Blikande stilt

I forrige andakt skrev jeg om da Jesus hadde siste ordet. Det var ikke første gangen. En annen gang gjaldt det en kastevind over en båt som virket noe overfylt.

Jesus sov, står det. Markus skriver til og med at han sov på en pute. Disiplene vekket ham. «Bryr du deg ikke om at vi går under?»

Først truet Jesus bølgene og vinden, så ble det blikkstille. «Blikande stilt» står det på nynorsk. Jeg er glad i uttrykket, for det maler med to penselstrøk at siste ord er sagt.

Deretter spør Jesus, «hvor er deres tro?». Hvor troen min var? Båten var jo i ferd med å bli fylt av vann og gå under!

Det er minst to ting å si. Troen var i relasjon til noen. Det var ikke en generell tro på båter, men disiplene som skulle lære å stole på sin Mester, og å tro på sin Himmelske Far. Har du merket det? Når Gud er rolig, og ber deg også om å være det?

Det andre er allerede nevnt. At siste ord ble sagt på korset. Når Jesus stiller stormen, har det ennå ikke kommet til at han blir korsfestet. Men han er på vei dit. Derfor har han slik autoritet over sjø og vind, ved sitt ord.

Var vi en gang fulle av tro, og levde i avhengighet til ham, så trenger vi det stadig på nytt. ­Akkurat denne historien kan være Jesu tale inn i livet ditt.

----

Trykk her for å lese flere andakter :-)

Våk

Vilje

Siste ord

Uklar tale

Verdens lys