Burde Henrik Wergeland vært prest?

I et intervju i Vårt Land retter Kirsti Birkeland oppmerksomheten mot teologen Wergeland, han som i sin ungdom ikke fikk noe prestekall til tross for at han søkte på 21 forskjellige stillinger.

Kirsti Birkeland akter utover vinteren og våren å besøke samtlige av de aktuelle stedene med et spesiallaget program om den forsmådde prestespire. Det betyr at hun skal til Nesodden, Tønsberg, Lier, Borgen (Bergenhus), Jostedalen, Norderhov, Gausdal, Hof på Ringerike, Rollag, Leikanger, Nordre Odalen, Nissedal, Strandebarm, Veøy, Ullensaker, Nannestad, Røyken, Hafslo, Aurskog, Nedre Kvinesdal og Gran.



Kald skulder

Hvorfor skulle den begavede mannen møte en slik kald skulder hos sin samtids kirkestyre? Kirsti Birkeland viser til at han opptrådte impulsivt, temperamentsfullt og samfunnskritisk i en tid som var alt for besteborgerlig. En slik gjøgler passet ikke inn i det vedtatte bildet av en forkynner og sjelesørger.

Den utøvende myndighet begrunnet sitt første avslag med følgende ord: «Departementet maa med Hensyn til flere af hans Levnedsomstændigheder, der er noksom bekjendte, ansee det tvivlsomt, hvorvidt han besidder den Characterens Modenhed og Sindighed at man med Tryghed kunde anberobe ham Bestyrelsen av en Menighed ...»

De høye herrer kunne nok ha grunn til å være tilbakeholdne – i større grad enn Kirsti Birkeland gjør oppmerksom på i reportasjen. Historien om Wergelands ungdomsliv handler også om drikkelag og fylleslagsmål midt oppe i teologistudiene, og ved èn anledning skryter han uhemmet av «en herlig natt hos skjøgene på Vaterland».



«Skabelsen, Mennesket og Messias»

Samtidig som alt dette stod på, utviklet han sitt eget religiøse grunnsyn i motsetning til det ortodokst kristne. 22 år gammel fremstilte han det poetisk i sitt voluminøse verk «Skabelsen, Mennesket og Messias».

Stor versekunst er ikke denne boken, men den dokumenterer både kunnskapsrikdom og en grenseløs fantasi. Hvor skrev denne fantasien seg fra? Antroposofen Alf Larsen tok spørsmålet opp i sitt tidsskrift «Janus» på 1930-tallet. Larsen antyder som en del av forklaringen at ynglingen kan ha kommet over gnostisk litteratur i pappa Nicolais bibliotek på Eidsvoll prestegård.

Dette kan godt være riktig. Gnostisismen i de første kristne århundrer blandet religionene sammen og betraktet dem alle som likeverdige manifestasjoner av åndens evige verden. Wergeland gjør det samme, selv om han tillegger Jesus fra Nasaret en spesiell historisk betydning.

I verkets første del, «Skabelsen», får vi høre at universet ikke skriver seg fra en personlig Gud. Vi møter i stedet to himmelske ånder, den mannlige Phun-Abiriel og den kvinnelige Ohebiel. De svever over vår planet, som beherskes av Cajahel og Obaddon, henholdsvis livets og dødens makt i kamp om de fysiske jordboere. Det hele ender med at Phun-Abiriel tar bolig i den nyskapte Adam, og Ohebiel i Eva. Nå er sorgen stor hos de gjenværende himmelvesener. De jamrer over at «Vee, Himlen sjunken ned i Jord, Vee, Aandemord!»

Dette er syndefallet: at ånden har forlatt sin transcendente verden og bundet seg til materien. Den gnostiske tankegang er hundre prosent gjennomført.

Med dette skiller Wergeland seg uopprettelig fra Bibelens skapelsesberetning. Gudsbildet og menneskesynet er helt annerledes. Samtidig er synden altså omgjort fra et viljens opprør mot Skaperen til en konflikt mellom ånd og materie.



Offertanken

Bokens del to, «Mennesket», må da også bli annerledes i sine streiftog gjennom folkeslagenes vandring på jorden.

Wergeland retter fokus mot enkelte historiske fenomener som oppstår efter det gnostiske «syndefall». Ett av de viktigste elementer er offertanken: at synder kan tilgis av Gud gjennom en stedfortreders død. Kresne spiritualister vurderer gjennomgående en slik idè som totalt uspiselig.

Når dikteren kommer til beretningen om Kain og Abel, tar han seg en frihet man knapt kunne tro var mulig. Første Mosebok forteller jo at det var Abels blodoffer som ble mottatt av Gud, mens han ikke så til Kain som kom med frukten av jordens grøde.

