Brutalt ærlig om forfølgelse

Det er ikke ofte en film om forfølgelse av kristne blir nominert til Oscar. Men det ble Martin Scorseses «Silence» tidligere denne uken. Selv om filmen ikke vant noen statuett, har den kvalitet i massevis.

«Silence» er en langsom og spirituell, naken og nesten dokumentarisk fortelling som utfordrer både troen og vår vestlige velferdskristendom. Dessuten er den bygget på virkelige hendelser.

Se filmtraileren øverst på siden.

50 år gammel idé

For regissør Martin Scorsese er dette filmen han drømte om å lage allerede for over 50 år siden.

Det var da han kom over boken «Silence» av Shusaku Endo. Da boken kom ut i Japan i 1966 utløste den en kraftig debatt om landets religiøse og kulturelle historie.

Samme år ble Scorsese uteksaminert med sin filmgrad fra New York University.

Den vordende filmregissøren hadde vokst opp i en italiensk-amerikansk arbeiderfamilie i Queens. Han hadde lenge drømt om å bli katolsk prest, men hoppet av utdannelsen ved Cathedral College seminary for å studere film.

Nå stod han med en fortelling i hendene som handlet om to katolske prester som ville bringe evangeliet til Japan.

Scorsese skulle likevel lage 22 filmer og vinne en rekke filmpriser, blant annet Oscar, før han var klar for å lage film av denne historien.

Forfølgelsens teologi

«Silence» handler om de to katolske jesuittprestene Sebastião Rodrigues (spilt av Andrew Garfield) og Francis Garrpe (Adam Driver) som insisterer på å forlate Portugal for å bringe evangeliet til landet i øst. De skal finne sin tidligere mentor, fader Cristóvão Ferreira (Liam Neeson), som etter ryktene skal ha forlatt sin tro under tortur. Misjonærene tror ikke at deres far i troen kan ha begått apostasi.

Da de ankommer Japans kyst finner de små grupper med kristne som gjemmer seg for myndighetene.

Kristendommen er nesten utryddet i landet, og de små gruppene som er igjen, verner om sine to jesuittprester. Men etter hvert skilles de to prestene, og vi får følge Sebastião Rodrigues i hans virksomhet og prøvelser.

Fortellingen reiser problemstillinger vestlige kristne sjeldent blir konfrontert med. Skal man fornekte Kristus for å spare sitt eget liv? Hva med å fornekte sin tro for å spare livene til familie og venner? Hvorfor blir noen forfulgt og andre ikke? Kan Gud tilgi en kristen som fornekter troen under press? Hvor viktig er den offentlige bekjennelsen for å kunne være en kristen?

Misjonshistorie

På mange måter er «Silence» 1600-tallsversjonen av Apostlenes gjerninger, hvor evangeliet går frem under mye forfølgelse. Men filmen er også en versjon av kristendommens misjonshistorie, og om situasjonen til forfulgte kristne i dag.

Historisk sette er Japan nøtten de kristne aldri klarte å knekke. Hvorfor fikk kristendommen så vanskelige kår i akkurat dette landet? Hvorfor fins det forstatt så få og små menigheter i Japan?

– Ingenting vokser i en sump, er ordtaket som gjentas gjennom filmen.

Japan beskrives som sumpen der ingenting kan vokse. Men også andre muligheter blir tatt med. Kanskje det ikke er jordsmonnet som er problemet, men heller at såkornet ble forgiftet eller at røttene ble hugget av?

– Hvorfor er du stille?

Det er vondt å se mennsker bli torturert fysisk. I«Silence» er det likevel den psykiske prøvelsen hovedpersonen blir utsatt for som gjør mest inntrykk på meg.

Tittelen peker nemlig på tvilen som melder seg i mørkets time: Hvorfor er du så stille Gud? Hvorfor må vi lide så mye? Hvordan kan du se på lidelsen og ikke gripe inn?

Selv om kristendommen nesten ble utryddet i Japan, ble den ikke børstet helt bort. Og noen av dem tråkket på et bilde av Jesus for å vise at de avsa seg sin kristne tro, bevarte den likevel i all hemmelighet.

«Silence» er kanskje det vondeste filmen du kommer til å se i år. Men kanskje også den viktigste.