Biskop på leting etter kirkens røtter

Det var bratt, og det var varmt, men målet for turen var verdt å slite for: En perle av et kloster fra 500-tallet, da det østlige Tyrkia var kristent kjerneland.

De var syv menn fra Bjørgvin og én fra Stefanusalliansen som klatret oppover til Mor Youhannan-klosteret denne dagen. De sloss med tistler som hektet seg fast i klærne og strevde med balansen når den tørre, steinete jorda i motbakkene sklei vekk under beina. Bak hver topp de slet seg opp på, åpenbarte det seg en ny.

Det kunne sett ut som en svett utgave av «71 grader nord», men handlet om mer enn fysiske anstrengelser. De var deltakere i et pilotprosjekt i misjonens ærend. Besøket på Mor Youhannan var del av bispedømmets nye satsing for å øke interessen for misjon.

Ut i verden

La oss spole tilbake til bispedømmekontoret i Strandgaten i Bergen. Her sitter misjonsrådgiver Vetle Karlsen Eide, fjernt fra klunger og klostre, men med utsikt over Vågen. Slik sjøfartsbyen alltid har hatt blikket vendt mot verden, ser også Eide ut over landegrensene. Eides jobb er å inspirere menighetene til misjon.

– Det kan gjøres på minst to måter, resonnerer han. – Jeg kan reise rundt i bispedømmet og snakke høyt og engasjert om misjon. Og vi kan ta menighetene med ut i verden, slik at de får møte dem som mottar støtte fra Norge.

Som i alle norske bispedømmer finnes Samarbeid for menighet og misjon (SMM) også i Bjørgvin. SMM Bjørgvin har bestemt at alle de syv medlemsorganisasjonene skal arrangere tur til et misjonsfelt de neste årene.

Først ut med «Årets SMM-tur» var Stefanusalliansen. I mai inviterte de til misjonstur for prester og andre med kirkelig lederansvar til Tyrkia.

I det østlige Tyrkia, i Tur Abdin, har Stefanusalliansen samarbeidet med syrisk-ortodokse kirker. Dette har blant annet resultert i CDen «Sangen fra katakombene», som kom ut sist høst. I sør-vest, i Antalya, støtter de en protestantisk menighet.

– Åpenbar verdi

– Det handler om å komme seg ut og se med egne øyne. Lukte, smake, oppleve folks hverdag og høre historiene deres, sier misjonsrådgiver Vetle Karlsen Eide.

Siden dette var den første av flere misjonsturer bispedømmet skal arrangere, overtalte Eide biskop Halvor Nordhaug til å bli med. Biskopen var ikke tung å be.

– Verdien av en slik tur er åpenbar. Å la folk selv oppleve misjonens frontlinje, er selve kongeveien til misjonsengasjement, sier Nordhaug.

Bønnesprekk

Han har definitivt fått sett og hørt med egne øyne og ører. Dessuten har han fått vist sine prester at han ikke har klaustrofobi. Uten synlig frykt forsvinner han inn i et hull i muren, dypt inne i Mor Gabriel-klosteret, et av den syrisk-ortodokse kirkes største og mest velholdte klostre.

Biskopen åler seg inn i et lite rom, der bratte trappetrinn fører videre oppover en sjakt. Trapperommet er så trangt at en voksen mann fyller det på alle sider. I stummende mørke føler biskopen seg fremover, oppover, slik St. Gabriel må ha gjort det på 600-tallet for å komme til bønnecellen sin. St. Gabriel, som klosteret er oppkalt etter, tok Bibelens bud om å be uavlatelig på største alvor. Derfor fikk han laget en sprekk i veggen, akkurat trang nok til at han selv kunne presse seg inn. For om han sovnet når han bad, ville han da fremdeles bli stående.

Ikke glemt

– Det var fantastisk å komme til det store, vakre Mor Gabriel-klosteret og tenke på hvilket liv som har utfoldet seg der, sier Nordhaug. Han sitter igjen med to motstridende inntrykk etter turen til Tyrkia: Tilbakegang og frustrasjon i de tradisjonelle kirkene øst i landet, kirkevekst og optimisme blant konvertitter i sør-vest.

I Tur Abdin, regionen som den syrisk-ortodokse kirke omtaler som sitt «Jerusalem», ligger klostrene og kirkene tett, men de fleste er tomme. Århundrer med trakassering og forfølgelse har drevet de kristne vekk.

– I tillegg til biskop Samuel er det i dag bare to munker i Mor Gabriel. Biskop Samuel ser ikke lyst på fremtiden for klosterlivet og er oppgitt og bitter mot Europa som han mener har glemt de syrisk-ortodokse kristne. Det er uendelig trist. Den samme kontrasten mellom dagens situasjon og det som det en gang hadde vært, møtte vi flere steder.

– I Antalya, derimot, møtte vi en offensiv menighet som bygget ny kirke, og der medlemmene brant for å fortelle andre om troen.

Biskopen tror det er viktig både for de tradisjonelle kirkene og de protestantiske å få besøk av kristne fra utlandet.

– Slik bekrefter vi at de er en del av det verdensvide, kristne fellesskapet og at de ikke er glemt. Vi på vår side har godt av å høre de forfulgtes stemmer, sier Nordhaug. Han føler seg moralsk forpliktet som biskop å være en talsmann for forfulgte kristne i Tyrkia når han kommer hjem.

– Det har jeg tenkt å ivareta sammen med Stefanusalliansen. De har en ekspertise som jeg mangler. Sammen må vi prøve å få dette på dagsorden, både i menneskerettsmiljøer og i utenrikspolitikken.

Biskop Nordhaug erkjenner at det er lettere å vekke engasjement for menneskeretter enn misjon.

– Det er ikke så lett å selge misjonstanken inn i en postmoderne kultur, der idealet er at folk må få tro som de vil. Misjon må forkynnes frem. Det er et sykdomstegn hvis kirken slutter å drive misjon.

Varige spor

– Jeg tror det er svært positivt at enkelte strategisk plasserte personer, som for eksempel gruppen fra Bjørgvin, får anledning til å ta organisasjonens arbeid nærmere i øyesyn, sier Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen. – Godt forberedte besøksreiser med høy faglig kvalitet kan sette varige spor og gjøre disse personene til fremragende ambassadører for saker som Stefanusalliansen er opptatt av.

Samtidig er Gravaas opptatt av å finne en sunn balanse i reisevirksomheten.

– Vi vil nødig påføre våre internasjonale partnere uheldige belastninger av noe slag og bidra til en hodeløs «misjonsturisme». Av miljøhensyn kan vi heller ikke stå inne for en ubegrenset reisevirksomhet. Riktig fokus og god dimensjonering er nøkkelord, avslutter Gravaas.