Biskopen ville rydde opp i liturgiske krumspring. Nå har hun ombestemt seg

Band i stedet for orgel. Moderne lovsang i stedet for salmer.

Pause midt i gudstjenesten.

Ord som byttes ut i de faste bønnene.

Et ferskt kirkemøtevedtak åpner for at menigheter kan trikse og mikse mer med liturgien.

Noen menigheter kan da kan få et mer karismatisk eller lavkirkelig preg.

Hvorfor mener mange at alle gudstjenestene i Den norske kirke bør ha lik form? Finn ut lenger nede i saken.

Ble tilsatt for å stramme inn

Liturgi er rammen av de faste ordene og handlingene i en gudstjeneste.

Ådnøys restriktive syn på liturgi var en viktig årsak til at Kirkerådet valgte henne som biskop i 2019.

– Jeg ser tendenser til at noen velger sine egne varianter av gudstjenester. Vi må ikke la «klubbene» styre alt, sa Ådnøy på en presentasjon av bispekandidatene i 2018.

Hun beklaget siden uttalelsen.

I nominasjonsintervjuet nevnte hun likevel den frikirkelige og lavkirkelige tenkningen en utfordring.

«Noen krefter vil dra vårt kirkesamfunn i retning av en frikirkelig profil med stor vekt på fellesskap og menighetskjerne. Denne tenkningen står sterkt i Stavanger bispedømme, og faller naturlig for folk som har en god relasjon til bedehuset og venneflokken».

I dag, fire år senere, står Ådnøy side om side med «kreftene» hun en gang ville kjempe mot.

Lot seg berøre

– Hva skjedde?

– Møter med menigheter der livet leves, sier Ådnøy, og trekker fram to ulike eksempler:

– Jeg ble kjempebetatt da jeg var kirkegjenger i Hjelmeland. Presten var syk og sognerådet ordnet lekmannsgudstjeneste med preken og det hele. Det var vakkert. Det kunne de gjøre fordi de har en grunnordning for liturgi.

Samtidig har hun vært med å dele ut pris til «kaosgudstjenester» i Randaberg kirke. Her kommer gudstjenestedeltakere i alle aldre sammen for å lære om Jesus gjennom spill, håndarbeid, aktiviteter, musikk og historiefortelling fra Bibelen. Midt i gudstjenesten har de lagt inn en pause.

Menigheter i Den norske kirke har ikke fått godkjent gudstjenestene sine

Inspirasjonen til «kaoskirken» kommer fra den tverrkirkelige bevegelsen, Messy Church.

– Kaoskirken og lekmannsgudstjenesten i Randaberg representerer to motsatte fløyer, men var begge gode og sterke opplevelser, sier biskopen.

– Det har berørt meg.

Forandret mening

Søndag gikk Kirkemøtet inn for at reglene for liturgisaker skal forenkles og mykes opp. Det betyr at biskopen får godkjenne avvik, og ikke bare «mindre» avvik, slik ordlyden fra Kirkerådet opprinnelig var.

Kirkemøtet utvider biskopens makt over liturgien i lokale gudstjenester

Stavanger-biskopens høringssvar i saken var med å forme vedtaket.

I tillegg til å godkjenne liturgiske avvik ville biskopen godkjenne lokale forsøk med alternative liturgiske ordninger og mer demokratisk forankring.

I høringssvaret heter det:

«Stavanger biskop og bispedømmeråd er opptatt av å ivareta lokal kreativitet og vil støtte de liturgiske forsøkene og utprøvingen som foregår i menighetene».

Dette er, ifølge biskopen og bispedømmerådet, særlig aktuelt «i gudstjenester for små og store, gudstjenester ved særskilte høve, gudstjenester i trosopplæringa, gudstjenester med kulturelt preg av ulikt slag og gudstjenester med særlige fokus»

Stavanger biskop og bispedømmeråd kobler den liturgiske oppmykningen til økt oppslutning, lokal innovasjon og liturgisk utvikling.

Men ikke alle er enige.

Frislipp førte til fremmedgjøring

Prest Kjersti Gautestad Norheim forklarer argumentene for en sentralisert liturgi.

– Kirken har helt fra starten har vært opptatt av å ha noen faste ting som man samles om, sier hun.

I den første kirke var det vanlig å snakke om en toleddet liturgi som besto av Ordets del, som også var kjent fra synagogegudstjenesten, etterfulgt av nattverden, som ble kalt bordets del. Etter hvert fikk liturgien flere ledd.

Samling leder inn til Ordets del, mens sendelse leder fra nattverdsbordet og ut til tjeneste i verden. Midt i gudstjenesten, i Ordets del, ligger også forbønn for kirken og verden.

– Om jeg på 70-80-tallet kom inn i en gudstjeneste i Stavanger, Bergen eller Søgne var formen veldig lik, forteller Norheim.

Da Kirkemøtet i 2011 vedtok ny ordning for hovedgudstjenesten skulle liturgien bli mer lokal.

Menigheter utviklet egen messemusikk og andre lokale variasjoner.

Kreativiteten blomstret, men de store variasjonene fra menighet til menighet bød også på utfordringer:

– Når noen kom på gudstjeneste i en annen kirke enn den de oftest gikk i, så kjente de seg ikke igjen og ble forhindret fra å synge med eller delta slik de var vant til, forteller Norheim.

– For mange førte dette med seg en følelse av fremmedgjøring.

Strammet inn – og slipper opp igjen

I 2019 hadde Kirkemøtet fått nok av eksperimenteringen og vedtok en innstramming i hovedordningen for gudstjenester.

Der hvor det nå hadde vært stor liturgisk frihet og mange menigheter hadde laget egen musikk, var det nå kun tre ulike hovedserier menighetene kunne velge mellom.

– Mange menigheter opplevde at det da ble veldig stramt igjen, sier Norheim.

Selv tror bergenspresten at kirken trenger liturgiens tidløse ord og hvile. Likevel stemte hun for oppmykningen på helgens kirkemøte.

– Jeg forstår ønsket om at liturgien skal være ord og musikk som treffer oss i våre liv, sier hun.

– Hvordan vil menighetene merke regelendringene?

– De fleste menighetene vil kanskje ikke merke så mye til denne oppmykningen i første runde, men fordi biskopen nå kan godkjenne ikke bare «mindre» avvik, men avvik, er dette et signal på at biskopen nå får mandat til å myke opp en god del, der hvor det er ønskelig.

Vil løfte salmesangen

– Hva vil du si til dem som hadde håpet på en liturgisk oppstramming i bispedømmet ditt, Anne Lise Ådnøy?

– Jeg har god dialog med dem. Vi har blitt kjent med hverandre.

Ådnøy forsikrer at hun også i fremtiden vil fortsette å jobbe for å styrke tradisjoner som forener menighetene.

– Vi må løfte noe som er felles også. Kirkerådslederen nevnte verdien av fellessangen, å samles om å synge de samme sangene. Der har salmene en plass, og der vil vi som kirke gjerne bidra. Jeg kommer til å snakke om dette på visitaser fremover, sier Anne Lise Ådnøy.