Blir ikke en helt vanlig pensjonist

Han har bestilt seg kakao med fyldig krem og en fersk rosinbolle. Det er lite som vitner om en mann som trekker inn årene. Det gjør han da heller ikke, nylig avgått biskop i Sør-Hålogaland - Tor Berger Jørgensen. Til helgen vigsles hans etterfølger Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, i domkirken i Bodø.

– Det er godt å gi seg når man fortsatt har helse. Nå kan jeg avslutte med flagget til topps. Jeg hadde gjerne fortsatt som biskop, men dette åpner nye dører for deltagelse i kirke- og samfunnsliv, sier Jørgensen.

Han har fulgt den engelske tradisjon med at biskoper som går av flytter fra området de tjenestegjorde. Frogner på Sørum, konens hjemsted, er blitt ekteparets nye tilholdssted.

– Det første jeg gjorde var å kontakte lokalforeningen av Det Norske Misjonsselskap. Jeg deltar gjerne inn i arbeidet til organisasjonen.

Han skal fortsatt engasjere seg for konvertitter, papirløse og for klima.

Misjon

Sånn sett sluttes kanskje ringen. Skjønt den er vel aldri blitt brutt. Misjonsengasjementet har Jørgensen hatt med seg hele sitt yrkesaktive liv. I 12 år mellom 1974 til 1989 var han og kona Anne misjonærer i Japan. Etter det ble det stillingen som generalsekretær i NMS.

– Hva er den viktigste lærdommen du tok med deg fra misjon inn i ditt virke som biskop?

– I Japan er minoritetsforståelsen påtrengende. Én prosent regnes som kristne. Men de kristne er anerkjent i landets historie som en etisk kraft. En slik opplevelse er god å ha med seg for å forstå innvandrere og minoriteter i Norge.

– Hvilke utfordringer ser du for norsk misjon?

– Behovet for norske misjonærer er kanskje mindre i dag, men noe av kallsbevisstheten har vi mistet. Man kan lure på om den kommer tilbake igjen. Hva må til for at nordmenn igjen skal gi seg til dette? Her savner jeg noe i dagens kirkebilde.

Homofili-saken

Jørgensen har vært biskop i ni år. Hele denne tiden har spørsmålet om homofiles plass i kirken vært debattert.

Da Jørgensen ble biskop, hadde han allerede markert seg som en som ønsket at de homofile skulle få mere rom i kirken. Denne prosessen startet allerede da han var generalsekretær. Møtet med enkeltpersoner ble det avgjørende. Han så mennesker med en stor Kristus-tro, men som kirken ikke anerkjente.

Jørgensen fikk som domprost i Bodø utfordringen fra Åpen kirkegruppes foreldregruppe om å holde foredrag. De hadde spurt flere, men alle hadde takket nei.

– Jeg hadde egentlig ikke lyst, men sa ja. Tema var hva skal være til hinder for å kunne anerkjenne de homofiles tro og deres ønske om å leve sammen med en av samme kjønn? Etter foredraget ble det en del uro. Og dette kom igjen frem da jeg ble biskop.

Nå snakker ikke lenger kirken om å akseptere de homofile. Nå snakkes det om å vie dem i kirken.

– Er det mulig for kirken å operere med to typer ekteskap?

– Jeg vil ikke bruke en så streng logikk som sier at ekteskapet må være én type. Vi leser tekstene forskjellig. Det har alltid vært stor spennvidde i tolkningen av tekstene.

Selv trekker han frem eksempelet i den første kristne kirke, hvor de jødiske kristne fortsatte å praktisere jødiske renhetslover, mens hedningekristne ikke følte seg forpliktet på det.

– Det å holde sammen disse to syn på saken er til eksempel for oss. Når de greide det, må vi også kunne klare det.

– Hvordan er ser kirken på denne saken om 30 år? Vil det likne kvinneprestspørsmålet som i dag ikke skaper den store debatten?

– Ja, helt sikkert. Selv i dag er det mange som ikke ser på homofilisaken som noe stort tema. Bildet der er selvfølgelig ikke entydig. For endel er homofilispørsmålet svært viktig.

Sosialist?

Klima, oljeutvinning, flyktningspørsmål og skattepolitikk. Alt har Tor B Jørgensen uttalt seg om.

– Statsråd og Frp-er Sylvi Listhaug sa til Dagen at kirken er sosialistisk. Er det ditt ansvar?

Han ler.

– Det er mulig noen av temaene jeg har tatt opp har etterlatt et slikt bilde. Jeg har ikke noe problem med å si at påvirkningen fra den sosialdemokratiske tradisjonen har vært sterk. Men jeg har aldri vært medlem av noe parti eller støttet noe parti. Jeg har ikke noe ønske om at kirken skal søke politisk makt. Det er uansett en overforenkling å karakterisere kirken som Listhaug gjør.

– Hvordan finner du balansegangen da? Du sier du ikke vil at kirken skal søke politisk makt?

– Det er ikke noe problem. Kirken forholder seg til grunnplanet, til menighetene. Vi er i kontakt med bredden av folket. I møte med det bringes det frem tilspissede situasjoner fra deres liv. Da vil man se et mønster i kirkens reaksjoner som ikke er konsistente. Når kirken står opp for, for eksempel rom-folkets menneskeverd og menneskeliv, kan det være slik at myndighetene gjør noe annet. Kirken kan da oppfattes som politisk vridd. Men det dreier seg ikke om politisk makt, men å se ting nedenfra.

Her har du mer å lese: