undergrunnskirker i østblokklandene fra 1969 til 1987.

– Vi var ofte i Øst-Europa og smuglet til og med bibler på bryllupsreisen, forteller Kåre Hegle.

– Vi hadde med oss en kombi-camp som var stappfull av russiske bibler, kristen barnelitteratur og utstyr. I skoene gjemte jeg kontanter, sier han.

Misjon bak jernteppet, som skiftet navn til Norsk misjon i øst etter jernteppets fall og senere til Stefanusalliansen, samlet i helgen sine gamle bibelsmuglere til en kveld for å markere organisasjonens 50-årsjubileum og mimre om smuglertiden.

– Vi smuglet bibler både på vei ned og på vei tilbake igjen fra Sør-Europa, forteller Hegle.

Rauli Lehtonen, mangeårig arbeider for Stefanusalliansens svenske søsterorganisasjon Ljus i Öster, delte også sine erfaringer på samlingen.

– Metodene ble mer og mer sofistikerte etter hvert. Rekorden var da en trailer med tilhenger tok med seg 43 220 bibler, 4000 barnebibler og 200 predikantbibler under dekket av å kjøre bygningsmaterialer fra Finland til Hellas, forteller han.

– Vil gjøre det igjen

Også et annet ektepar på bibelsmuglersamlingen fortalte at de brukte bryllupsreisen sin til bibelsmugling. De ønsker ikke å stå frem med navn i pressen.

– Jeg ser ikke bort fra at jeg kan komme til å førtidspensjonere meg og ta opp igjen en slik aktivitet, gjerne rettet mot de muslimske landene der det er vanskelig å være kristen i dag. Da er det greit å ikke eksponere seg, sier mannen som i dag er 58 år.

– Det var spennende og en innsats som krevde noe. Du måtte tro på Gud og ta en sjanse. Det appellerte veldig til meg, forteller han.

Bibelen ble sett på som antisovjetisk litteratur og var ikke mulig å få tak i på det åpne markedet i Sovjetunionen.

– For oss handlet det også om en tro på Bibelen som Guds ord. Å bringe Guds ord inn et sted det ikke fantes, sier mannen som var 17 år da han begynte sitt engasjement.

En typisk smuglertur

Hegle og ekteparet deler gjerne historier og metoder fra bibelsmuglerturene da de ikke ser for seg at de samme metodene vil bli brukt i vår digitale tidsalder. De forteller om en typisk tur etter hvert som systemet ble profesjonalisert:

– Vi dro enten fra Norge eller fra en base Misjon bak jernteppet hadde bygget opp i Østerrike. Her ble ombygde bobiler med hulrom i gulv, vegger og tak stappet fulle med bibler og kristen litteratur, forteller de.

Bibelsmuglerne måtte forholde seg til strenge sikkerhetsrutiner underveis.

– Vi måtte pugge kjøreruter, navn og adresser på kontaktpersoner for det var strengt forbudt å ha med seg noe skriftlig eller markere noe på kartet. Det var ganske krevende, sier Hegle som nå er 65 år.

– Så dro vi til grensa og latet som om vi var turister og svarte så godt vi kunne på spørsmål vi var drillet i, sier kvinnen som i dag er 54 år.

Kritiske øyeblikk

Etter et par dager med lange kjørestrekninger og overnatting i bilen, kom bibelsmuglerne fram til Svartehavet i Romania. Her møtte de først en kontakt for å gi beskjed om at de var kommet og forberede dem på å ta imot lasten.

– Så gjaldt det å finne et mørkt og øde sted og pakke ut av bilen midt på natta. Det var de kritiske øyeblikkene. Det ble store volumer og vi fylte gjerne åtte store søppelsekker med 8-900 bøker, forteller de.

Deretter kjørte de tilbake til kontaktpersonen, leverte bøkene, ba en kort bønn og kom seg langt unna. Ved innkjøringen til byene der kontaktpersonene bodde var det ofte polititårn med vakter som fulgte med.

– En gang ble vi stoppet av disse da vi var på vei ut etter å ha levert biblene. Det var fjerde gang vi passerte tårnet denne kvelden, men eneste gangen det ikke var bibler i bilen. Det var sterkt. Vi følte det var Gud som gjorde at vi kun ble stoppet da vi ikke lenger hadde noe å skjule, forteller ekteparet.

En annen gang opplevde ekteparet at de første kontaktpersonene trakk seg da de så mengden bøker de hadde med.

– De fikk panikk og det var ganske kritisk. Da måtte vi pakke bøkene inn igjen, finne backupkontakten og turen ble mye lenger. Det ble en slitsom tur med høyt stressnivå, sier kvinnen og ler.

Kontroversielt

De kristne bibelsmuglerne ble ikke bare heiet fram og støttet. Både blant politikere og innad i kristenheten var det folk som mente det var galt å bryte andre lands lover for å spre kristen litteratur. De den gang unge bibelsmuglerne bet seg ikke merke i den debatten.

– Det var selvfølgelig for oss at vi skulle smugle bibler. Hadde vi fått det med oss hadde vi nok ikke brydd oss om det, sier ekteparet.

Kvinnen forteller at det var en annen etisk problemstilling de var mer opptatt av.

– Vi ble jo drillet i avhør og det ble en etisk debatt om hvorvidt vi kunne lyve. Vi kunne jo ikke være med på dette hvis vi ikke kunne lyve. Vi løy jo på hver eneste grensepassering, sier 54-åringen.

– Vi var mer opptatt av det som står i Apostlenes gjerninger enn om vi brøt en lov i et ateistisk regime som var mot Gud, legger mannen til.

Ekteparet sluttet å smugle bibler da de ble foreldre.