Bibelsmuglernes siste «campingtur»

Svein Konstali tar oss 36 år tilbake i tid. Han og kona har engasjert seg i noe de knapt kan fortelle noen om.

Familien hjemme vet de smugler bibler til undergrunnskirken bak jernteppet. Det er alt.

Vest-europeere flest ferierte ikke i østblokklandene, og kontrollen i sovjetsfæren er tøff. Den kalde krigen er på sitt kaldeste, uten tegn til vårløsning.

I 1981 er Svein og Britta akkurat blitt foreldre for første gang, men våger seg på tur til Romania, et av de strengeste regimene i øst. Lite vet de at dette skal bli deres siste tur med bibler gjemt i den spesialbygde campingbilen.

Flekkefjord

I helgen ble 50-årsjubileet for Misjon Bak Jernteppet (MBJ) markert, organisasjonen Britta og Svein jobbet for.

For Svein starter historien på gymnaset hjemme i Flekkefjord. Han ledet kristenrussen i 1976 og reiste fra bedehus til bedehus i Flekkefjord- og Egersund-traktene. På to møteuker samlet de inn 150.000 kroner til MBJ.

– Det var mye penger den gangen, bemerker han.

Tidligere hadde han lest en bok som gjorde sterkt inntrykk på en ung sjel: Kristen i rumensk fengsel av presten Richard Wurmbrand.

Han hadde et navn som kristen «A-kjendis», en helt på linje med Broder Andreas blant andre.

Til kristenrussturnéen klarte Konstali å få Wurmbrand til Norge. Det var et stort skup.

– Wurmbrand fikk på uforklarlig vis lurt seg ut av diktator Nicolae Ceausescus Romania, forteller Konstali.

Wurmbrands bok engasjerte Konstali sterkt.

– De kristne levde i så stor nød, og kirken var ikke fri, men måtte gå under jorden. Det gjorde inntrykk, sier han.

For de 150.000 kronene kunne Misjon Bak Jernteppet kjøpe inn 3.400 ukrainske bibler.

Smugler

Unge Konstali tenkte ikke så mye på det først, men det gikk opp for ham at noen måtte sørge for at biblene kom fram til de troende som trengte dem.

– Det ble ikke nevnt noe om hvordan det foregikk, men det var jo åpenbart at noen måtte stå for transporten. På grunn av sikkerheten var dette noe det var vanskelig å snakke om, forteller han.

Etter eksamen ble Konstali headhuntet for å jobbe på misjonens kontor i Oslo. I ett år var han reisesekretær og fartet rundt på folkehøgskoler for å fortelle om arbeid og verve støttespillere.

Selv fikk han trang til å bidra i smuglingen. Mange så på dette som bidrag til at diktaturene kunne endres.

– Det var ikke en politisk kamp, men et kristent engasjement, sier han til Dagen.

– Ikke politisk korrekt

I Norge var det under den kalde krigen langt fra bare heiarop å høste for at man i hemmelighet brakte bibler inn til forfulgt kristne under undertrykkende regimer.

– Det skyldtes dels den kalde krigen og dels ungdomsopprøret i 1968, mener Konstali. – Det vi gjorde, var ikke politisk korrekt blant 68-erne. Vi ville, som mange andre ungdommer på denne tiden, være til nytte for noen som trengte vår bistand. Det gikk på tvers av manges interesse. Berge Furre var en politiker som kritiserte oss sterkt.

Den nå avdøde SV-lederen får sitt pass påskrevet av Konstali.

– Han var stadig ute etter oss og ville ikke forholde seg til at kristne var undertrykt i jernteppelandene. Han benektet det og gikk åpent ut mot oss, sier han.

Han er også kritisk til kristne ledere på 1970- og 80-tallet, som Gunnar Stålsett, som ble generalsekretær i Det Lutherske Verdensforbund (LVF).

– Stålsett var en sentral aktør som ikke gjorde jobben sin. Han ble LVF-leder uten å ta det ansvaret han hadde for den forfulgte kirke, mener Konstali.

– Furre var fornekteren, Stålsett forsømmeren. Vi i Misjon Bak Jernteppet var en grasrotbevegelse, og vi ble kritisert for smuglingen av det norske establishment, sier Konstali.

Strenge regler

Etter ekte romantikk på bedehuset giftet Britta og Svein seg. Noe av det første de gjorde som nygifte 21-åringer, var å bli bibelsmuglere, sommeren 1978.

De trakk veksler på de mange undergrunnskontaktene MBJ-nestoren Frank Kongstein hadde.

