Bruker pilegrimsvandring som terapi

Siden 2008 har diakon Eilev Erikstein i Vest-Telemark tatt med klienter på en årlig vandring til kirken, det gamle pilegrimsmålet i Røldal. Torsdag delte han sine erfaringer på kirke- og helsekonferansen i Bergen. Her møttes nærmere 100 helsefolk, kirkefolk og kulturarbeidere fra hele landet.

Kirke og kultur

På konferansen deltok blant andre stortingspolitiker Kjersti Toppe (Sp), som snakket om kultur, hele mennesker og folkehelse. Audun Myskja, norsk lege og forfatter, holdt foredrag om kulturens betydning i behandling av mennesker, og artisten Marthe Valle snakket om «musikk i berøring med følelser».

– Kirke og helseinstitusjoner har et spesielt oppdrag når det gjelder å forbedre folkehelsen. Håpet er at vi kan inspirere helsepersonell og vanlige folk til å gjøre seg bruk av kulturuttrykk også i behandling av pasienter. Erfaringene viser at ikke minst sang og musikk kan roe ned demente og psykisk syke, sier Rollaug Waaler i en kommentar til Dagen.

Hun er forstanderinne og daglig leder ved Haraldsplass Diakonale Stiftelse og ledet konferansen.

– Går en, vil en leve

Selv har Eilev Erikstein opplevd å gå pilegrimsvandring sammen med mennesker som sliter med psykisk sykdom, innsatte i fengsel og etterlatte etter selvmord. Turene er et samarbeidsprosjekt mellom psykisk helse i Seljord, Vinje, Tokke, Nissedal, Kviteseid, Fyresdal og diakonen i Vest-Telemark.

– Går en, vil en leve. Går en, er det for livet. Om det ikke var en framtid, en vei for oss, ville vi aldri bry oss om å gå, sa han i foredraget.

Dagen møter Erikstein på togstasjonen i Bergen i forkant av konferansen. Han har sovet seg over fjellet. Diakonen flyr sjelden. Han liker å reise langsomt.

– Det handler også om miljø- og klimasituasjonen. Derfor tar jeg aldri med meg grupper til Spania for å gå pilegrim der. Vandringen får skje i nærmiljøet, sier han.

Enkle handlinger med stor betydning

Turene som diakonen arrangerer starter i en kirke i Grungedal i Telemark. Derfra går de seks kilometer den første kvelden for at folk ikke skal slite seg ut. På vei ut av kirken får alle med seg velsignelsen.

Underveis opplever pilegrimene å bli tatt imot av mennesker som venter dem med et godt måltid mat og et sted å overnatte. Enkle handlinger som har stor betydning for mennesker.

– Du er ikke lenger fremmed når du blir tatt imot, slår diakonen fast.

Erikstein understreker at en pilegrimsvandring ikke handler om å tøye grenser. For noen blir turen en seier, fordi de greier å gjennomføre, men ikke alle klarer det.

– Om du må avbryte turen fordi kneet er dårlig, er det rett og slett slik livet er. Vi er sårbare mennesker og må ta hensyn til oss selv og omgivelsene. Gnagsår er heller ikke til å unngå.

Politikere på tur

Turene, som har fått navnet «å vandre med håp», arrangeres på høsten og varer i fem dager. Erikstein anslår at rundt 20 mennesker går hver dag. Noen går kanskje en dag, andre går hele turen. Totalt kan det være rundt 130 mennesker som er med og går.

– Jeg tar gjerne med politikere på tur. Det handler om å bygge nettverk og om å utvide bekjentskapskretsen. Jeg leter stadig etter folk som er gode til å samtale og gå sammen med mennesker. Det fører til at en ikke alltid kan vite hvem som er pasient og hvem som er frisk.

Diakonen deler en episode fra en av turene. Underveis fikk de følge av en haiker, som viste seg å være en sushi-kokk.

– Har du forstått hvilken tur du har vært med på? ville Erikstein vite.

– Jeg vet at det er noen sprø mennesker her, men jeg vet ikke hvem, svarte haikeren.

Nåde underveis

– Finner noen Gud underveis?

– Om de ikke finner Gud, så kanskje finner Gud dem. Vi legger til rette for at de skal være en del av noe større. Jeg kan ikke undersøke hjerter og nyrer, men jeg har et håp om at de skal oppleve seg sett og bekreftet. Det er fint om de opplever at de har møtt nåde underveis. Det tenker jeg er den største av alle nådegaver; muligheten til å gi nåde videre til mennesker vi møter.

– I møte med mennesker må vi ikke alltid konkludere, fortsetter han. – Det gjelder også for helsevesenet. Der skal man konkludere og oppsummere, men av og til er det ikke mulig. Samtidig vet vi at vi har fått gitt dem noe vi ikke vet hva er, men som kan leve videre med dem.

Hjelper for det meste

– Du har gått pilegrimsvandring med mennesker som opplever kriser i livet på ulike måter. Hjelper det å gå pilegrim for det meste?

– Ja, det tror jeg. Det fine, synes jeg, er at du vet hvor du skal, men du vet ikke helt hvordan du kommer deg dit. Det er en trening i å gå mot et mål og å holde på det målet. Vi kan gå omveier og stoppe opp, men vi skal fram.

For å komme til Røldal, må pilegrimene gå over fjellområdet Haukeli. Når de kommer ut av Dyrskartunnellen åpner landskapet seg foran dem.

– Da møter vi Vestland fylke - i sol eller regn. Flere har beskrevet det møtet som en åpning i deres egen sorg, forteller han.

Erikstein tror det er oppskrytt at det å gå pilegrim innebærer at man tenker dype og store tanker.

– Å gå pilegrim handler om helt hverdagslige ting som har en storhet ved seg. Det viktigste er at man kommer inn i et fellesskap uten å måtte prestere. Det kan også handle om å hjelpe et menneske over en bekk eller å dele matpakka med noen, sier han.

Vil gjøre fengselsavdeling om til kloster

Gryende stillhets-junkie