Breiviks forsvarer mener Norge ikke har kommet lenger siden 22. juli

Det er ti år siden Norge ble rammet av det større terroranslaget på norsk jord noensinne.

77 mennesker ble drept da Anders Behring Breivik detonerte en bombe i Oslo sentrum og skjøt ungdommer på Arbeiderpartiets landsmønstring på Utøya.

Massemorderens forsvarer, Geir Lippestad, mener vi ikke først og fremst trenger et oppgjør med 22. juli.

– Vi trenger et oppgjør med hele samfunnet, sier han.

«Hvor var du?»

Ti år etter den skjebnesvangre fredagen i 2011, er advokat og politiker Geir Lippestad, på familiens hytte i Hunnebostrand, i Sverige. Det er her han tilbringer ferien med familie og venner etter at koronarestriksjonene ble lettet.

Utenfor slår havet inn, og lukten av sjø er det som slår Lippestad da han får spørsmålet:

«Hvor var du 22. juli?»

Trodde det var tordenvær

– Jeg var på seilbåten rett utenfor Nesoddtangen, da jeg hørte et drønn, forteller Lippestad.

Først trodde han at det var et tordenvær, men da han slo på radioen, skjønte han at det var noe langt mer alvorlig.

En bombe hadde gått i Regjeringskvartalet i Oslo sentrum.

I bilen på vei hjem fra båthavnen, ble familien møtt av politiets Delta-gruppe.

Lippestad undret seg over at de var på vei bort fra Oslo sentrum, der bomben hadde gått av.

Så ringte politiet

Da han kom hjem, slo han på tv-en og ble sittende til langt på kveld. Der fikk han se bildene fra angrepet på Utøya.

– Jeg reagerte som nordmenn flest, med sjokk og vantro, sier Lippestad.

Han ringte til familie og venner for å forsikre seg at de var trygge. I ett-tiden på natten sovnet han.

Etter noen timer, ringte telefonen. Det var politiet.

Terroristen Anders Behring Breivik hadde erkjent massedrapet. Nå ville han at Lippestad skulle forsvare ham.

«Det er min etikk. Hva er din?»

– Jeg vekket min kone og fortalte henne om den krevende forespørselen. Jeg sa: «Vi kommer til å bli hatet av hele Norge. Hva synes du jeg bør gjøre?»

Hans kone, Signe Husebye Lippestad, var sykepleier.

– Hun så på meg og sa: «Hvis jeg hadde fått inn en skadet person, hadde jeg pleiet ham. Jeg hadde ikke spurt om han var terrorist. Det er min etikk. Hva er din?»

Lippestad stod opp, tok på seg klærne og gikk ut.

– Hvorfor forsvare en terrorist?

– Jeg spurte meg selv: «Hva er min yrkesetikk? Hvorfor er jeg advokat? Hvorfor skal jeg forsvare drapsmenn?»

Det siste spørsmålet er det Lippestad har fått flest ganger fra folk de siste ti årene: «Hvordan kan du forsvare en terrorist som Anders Behring Breivik?»

Svaret er fortsatt det samme.

– Menneskerettighetene og menneskeverdet er absolutt. Vi kan ikke definere et eneste menneske utenfor disse. Selv ikke en massedrapsmann, sier Lippestad.

Noen timer etter at han ble oppringt av politiet, stod Lippestad ansikt til ansikt med terroristen.

– Han framsto som en fattet person, som var tydelig på hvorfor han hadde gjort det han gjorde. Jeg oppfattet ham som tilregnelig. Samtidig visste jeg at dette var noe de sakkyndige skulle ta stilling til, forteller Lippestad.

Hakekors i hagen

Etter en hel dag med avhør, kom han hjem i 12-tiden på natten. På telefonen lå det, ifølge Lippestad, flere tusen meldinger. Mange av dem var hat-meldinger.

I hagen hadde noen malt et hakekors.

Familien fikk politibeskyttelse og den ene datteren fikk ikke gå i barnehagen av sikkerhetshensyn.

Da ba Lippestad til Gud.

– Jeg ba til Gud om hjelp: «Gud, gi meg styrke til å stå i denne jobben.» Jeg ba ikke om at det skulle bli lett men om støtte, veiledning og det å kunne stå trygt. Jeg ba for familien min, forteller Lippestad.

– Min kone er klok

Et år senere pågikk rettssaken mot Behring Brevik og Lippestad hadde blitt Norges mest omtalte advokat. På denne tiden gikk han i kirken og hadde flere, dype samtaler med sin kone.

– Min kone er også en kristen. Hun er en veldig klok person, og jeg vender meg ofte til henne når jeg står overfor krevende dilemmaer, forteller Lippestad.

