Byen Jesus mente ikke kunne skjules

Veien opp til den israelske oldtidsbyen Sussita, eller Hippos som stedet en gang het på gresk, svinger seg opp fjellsiden som en miniutgave av Trollstigen.

Siden bynavnet enten er på arameisk eller gresk, kan det passe seg å gi det et norsk navn: «Hestby».

Landskapet rundt er mindre dramatisk, det er stort sett blomster og grønt gress som preger oppstigingen til byen som ligger på fjell og ikke kan skjules.

Det var i Bergprekenen, denne kraftfulle talen som går gjennom Matteus kapittel 5 at Jesus fra en høyde på nordsiden av Genesaretsjøen fastslo i vers 14 at: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.»

Står man på Saligprisningens berg, som antas å være stedet hvor Bergprekenen blir holdt, kan man, på en klar dag, speide sørøst over Genesaretsjøen og se konturene av denne byen på høyden.

Problemet er bare at det lenge ikke har vært noen by der, bare en høyde.

Nettopp dette har arkeologene gjort noe med de siste årene. For et knapt år siden ble byen åpnet opp for allmuen.

Fra da kunne folk igjen dra fritt dra fritt opp de nyasfalterte hårnålssvingene og med egne øyne se på denne mytologiske byen på høyden.

Amerikanerne tar over

For dette verset fra Bergprekenen har for lengst forlatt Galileas høyder og tatt bolig i USA.

Sitatet om å være en by som ligger på fjell, sammenslått med det neste verset om å «la deres lys skinne for menneskene», har siden president John F. Kennedys dager vært en gjenganger og blitt et symbol på USAs syn på seg selv som et lys for verden.

Dernest har man imidlertid ikke hentet sitatet fra Matteus evangeliet, men snarere fra puritaneren John Winthorp, som brukte bibelsitatet under en tale i Southampton i England før han og følge dro til Boston i 1630.

At bibelverset har fått et nytt liv de siste seksti årene, er på mange måter forståelig idet man svinger seg oppover. Det er omtrent umulig å få øye på byen som ligger på fjellet før man har nådd parkeringsplassen oppe på platået.

Og selv fra den vinkelen er det veldig sparsommelig hva man ser av denne fordums storhet der oppe på høyden.

Som norsk skifer

En fin og nystøypt vei fører opp forbi det gamle forsvarsverket mot sør, og det er først etter omtrent ti minutters gange i oppoverbakke at man ser konturene av gammel storhet.

Her dukker de svarte basaltsteinene opp fint skåret ut som heller i det som en gang var hovedgaten. Den svarte basalten er naturlig hjemmehørende her i området og har i hundreår preget bygg i regionen.

De ble skapt av vulkanutbrudd på det som i dag er størknede vulkaner som ligger som perler på en snor på Golanhøyden like overfor Sussita.

En skulle med andre ord ikke gå langt for å finne godt virke for datidens veivesen.

Basalstein er i seg selv ikke noe tegn på gammel storhet. Disse steinene var en gang like vanlige som skifer på norske hustak.

Det er først etter noen hundre meters gange, ved ruinene av den gamle katedralen, at byen som ligger på fjell kommer frem i sin rette sammenheng.

Her ligger de gamle, polerte søyler i marmor og granitt. Det er gravd ut hele fem kirker i byen.

Kristendommen ble ikke en del av byen før utpå 300-tallet, med andre ord omtrent samtidig som den ble en offisiell religion i det romerske rike.

Det ble innsatt en biskop fra år 359. Det er trolig at katedralen var bispesetet.

Fra storby til ruin

Selv om byen etter alt å dømme var den Jesus pekte på under Bergprekenen, var den ikke et sted som omfavnet den nye troen raskt.

Noen år før Jesu virke ble byen overtatt av Herodes den store, han som vi kjenner fra juleevangeliet. Det var en by som hadde blitt grunnlagt av greske hærmenn i tiden etter Alexander den store erobret store deler av den daværende kjente verden.

På stedet festet den greske kulturen seg. Det var paganismen som dominerte landskapet. Ifølge den jødisk-romerske historikeren Josephus Flavius lå byen i mangeårig konflikt med den jødiskdominerte byen Tiberias, på den andre siden av Genesaretsjøen.

Men det er ruinene etter den kristne bysantinske perioden som dominerer den utgravde byen.

Da de forseggjorte søylene stod som bærere av de mange kirkene strakte byen seg ut 650 meter langt og 170 meter brett. Inne på dette godt forsvarte området bodde det den gang et sted mellom 10-20.000 mennesker.

Fra biskopen ble innsatt og videre fremover til den muslimske erobringen på 600-tallet, må byen på fjellet virkelig ha fremstått som et verdens lys for de kristne.

Et jordskjelv på 300-tallet rammet den rett nok, men den ble bygd opp på ny og stod strakt helt frem til det store jordskjelvet i 749.

Fra den dagen var det ikke lengre noen bosetting på stedet. Byen på høyden ble skjult.

Utkikkspunkt over bibelsk landskap

Noe av forklaringen på hvorfor stedet forble ubebodd, ligger nok i kollapsen av det avanserte vannsystemet som førte friskt vann til byene innbyggere.

Uten vann, og med regn stort sett bare om vinteren, kunne ikke livet opprettholdes på stedet.

Den gamle fiende på den andre siden av sjøen, Tiberias, ble i stedet et sentrum for hele Genesaretsjø-regionen. Og slik ble byen på fjellet liggende brakk helt fram til den amerikanske arkeologen Gottlieb Schumacher undersøkte stedet i første halvdel av 1880-tallet.

Det kunne vært passende om han hadde proklamert funnet av byen som ligger på fjell, men Schumacher trodde at stedet var den gamle festningen Gamla, som er kjent fra Flavius’ skrifter om Den jødiske krig.

Stedet ble delvis vekket til liv som et israelsk fort i forbindelse med krigen i 1948. Det gamle vakthusene utgjør i dag den lokale kafeen, og israelerne har gjort et nummer av denne fortellingen, trolig mest for å holde liv i den lokale turismen.

For den moderne pilegrim er stedet først og fremst et godt utkikkspunkt ut over det bibelske landskapet. Der borte på nordsiden ser man tydelig Saligprisningens berg og Bergprekenens arnested.

Man sitter også igjen med nok et sterkt bilde på bysantinsk kristendom i sine velmaktsdager. Kristendommen i øst, som for oss er fremmed, gir noen hint om hvor dominerende og stort det en gang var.

Pilegrimens spørsmål

Men til syvende og sist ligger det også en advarsel her. Om at også byer som ligger på fjell kan skjules. De kan ødelegges og gå til grunne.

Da Jesus trolig pekte sørøst mot Sussita og sa at: «dere er verdens lys!», så var det også en oppfordring om å «la lyset skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør…»

Og her oppe forbi den svingete veien på en fjelltopp øst for Genesaretsjøen kan en med egne øyne se hvordan dette lyset en gang brant ut for godt.

I det ligger det kanskje en lærdom om at den flotteste marmor og granitt ikke er nok til å holde liv i forsamlingen.

Dette verdens lys kan også bli blåst ut av hendelser vi selv ikke har kontroll over, som jordskjelvet i 749.

Etter å ha kjørt nedover igjen for å ta et foto på sletten under, ses bare konturen av en grønn bakke.

Byen som ligger på fjell, kan med ett ikke lengre ses med det blotte øye. Og kanskje er det innenfor der et sted at den dype lærdommen ligger, skal man se byen som ligger på fjell, må man på høvelig avstand.

Kommer man for tett på ser man kanskje bare ruinene.