Hos Wergeland skjer det omvendte! Abel kommer med et fullt nek, og sier: «Min Lykke voxer opp av jorden!» Ved siden av finner vi «Cain med sin Hjord ved sit Altar.» Som i Bibelen styrter Kain løs på Abel og slår ham i hjel. Men altså på diametralt motsatt grunnlag.

Det kunne kanskje ikke gjøres på annen måte når hensikten var å radere ut offerlæren, og dermed forsoningen i Kristus.

De fleste kommentatorer til «Skabelsen, Mennesket og Messias» har overhodet ikke lagt merke til denne viktige detaljen i verket. Et hederlig unntak er den kristne litteraturforskeren Aagot Benterud. Hun avslører forvrengningen av Kain og Abel-historien i sin studie «Henrik Wergelands religiøse utvikling» (1943). Og hun konkluderer: «Den mystiske frelse ved Jesu blod er helt fremmed for Wergelands tankegang. (...) Det er ikke kirkens kristendom eller kirkens Jesus han hylder. Han skaper sin egen dogmefri, deistiske kirke.»

Men efter Abels død, mens årtusener ruller av sted, finner poeten fortsatt menn og kvinner med åndsgnisten levende i seg. Såvel grekere som jøder lengter efter en sannhetens herold i den mørke og materialistiske verden. Og en dag dukker han opp. Vi er kommet til verkets tredje del, «Messias».



Det nye testamente

I samsvar med grunntanken finner vi at ånden Messias utvelger mennesket Jesus som redskap for å bringe frihet og kjærlighet tilbake til sinnene.

Fremstillingen av Jesu liv i denne bolken viser en forbausende teksttroskap mot Det nye testamente; hendelsene formidles av og til nesten ordrett. Men innimellom unngår jo ikke forfatteren å påpeke sitt egentlige ærend. Hva har Jesus her å si om for eksempel frelsen?

«Ja, ved Troen frelses skulle Alle; ved Troen: ved Erkjendelsen af deres eget Guddomsvæsen, i Mig, i deres Broder klarnet!»

«Thi Jeg (jo eders egen Aand og Blod?) saa klart mit eget Væsen kjender, at, naar i dets Guddom jeg det aabenbarer, da Millioner, mine Brødre! blotter jeg eders eget Væsens Guddoms Glands. Men det at skue denne, det er Frelsen!»

Tvers gjennom den kronglete grammatikken oppfatter vi poenget. Som erstatning for den anstøtelige offertanken består frelsen i at Jesus viser oss guddomsglansen i vårt eget vesen! Dit peker hans liv, og dit peker hans død, hvor han demonstrerer den fullkomne ånds vilje til å la det materielle legeme bryte sammen når tiden er moden. Slik kan et menneske leve og dø når det har latt seg fylle av det guddommelige – gå du bort og gjør likeså!

Etterpå blir Jesu kropp liggende for å smuldre i graven, mens hans indre jeg vender tilbake til opphavet. Menneskeheten erklærer: «Hans Støv ei frelste os; men hans Aand, hans Sandhed!»



Absurd

Kort før dikteren døde i 1845 hadde han en samtale med vennen Wilhelm Lassen om tro og religion. Lassen refererer ham slik:

«Moses, Jesus Kristus og Muhammed var navn som hadde oppfylt verden ved sin storhet, og han mente at vi ikke var berettiget til å gi vår guddommelige frelser noe fortrinn. Kunne det tenkes noen mer absurd forestilling enn at det er nødvendig for vår frelse å ha en formidler til å tale vår sak for guddommen? Og den måte hvorpå Skriften omtaler frelserens unnfangelse ved den Hellige Ånd, er i høyeste grad støtende så vel for anstendigheten som for den sunne sans. (...)

Da jeg innvendte imot ham at man jo på den måten reduserte Vårherre til en elendig bedrager som utga seg for å være Guds sønn, svarte han at Jesus intet hadde sagt av det som Skriften sier. Det er bare hans apostler som har opptegnet alt det.»



Sommerfuglen i Salmeboken

Jeg vet ikke hvilke prester de 21 aktuelle menighetene fra 1830-tallet fikk i stedet for Henrik Wergeland. Det kan ha vært så ymse. Men uansett så hadde han ikke sin plass på prekestolen i et kristent åndssamfunn, grunnlagt på profetenes og apostlenes lære. Vi kan i jubileumsåret hylle ham som lyriker, patriot, naturforsker, folkeopplysningsmann, venn av barn og av jøder. For øvrig har han jo fått plass i vår nyeste salmebok! Der kan vi slå opp på nummer 285 og uten reservasjon istemme ordene fra den mangslungne personlighet om noe av det vakreste i skapelsen:



Og alle verdens mennesker

og alle kongebud

ei gjøre kan en sommerfugl.

Det kan alene Gud.

DM