I tillegg gikk han på tur. Så ofte som han kunne.

Snakket med Gud

– Jeg tror det er slik for mange av oss, at når vi står i kriser, så snakker vi med Gud. Det gjorde jeg også, sier han.

Lippestad tror mange ikke ønsker å snakke høyt om akkurat det, fordi det ikke er noe man gjøre i en sekulær og vestlig verden.

– Men jeg tror mange får hjelp av å snakke med seg selv og Gud, sier han.

Lurte på om han klarte det

– Angret du på at du hadde sagt ja til å forsvare terroristen?

– Nei, men den første måneden, da lurte jeg på om jeg hadde tatt meg vann over hodet, om jeg var flink nok, om jeg hadde krefter til det og om kostnadene for familien ville bli for store, forteller Lippestad.

Da tenkte han på hvorfor han hadde sagt ja. Det ble en lærdom.

– Når man er i kriser enten personlig eller i samfunnet, må man finne en plattform av verdier å stå på.

Og det er denne plattformen Lippestad etterspør ti år etter 22. juli-terroren.

Et oppgjør med samfunnet

– Jeg blir ikke imponert av personer som sier at terroristen var grusom. Heller ikke for de som sier at vi trenger et oppgjør med 22. juli. Oppgjøret med terroristen skjedde i rettssaken. Nå trenger vi et oppgjør med samfunnet slik det har utviklet seg etter terroren, sier Lippestad.

Han mener religionsfriheten og mangfoldet har fått trangere kår i Norge.

– Vi har mer diskriminering og polarisering nå. Og den gruppen som blir aller mest diskriminert er mennesker med nedsatt funksjonshemming, sier Lippestad og fortsetter:

– 100.000 personer med funksjonshemming står utenfor arbeidslivet selv om de ønsker å jobbe. 85 prosent av psykisk utviklingshemmede som går ut av videregående skole går til ingenting, verken jobb eller andre tilbud.

– Frykten er farlig

Han synes også at Norge stryker i inkludering. Dette ble tydelig etter flyktningstrømmen i Europa i 2015, mener han.

– Alle ble berørt av bildet av den syriske gutten med rød genser som lå død på stranden. Så vi tok imot 30.000 syriske flyktninger. Men så plutselig snudde vi, og det ble konkurranse om å få den strengeste innvandringspolitikken, sier Lippestad og fortsetter:

– Vi endret holdninger over natten. Nå var det plutselig vi som var i krise. Og da ble vi redde. Frykten er farlig, for den gjør at vi forlater de grunnleggende prinsippene samfunnet skal bygges på, sier han.

Mener etikken er truet

Han mener den såkalte Mustafa-saken er et annet eksempel på at etikken vår er truet. UNE vedtok i 2019 å utvise Mustafa fra Norge fordi moren løy om hvor familien kom fra.

– Ikke på noen andre rettsområder i Norge, må en sønn står til ansvar for sin mors handlinger, sier Lippestad.

Han er også bekymret for synet på barn i mors liv.

– Hva tenker vi om et barn som ikke er friskt i mors liv? Er det et mål at vi har færrest mulig mennesker med psykisk utviklingshemmet? Det har med vårt menneskesyn å gjøre.

– Det ser ut til at vi forventer å ha et samfunn uten handikap og uten mangfold, sier Lippestad, som selv har hatt en datter som var psykisk utviklingshemmet.

Datteren, Rebekka, døde sommeren 2013, bare 17 år gammel.

Friske og lyse i huden

Menneskerettighetenes kår i Norge er svekket, mener Lippestad og trekker paralleller til 22. juli-terroren.

Anders Behring Breivik var inspirert av fascisme og nynazisme.

– Nynazister ønsker ikke religionsfrihet, personer med psykisk utviklingshemming eller innvandrere. De vil ha et samfunn der alle skal være like friske og like lyse i huden. Det er denne ideologien vi må bekjempe med politiske løsninger. Det er slik vi tar et oppgjør etter 22. juli, sier Lippestad.

22. juli skapte politisk engasjement

– Hvordan har 22. juli forandret livet ditt?

– Jeg gjør det samme nå, som jeg gjorde før 22. juli. Så på en måte har ikke rettssaken endret livet mitt. Men på en måte har den likevel gjort det. Jeg har engasjert meg politisk, sier Lippestad.

Høsten 2020, tok han initiativet til å etablere partiet Sentrum, som skal bygge på FNs bærekraftsmål og menneskerettighetserklæringen.

Nå ønsker han å bruke de neste 20 årene på å sette menneskerettigheter på agendaen i Norge.