Ble syk etter hvert intervju
Kvinner som har opplevd vold og overgrep klarer sjelden å fortelle om det på asylintervjuet.
– Jeg har opplevd mye vondt og overgrep i hjemlandet. Det var ikke så lett å komme til Norge, sier den etiopiske flyktningen Rahel Tekle. Før helgen holdt hun appell foran en fullsatt sal på konferansen «Kvinner på flukt» i Stavanger.
LES: – Vi har fokus på kvinner som er utsatt for traumer
Annonse
Hun fortalte hvordan hun var gravid i fjerde måned da hun kom til asylmottaket på Setermoen for åtte år siden. Hun fikk avslag på asylsøknaden, trosset depresjon og kjempet seg på norskkurs. Da Norge signerte returavtale med Etiopia, var sønnen Jafet blitt så stor at han fryktet politiet skulle komme på døren og hente dem.
– Det verste var at de ikke trodde min historie, sa hun.
– Jeg håper UDI og UNE lytter til kvinners historie og tar ansvar for oss, avsluttet Tekle.
Nå i januar fikk hun og sønnen midlertidig oppholdstillatelse fordi sønnen var lengeværende asylbarn.
Tause
Tekle forteller til Dagen at hun har snakket om overgrepene i intervjuene hun har vært med asylmyndighetene. Men det har kostet henne mye.
– Jeg ble syk etter hvert intervju. Når man blir innkalt til intervju og forteller historien på nytt, kommer alle bildene. Og så får man avslag. Når du er asylsøker, får du lite psykiatrihjelp. Det er komplisert, sier hun.
Tekle er et unntak blant flyktningkvinner som kommer til Norge med vold og overgrep i bagasjen. Det er ytterst vanskelig å fortelle andre om hva de har opplevd. I sitt hjemland er mange vant med at overgrep er forbundet med skam, fare for å bli utstøtt og for å bli forlatt av ektemannen.
Annonse
– Det vanligste å gjøre som voldtatt er å holde det helt hemmelig. Da vil ikke familiens ære være ødelagt og man kan beholde ektemannen. Jeg har vitnet i rettssaker hvor jeg visste at vedkommende var voldtatt, men ikke kunne bruke det fordi ektefellen ikke måtte vite om det, sier overlege Jone Schanke Olsen, som er leder for Transkulturelt senter ved Stavanger Universitetssykehus. Senteret er et toårig pilotprosjekt som skal bidra til at traumatiserte asylsøkere og flyktninger skal få et likeverdig helsetilbud.
Sprettet champagnen
Overlegen har jobbet i flere land hvor kvinner har vært traumatisert etter seksuelle overgrep brukt i krig og konflikter.
– Man må ha kunnskap og være tilstrekkelig tillitsvekkende for å få historien. Et av de aller viktigste virkemidlene er å ha fellesskap med andre i samme situasjon. Å slåss for straffeansvar og rehabilitering er det som virker aller best, sa Schanke Olsen.
På et senter for voldtatte kvinner i Kosovo, hvor han jobbet, var et av hovedformålene å skape fellesskap og gi hjelp. Der hadde de en hylle med tomme champagneflasker. Hver gang en overgriper ble dømt, sprettet kvinnene champagnen.
– Det som skjedde der var kanskje mer verd enn terapi, sier overlegen.
Husker stykkevis
– Traumatiserte kvinner husker stykkevis og har ikke tillit til myndighetene som intervjuer dem. Det kan gi dem avslag på asylsøknad, sier overlege og psykiater Aina Basilier Vaage ved Transkulturelt senter til Dagen. På senteret jobber hun med både barn og voksne asylsøkere.
Annonse
– Traumatiserte har en veldig fragmentert hukommelse. I asylintervjuet kan de fortelle én historie og så husker de en annen historie etterpå. Hvis man ikke vet hvordan traumatiserte tenker, tenker man at tingene ikke henger sammen.
Asylsøkere får første asylintervju av UDI, som legges til grunn når de behandler søknaden. Ankes saken, kan de supplere med flere opplysninger. De kan også få saken behandlet i nemndmøte i Utlendingsnemnda (UNE) hvor de personlig møter og forteller sin historie.
– Hvis en asylsøker forteller stadig nye historier, blir det ofte brukt som et uttrykk for svekket troverdighet og kan bidra til å gi henne avslag. Men det er problematisk at traumatiserte kvinner skal gi sin fulle og hele historie i ett asylintervju like etter ankomst til Norge, sier Vaage.
– Hvordan bør asylmyndighetene gjøre asylintervjuene?
– Det bør være flere intervju. Forteller kvinnen flere historier, betyr det ikke at hun mangler troverdighet. De som intervjuer må være kvinner med kompetanse på traumatiserende vold. De bør også ha kunnskap om hvordan kvinner er underordnet menn og myndigheter i landet de kommer fram, sier Vaage.
– Til tross for dette vil fleste holde historien sin skjult, sier Vaage.
Under konferansen fortalte Vaage at det kan gå flere år med jevnlige samtaler før en kvinne kan våge å fortelle om seksuelle overgrep. Men at man våger å betro seg til terapeuten betyr ikke at opplysningene blir lagt ved som opplysninger i asylsaken.
Tolkeproblem
Annonse
Tolken kan også være kilde til problemer, ifølge Vaage. Hun forteller at mange tolker er ytterst profesjonelle og kun gjengir det kvinnen sier. Andre vil bidra til å «hjelpe» kvinnen til å fortelle en sammenhengende historie og fyller derfor ut historien hennes selv.
– Slik kan opplysningene bli feilaktige, samtidig som kvinnen kan fremstå som bedre fungerende enn hun er, sier Vaage.
Enkelte tolker er også selv politisk aktive og kan ha ulike roller, opplyser Vaage.
– Det bidrar til at enkelte asylsøkere ikke har tillit til tolkene, sier Vaage.
Etiopiske Rahel Tekle forteller til Dagen at hun fikk seg en overraskelse da hun lærte seg norsk og kunne lese intervjuene hun hadde gitt til asylmyndighetene.
– Det var mye feil i min sak. Jeg leste mine dokumenter og tenkte at dette har jeg ikke sagt, sier Tekle.