– Dette må kunne sammenlignes med motstandskampen under krigen, mener Konstali, som fikk et møte med noe nytt og spennende, opererte under dekknavn og måtte følge strenge regler for å kunne delta i smuglingen.

– Vi måtte verne dem vi skulle besøke. Det var de som løp den største risikoen ved at de ville ha besøk, ikke vi som besøkte dem, understreker han.

De kunne ikke ha med seg skriftlig informasjon om hvor de skulle eller hvem de skulle møte. Dermed måtte alt pugges på forhånd.

Fra et senter i Østerrike, kalt Slottet, reiste de inn i Øst-Europa i spesialbygde campingbiler med hemmelige rom. De kunne ha opptil 1.500 bibler med seg. Fikk de ikke kontakt på den første leveringsadressen, hadde de to andre adresser i bakhånd så at turen ikke skulle være forgjeves.

– Vi reiste i diktaturer og politistater. Det var et stort oppbud av politifolk på grensene og andre steder. Mange var i uniform, og det var sikkert en haug uten også, sier Konstali.

Stanset på grensen

På en reise til Romania ble de stanset på grensen. De hadde reist under dekke av å være en liten familie på campingferie.

En kveld snek Svein seg av gårde inn til Timisoara, byen der den rumenske revolusjonen skulle starte åtte år senere. Han forsikret seg om at ingen fulgte etter og fant adressen han hadde pugget. I en mørk gate knakket han på en dør. Ganske riktig. Der bodde det en kristen familie.

Han avtalte at biblene skulle leveres i en diger kornåker neste kveld. Så skilte de lag.

Overleveringen skjedde til personer Konstali ikke visste hvem var og som han aldri hørte fra siden. Alt gikk raskt. Biblene ble tatt over i en bil som forsvant i mørket.

Nå skulle familien hjem, men ikke uten dramatikk.

– Tollerne ble oppmerksomme på at bilen hadde dobbel bunn. Jeg ble tatt med i avhør, mens Britta ble igjen i bilen med vår datter som var bare ett år da, sier Svein.

– De kom med en stor hund, en schäfer, for de trodde at vi smuglet narkotika, forteller Britta, som var nervøs mens det hele pågikk. Da de kom med hunden, skjønte hun at tollerne var på feil spor.

Nå bestemte de seg for at de måtte tenke på familien.

– Vi kunne ikke ta et valg for barna våre om å drive med bibelsmugling, sier Svein.

Sakharov

Senere tok han engasjementet for forfulgte kristne og dissidenter med seg inn i politikken, som KrFU-formann fra 1986 til -88, fylkeslagsleder for KrF i Akershus, vara til Stortinget og politisk rådgiver i Syse-regjeringen.

I mai 1987 fikk han et uforglemmelig møte med dissident-paret Andrej Sakharov og Jelena Bonner i Moskva, sammen med partikollegene Solveig Sollie, Harald Synnes og Torbjørn Bjorvatn.

– Vi søkte visum for å besøke 16 samvittighetsfanger og fikk dem innvilget. NRKs Hans-Wilhelm Steinfeldt brukte besøket som et eksempel på hvor langt tøværet under Mikhail Gorbatsjov var kommet.

30 år etter glasnost- og perestrojkapolitikken møttes tidligere bibelsmuglere i helgen for å markere Misjon Bak Jernteppets jubileum, blant dem selvsagt også Britta og Svein, som nå er 60 år og har tre barn og seks barnebarn – og noen sterke minner fra den kalde krigens dager.

– Ikke truffet

Biskop emeritus Gunnar Stålsett har gitt følgende tilsvar til Konstalis ytring:

Som generalsekretær i Mellomkirkelig Råd i tiden 1970 til -77, Det norske Bibelselskap fra 1982 til -85 og Det lutherske Verdensforbund fra 1985 til -94 kjenner jeg meg ikke på noen måte truffet av Konstalis kritikk om forsømmelse. I disse organisasjonene fulgte vi andre strategier enn bibelsmugliing for å støtte kirkene i kommunistland. Ikke en eneste av kirkene har så vidt jeg vet i ettertid kritisert denne linjen. Det er grunn til å anta at det gjennom Bibelselskapenes arbeid ble trykket og spredt flere bibler i kommunistland inkludert Kina, enn det som ble smuglet inn. Når kirkene i dag lever og vitner i disse landene, er det ikke minst på grunn av kritisk og bred kirkelig solidaritet før, under og etter jernteppe-tiden.