Bispevalg kan bli mer lukket

I 2012 ble forholdet mellom staten og Den norske kirke endret. Da ble myndigheten til å ansette biskoper flyttet fra regjeringen til Kirkerådet.

Dagens ordning for tilsetting av biskoper ble vedtatt i 2018. Nå er den oppe til ny vurdering.

I en evaluering blir åpenheten og mediedekningen problematisert.

Slik er ordningen i dag

Dagens ordning går i korthet ut på at bispedømmerådene nominerer kandidater. I tillegg gis det anledning til supplerende nominasjon.

Deretter er det en rådgivende avstemning hvor blant andre menighetsrådene og en rekke tilsatte i det aktuelle bispedømmet deltar.

Resultatene av denne avstemningen blir så offentlig kjent. Deretter kommer de sittende biskopene med sine rangering, før Kirkerådet tar sitt endelige valg.

Erfaringer fra de siste valgene viser at Kirkerådet i flere tilfeller velger en annen kandidat enn den som fikk flest stemmer på den kirkelige grasrota.

«Belastning for de involverte»

Når Kirkerådet kommer sammen neste uke, ligger «Evaluering av dagens ordning for tilsetting av biskop» i bunken av sakspapirer.

Ut mot bispevalg: – Særlig demokratisk kan det neppe kalles

I det 26 sider lange sakspapiret heter det at «hele nominasjons- og valgprosessen har et svært offentlig preg, og det antas å være en belastning for de involverte.»

«Mulighet til å spekulere»

Bispevalgene er i dag omfattet av betydelig offentlig interesse. Mediedekningen begynner gjerne når de første listene med opp mot 100 navn blir kjent. Ikke minst blir det medieoppslag når resultatene av avstemningen på grasrota blir kjent.

I evalueringen blir denne åpenheten framstilt i problematiserende ordelag.

Han var inne til hemmelig bispeintervju. – Men hvorfor var det hemmelig?

«Det er mange runder i prosessen som gir media og andre mulighet til å spekulere i hvem det er som er favoritt til å bli biskop: ved uformell innhenting av navn til bispedømmerådet, ved bispedømmerådets nominasjon, etter den rådgivende avstemningen, ved bispedømmerådets uttalelse, ved biskopenes uttalelse og til slutt ved tilsetting», heter det i evalueringen, som ble offentliggjort torsdag.

«Mer støy enn engasjement»

Videre heter det:

«Risikoen er at dette kan skape mer støy enn engasjement. En mulig demping av det offentlige presset er at bispedømmerådets uttalelser blir ukjente for biskopene. En kan også unnta biskopenes prioriteringer (stemmetall) fra offentlighet fram til tilsetting.»

Medieomtalt åtte-ni ganger

Magne Lerø er ekspert på ledelse, redaktør i ukeavisen Dagens Perspektiv og selv teolog. Han har forståelse for at en lang og medieeksponert prosess kan være belastende for mange kandidater.

– Det har nok også ført til at gode kandidater vegrer seg mot å stille opp, sier han.

Lerø mener dagens ordning er for omstendelig og at verken mediedekningen eller tidsbruken står i forhold til jobbene det er snakk om. I dag tar prosessen med valg av biskop gjerne fire måneder.

– Det er så mange etapper i dette opplegget at en kandidat gjerne er medieomtalt åtte-ni ganger før avgjørelsen tas. Det er svært spesielt, og det finnes ikke maken i organisasjons- og arbeidslivet ellers, sier Lerø.

– Overlat det til bispedømmene

Han har lest evalueringen og mener den først og fremst «viser hvor overadministrert Den norske kirke er».

Selv håper han kirken åpner for en debatt om hvorvidt bispedømmene bør få velge sine egne ledere uten at nasjonale organer skal veie mange ulike hensyn opp mot hverandre og der det ene organet skal vente på at det andre har uttalt seg.

– Det er en meningsløs prosedyre, mener Lerø og legger til:

– I Bjørgvin er de mer enn kompetente nok til å tilsette sin egen biskop. Ta prosessen ned, og tilsett den som får flest stemmer. Da kan man få gjort alt sammen på en måned.

Ønsker svenske tilstander

Hallgeir Elstad har tidligere ytret seg kritisk til hemmeligholdet i deler av bispevalgene. Han har selv vært et hett navn i flere tilsettinger, sist som supplert kandidat i Sør-Hålogaland.

Etter å ha lest evalueringen, sier han dette:

– Jeg ser ingen store forslag til endringer. Jeg hadde ventet at man åpnet for å diskutere mer grunnleggende spørsmål.

Selv er han tilhenger av modellen i Svenska Kyrkan, med et rent valg og der man i siste runde må ha over 50 prosent av stemmene for å bli tilsatt.

– Det gir høy grad av legitimitet hos den som skal gå inn i denne oppgaven, sier Elstad.

– Hva tenker du om at medieoppmerksomhet blir problematisert i evalueringen?

– Jeg tenker at det er noe en bispekandidat må kunne stå i, svarer Elstad.

Han er «mer bekymret for tendensen til at resultatet av den rådgivende avstemningen har fått mindre betydning, slik evalueringen dokumenterer.»

– Det er et demokratisk problem, likeledes at viktige deler av prosessen fortsatt er gjenstand for hemmelighold, mener han.

Elstad etterlyser innsyn i det som skjer ved nomineringene, i referater fra intervjuene, innstillingene etter intervjurundene og så videre.

– Selv ikke kandidatene får innsyn i det, sier Elstad.

Han er til daglig professor i kirkehistorie ved Universitetet.

– Et paradoks

Tidligere i år fikk Elstad som etternominert kandidat flest stemmer i den rådgivende avstemningen i Sør-Hålogaland. Kirkerådet tilsatte Svein Valle.

I Bjørgvin fikk Kjersti Gautestad Norheim flest stemmer etter å ha blitt etternominert. Heller ikke hun ble tilsatt.

– Jeg synes knapt man kan kalle dagens ordning for et bispevalg. Det er et paradoks at man i en folkekirke som i andre sammenheng er svært opptatt av å framstå som åpen og demokratisk gang på gang setter til side votumet i de rådgivende avstemningene, mener Elstad.

I forslaget til vedtak heter det at Kirkerådet tar evalueringen til orientering og at saken kommer opp igjen på rådets møte i mars neste år.

Kirkerådet har sitt neste møte 7. og 8. desember.

Saken ble oppdatert fredag 1. desember kl 10.55 med kommentarer fra Magne Lerø og Hallgeir Elstad.