Britenes trøblete forhold til Israel
Fortellingen om forholdet mellom briter og jøder er en dramatisk historie om stormaktspolitikk og brutte løfter. Men også om syv melkespann fulle av sprengstoff og om en prins med naziuniform.
Den britiske tronfølgeren prins Williams besøk i Israel var en suksess. Prinsen møtte israelske ledere, ba ved klagemuren og spilte volleyball på stranden i Tel Aviv.
En betydning av den kongelige visitten som det imidlertid ikke har vært snakket så mye om, er hvor viktig den har vært for å reparere det flere tiår lange trøblete forholdet mellom Storbritannia og Israel.
Annonse
For intet annet land i verden er så knyttet til opprettelsen av staten Israel som Storbritannia. Men omstendighetene rundt statsdannelsen i 1948 har også kastet lange skygger over relasjonen mellom de to landene helt opp til våre dager.
Faktisk helt frem til prins William satte sine ben på israelsk jord. Da ble det som avisen The Times of Israel kaller det britiske kongehusets «syv tiår lange uoffisielle boikott» av Israel endelig avsluttet.
Frem til 1948 var det nemlig britene som utøvde makten i det som den gang hadde navnet Palestina-mandatet. Ved slutten av Første verdenskrig hadde britiske styrker beseiret tyrkerne og tatt kontroll over store landområder i Midtøsten.
Bildene av general Edmund Allenbys innmarsj i Jerusalem gjennom Jaffa-porten i desember 1917 er ikoniske. Av respekt for Jerusalems hellige status bestemte Allenby seg for ikke å ri inn i byen, men heller gjøre en mer ydmyk inntreden til fots.
Samtidig som britiske styrker gikk fra seier til seier i Det hellige land, utstedte regjeringen i London den såkalte Balfour-deklarasjonen, der de gav offisiell støtte til en jødisk statsdannelse i området. Etter krigens slutt fikk britenes styre i området internasjonal anerkjennelse, først på San Remo-konferansen i 1920. Tre år senere bekreftet Folkeforbundet, forløperen til FN, det britiske Palestina-mandatet.
Men den jødiske befolkningen i mandatområdet fikk ikke den staten de var lovt. Derimot fikk araberne en stat av britene da 77 prosent av Palestina-mandatet ble forvandlet til kongedømmet Transjordan, dagens Jordan, i 1921.
Forbitrelsen over de britiske myndighetene som ikke ville holde løftet sitt, økte blant jødene i årene frem mot og under Andre verdenskrig. Helt prekært ble det etter krigen da skip med overlevende fra Holocaust ble avvist av britene utenfor kysten av det gjenværende mandatområdet.
Britene valgte heller å plassere de fortvilte flyktningene fra grusomhetene i Europa i nye interneringsleire på Kypros enn å slippe flere jøder innenfor Palestina-mandatets grenser.
Annonse
Årene 1946 og 1947 ble de blodigste i mandatperiodens korte historie. De arabiske og jødiske samfunnene havnet i åpen konflikt med hverandre med et stort antall tapte menneskeliv på begge sider.
Det etter hvert store antallet britiske soldater som ble sendt ned for å holde orden i mandatområdet, havnet bokstavlig talt i kryssilden mellom de stridende partene. Aggresjonen fra begge sider ble også tidvis rettet mot britene, som mange både jøder og arabere så på som en okkupasjonsmakt.
Den aller alvorligste hendelsen skjedde den 22. juli 1946, da det fasjonable King David-hotellet i Jerusalem ble sprengt i luften. Hotellet ble brukt som hovedkvarter for den britiske administrasjonen i mandatområdet og var strengt bevoktet med bevæpnede vakter, piggtrådgjerder og et sinnrikt alarmsystem.
Likevel klarte 13 menn og en kvinne fra den jødiske militante Irgun-gruppen å skaffe seg adgang til kjøkkenet i underetasjen under påskudd av å skulle levere melk. De fikk tillatelse til å bære syv store og tunge melkespann inn i hotellet.
Problemet var bare at spannene ikke inneholdt næringsmidler produsert av kyr, men livsfarlig sprengstoff. Irgun-folkene plasserte spannene ved hotellets bærende konstruksjoner og kom seg i sikkerhet. Hele operasjonen varte kun åtte minutter.
Før sprengningen ble hotellet kontaktet av Irgun og advart om den forestående detonasjonen, men sentralbordet valgte å ignorerte henvendelsen. Kort tid etter gikk bomben av med en voldsom effekt. Den sørlige fløyen av hotellet raste sammen og hele 92 mennesker omkom, mange av dem britiske soldater.
En krigstrøtt britisk offentlighet hadde fått nok. De krevde at Storbritannia skulle trekke seg ut og overlate Palestina-mandatet til FN. Og ni måneder etter eksplosjonen vedtok regjeringen at Storbritannias eventyr i Det hellige land var over.
Resten er historie: Verdensorganisasjonen vedtok i sin tur i november 1947 at mandatet skulle deles i to stater, en jødisk og en arabisk. Araberne sa nei til delingsplanen, mens jødene som kjent sa ja og opprettet staten Israel den 14. mai 1948.
Annonse
Måten det britiske Palestina-mandatet ble opphevet på og tapene av britiske liv, har ikke vært glemt i Storbritannia. Før nå, tydeligvis. For prins William valgte å bo på nettopp King David under sitt opphold i Jerusalem, en gest som det var vanskelig å oppfatte som noe annet enn dypt symbolsk.
Reaksjonene i Israel var sterke. I et forsøk på å gjøre bot, og kanskje formidle grunnleggende kunnskap om Holocaust, tok prins Charles med seg sine to sønner på en tungt mediedekket tur til konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Og nå har altså storebror William vært i Israel, som den første britiske kongelige på 70 år.
