Bønnebarna som kom «hjem»

Pastor og forfatter Sten Sørensen gir i disse dager gir ut boken «Bønnesvaret - Når bønnebarna vender hjem». Det er i den forbindelse Skagestad forteller sin historie om å være barn i en kristen familie som forlot troen, men fant tilbake til aktiv tro. Han er en av ni personer Sørensen har intervjuet i boka. Fellesnevneren for dem alle er at de har vært bønnebarn.

Fotballpøbel

Hans Martin er i dag evangelist for Troens Bevis i Sarons dal og sønn av pastorparet Wiggo og May Britt Skagestad i Filadelfia Kristiansand. Opplevelsen av at sønnen forkastet sin barnetro var tungt å bære for foreldrene, men de holdt fast i tro og bønn på at Gud kunne endre kursen i livet hans.

I boken forteller Hans Martin at han i denne perioden var del av et supportermiljø i fotballklubben Start, men etter hvert ble han med i en gruppering som var på siden av supportergruppen. Det var en gjeng som ikke bare var opptatt av å støtte klubben sin, men som også sloss mot andre supportere. På godt norsk var han en fotballpøbel. Hans Martin beskriver dette som en fase i livet hvor han ikke hadde det særlig bra med seg selv.

– Jeg hadde et indre kaos. Jeg hadde lyst til å tro på Gud. Jeg ville at det skulle være en Gud, men jeg hadde ikke erfart Ham, sier evangelisten.

Gråt i to timer

Opptakten til forandringen skjedde da mor og far en påske lurte på om Hans Martin ville bli med på en hjelpesending til Latvia. Han takket motvillig ja. Det var ikke akkurat nøden i landet som var drivkraften for å bli med, men anledningen til å skaffe seg billig røyk og sprit som han kunne ha med seg tilbake til Norge.

– Det ble en del møter i Latvia. Jeg følte vel at jeg hadde hørt det meste før. Mange kunne fortelle om frelse og helbredelse. Men når de kom til vitnesbyrdene, begynte jeg å tenke: Hva om dette er sant?

Han bestemte seg for å be en bønn og sa til Gud: «Nå gir jeg deg en siste sjanse: Nå må jeg erfare deg.»

– Da hørte jeg for første gang Guds stemme: Hans Martin, jeg er virkelig, og jeg vil at du skal leve for meg. Da fikk jeg en veldig sterk berøring av Gud. Jeg gråt i to timer, Gud hører bønn. Det er jeg et bevis på, fastslår Hans Martin.

I årene han levde borte fra Gud, visste han alltid at foreldrene ba for ham. Han havnet i mange vanskelige situasjoner som kunne gått alvorlig galt, men han er ikke i tvil om at foreldrenes inderlige bønner hadde en beskyttende hånd over ham.

– Ble du irritert for at de ba for deg?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg visste jo at de ba, og at de hadde et sterkt ønske om at jeg skulle finne Jesus. De maste aldri, men sa gjerne i blant til meg «ikke glem Jesus, Hans Martin».

29-åringen understreker overfor Dagen at han forstår at mange kan kjenne på skuffelse og mismot når de år etter år ber for sine bønnebarn uten at noe skjer.

– Gi ikke opp. Bibelen forteller at vi i rett tid skal høste, og det er et løfte vi må klamre oss til, sier Skagestad, som er bosatt i Kristiansand.

Overrasket av Gud

Men bokens forfatter, Sten Sørensen, har også selv fått erfare at Gud svarer på bønneropene fra en far og mor. Boken om bønnebarna hadde neppe blitt til om det ikke var nettopp fordi hans egen sønn Torbjørn kom til tro på Jesus for halvannet år siden. Som foreldre var de i ferd med å gi opp håpet, men plutselig overrasket Gud på sin måte. De utallige bønnene til Gud ble på et øyeblikk besvart. Den personlige historien er også tatt med i den nye boken.

– Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har bedt for ham «millioner av ganger». Torbjørn lå tungt på våre hjerter, og vi ba at Gud måtte redde hans sjel. Det har vært en kamp, medgir Sørensen.

Han legger ikke skjul på at sønnen har levd et utsvevende liv, og at det var tungt for mor og far å se at Torbjørn valgte et liv foreldrene ikke kunne identifisere seg med. Men som et lyn fra klar himmel skjedde det helt uventede. Forløpet var dramatisk fordi foreldrene fikk melding om at sønnen var sporløst forsvunnet fra en festival, noe som skapte stor bekymring. Det viste seg at han hadde tilbrakt mye av tiden i en evangeliseringsbuss på festivalområdet. Sten Sørensen fikk etter hvert en telefon fra sønnen som var på vei hjem til Lyngdal, men pappa ante lite om hvilken overraskelse Gud hadde på lur denne dagen.

– Torbjørn ringte og spurte om jeg kunne komme til Vigeland og hente ham. Da han steg inn i bilen var noe av det første han sa «pappa, jeg er blitt frelst». Dette var det siste jeg hadde ventet, men det var fantastisk å høre. Torbjørn fortalte at han hadde blitt dradd inn mot evangeliseringsbussen, og timene ombord der ble sjelsettende for ham.

Men ikke nok med at Torbjørn fikk et radikalt møte med Gud. For to måneder siden bestemte Sten Sørensens andre sønn seg også for å følge Jesus.

– Han er blitt en overbevist kristen, og det er utrolig gledelig. I Bibelen står det at du og ditt hus skal bli frelst. Det skjer uten tvil noe når vi ber, sier Sørensen.

– Ikke gi opp

Opplevelsen med sønnen gjorde så dypt inntrykk på den profilerte kristenlederen at han bestemte seg for å skrive en bok om bønnebarn. Han vet hvor lett det er å kjenne på mismot når man ber og ber, men ingen ting skjer med dine aller nærmeste. Budskapet fra Sørensen er derfor tydelig.

– Mitt ønske med denne boka er at den kan gi tro og håp om at det nytter å be. Det er mine sønner og andres opplevelser et bevis på. Alle de ni personene jeg har intervjuet, er klinkende klare på at de ikke tror de hadde blitt frelst om de ikke var gjenstand for forbønn.

– Jeg vet at mange kan føle seg anfektet og kjenne på sårhet over at deres barn eller barnebarn ikke har kommet til tro. Kanskje anklager man seg selv for ikke å be nok eller gjøre andre ting som kan føre sine nærmeste til Gud, men vi må få bort fokuset om at vi ikke får det til. Vi skal huske på at dette er Guds sak, og at det ofte er en prosess som tar tid, sier Sten Sørensen.

Bønnebarna i hjertet

Evangelist Håkon Fagervik ved Bønnesenteret i Levanger har gjennom årenes løp møtt mange bønnebarn. Hans erfaring er at mange er kommet til tro nettopp fordi foreldre, besteforeldre, tanter, og onkler og andre venner ba for dem.

– Dette med bønnebarn ligger folk veldig på hjerte. Når jeg er ute og har møter, spør jeg i blant om hvor mange i salen som var bønnebarn før de kom til tro. Ved håndsopprekning gir ofte svært mange til kjenne at de er et bønnebarn, og det sier noe om hvor viktig bønnen er, sier Fagervik.