Biskopene burde lære av paven
Vår kultur forakter det svake og sårbare livet. Mot dette burde biskopene heve stemmen sin, i stedet for å inngå kompromisser på de svakestes bekostning.
Bispemøtet har uttalt seg om abort. Det burde være grunn til å forvente klar og kristent forankret veiledning i møte med en av de største etiske utfordringene i vår tid. Men det har Den norske kirkes øverste åndelige ledere dessverre ikke levert.
Biskopene tar utgangspunkt i at kirken var en tydelig motstander da selvbestemt abort ble debattert og innført på slutten av 1970-tallet. Daværende biskop i Borg, Per Lønning, valgte til og med å forlate embetet i protest mot loven som kom i 1975. Nå har pipen fått en annen låt:
Annonse
«I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog». Men i forsøket på å rette dette opp, dysser biskopene sakens alvor ned.
Det er forståelig at biskopene ønsker selvransakelse på bakgrunn av hvordan kirken tidvis har møtt kvinner og familier som har opplevd uønsket graviditet. Her er det skapt sår som ingen av oss bør fornekte, men tvert imot ta inn over oss. Biskopene påpeker med rette at det globalt er store utfordringer knyttet til hvordan gravide kvinner i sårbare situasjoner blir behandlet.
Etter vårt skjønn trekker biskopene likevel feil slutning når de sier at et samfunn «med legal adgang til abort er bedre enn et samfunn uten slik adgang». Det er i alle fall ikke bedre for barna som ennå ikke har sett solen. Når en kvinne kommer i knipe fordi hun blir bærer av et ufødt liv, må vi i fellesskap og nestekjærlighet søke bedre løsninger enn å myrde den minste av dem.
Heldigvis er biskopene opptatt av hvilke rammer samfunnet gir for barn som er på vei til verden. Det er bra at biskopene understreker at menneskeverdet er gitt av Gud, uavhengig av funksjonsevne. Men de betoner ikke prinsippene som viser hvorfor dette er så viktig. Livet begynner ved unnfangelsen.
Ikke på noe senere punkt i utviklingen vår kan vi si at det skjer noe avgjørende som gir et menneske ukrenkelig verdi. Loven som gjør barnet i mors liv rettsløst og vergeløst i sin mest sårbare fase, vil biskopene ikke problematisere.
Det er ubehagelig og beklagelig at samtaleklimaet om abort er blitt så hardt. Men etter vårt skjønn er dette også symptomatisk. Menneskeverdet er under tøffe angrep i vår sivilisasjon, særlig i livets startfase og sluttfase. Vi lever i en «dødens kultur», som dyrker det unge og sterke, men forakter det svake og sårbare livet. Mot dette burde biskopene heve stemmen sin, i stedet for å inngå kompromisser på de svakestes bekostning.
Under 950-årsjubileet for Bjørgvin bispedømme i fjor sa biskop Halvor Nordhaug at kristningen innebar slutt på skikken med å sette uønskede barn ut for å dø i skogen: «For kristne mennesker tar ikke livet av barna sine», sa han. Det undrer oss at også biskopene med en mer konservativ teologisk profil står bak den nye uttalelsen om abort.
Pave Frans er forbilledlig i sin tale om hva abort innebærer. «Det er drap av barn. Og for å ha et lettere liv, blir et uskyldig liv tatt», sa han på Petersplassen i oktober i fjor. Paven makter å kombinere troverdig omsorg for fødte med urokkelig forsvar for ufødte. Det kunne biskopene la seg inspirere av.
Annonse
Også den nå avdøde folkekjære presten Karsten Isachsen skrev noe viktig i 2012. Det vil vi vil minne både biskopene og alle oss andre om: «Hvis det finnes en Gud i Himmelen, som er Far for alt som heter barn i Himmel og på jord, så er det ingen ting i vårt slektsledd som provoserer Ham mer enn at vi har alminneliggjort abort».
