Bygger Edens hage i stuen

I likhet med jødene, har verdens 802 samaritanere denne uken feiret sukkot – høytiden som på norsk kalles for løvhyttefesten. Men der jødene trekker ut i provosoriske hytter, feirer samaritanerne inne i stuene sine.

På Garisimfjellet ved Nablus ønskes Dagen velkommen av presten Yousef Sadaka Cohen. I huset hans er det rene julestemningen. Fra taket i stuen henger fargerike kuler, stjerner og girlandere, og selve taket består av flere hundre kilo frukt.

– Jerusalem er ikke en hellig by, sier han, og introduserer straks det som siden bibelsk tid har vært et hovedpunkt i samaritanernes tro.

Spenninger

Bibellesere vil være kjent med spenningene mellom jødene og samaritanerne, der sistnevnte gruppe hevdet at Garisimfjellet var stedet der en skulle tilbe Gud.

Det er imidlertid ulike synspunkt på når denne splittelsen oppsto. Yousef Sadaka Cohen gjør overfor Dagen rede for samaritanernes versjon.

– Salomo reiste sørover og bygget et konkurrerende tempel i Jerusalem. Litt etter litt klarte han å gjøre Jerusalem mer populært enn Garisim. Vi samaritanere er de eneste som ikke anerkjenner Jerusalems status, sier han.

Levde etter egne skikker

De fleste historikere tror på sin side at det første tempelet på Garisim først ble bygget flere hundre år senere.

Ifølge egen tradisjon er samaritanerne etterkommere av den delen av den israelittiske befolkningen i Nordriket (Samaria) som ble værende i landet da majoriteten ble ført i eksil til Assyria i 722 f.Kr.

I 586 f.Kr. falt også Jerusalem og Juda-riket, og judeerne ble bortført til Babylon. Her fikk de til en viss grad lov til å leve etter egne skikker, og i 538 f.Kr. ga perserkongen Kyros dem tillatelse til å vende tilbake til Juda for å bygge opp igjen det gamle tempelet i Jerusalem.

Samaritanerne ønsket å delta i gjenoppbyggingen, men det hjemvendte jødiske lederskapet anså ikke samaritanernes skikker for å være i overensstemmelse med jødisk tro og praksis.

– Alle bøkene etter Mosebøkene er falske

Bibeltekstene fremstiller samaritanerne som et blandingsfolk av fremmede folkeslag som assyrerne tvangsflyttet til Samaria og restene etter den opprinnelige befolkningen. Tekstene anklager dem for å praktisere en form for blandingsreligion.

– Det er helt motsatt. I Babylon skiftet jødene tro og gjorde endringer i de fem Mosebøkene. Vi samaritanere derimot, representerer den samme troen som de opprinnelige israelittene hadde, sier presten.

Han understreker at samaritanerne mener at alle bøkene i Bibelen som er skrevet etter Mosebøkene er falske.

– Moses var den eneste og den siste profeten, sier han.

Stor fortid

Samaritanerne er i dag muligens verdens minste minoritet, og de siste hundreårene har de flere ganger vært på nippet til å bukke under.

De har imidlertid en stor fortid. På Jesu tid talte de hundretusener, kanskje en million, men ved Jerusalems fall i år 70 ble også samaritanerne hardt rammet. Etterhvert oppsto det store konflikter med de kristne bysantinerne, og det hele toppet seg ved den muslimske invasjonen på 600-tallet.

Flertallet av de gjenværende samaritanerne konverterte til islam, og den dag i dag regner en med at store deler av den arabiske befolkningen i Nablus har samaritanske aner.

Det var på denne tiden, for nesten 1500 år siden, at samaritanernes øversteprest tok initiativ til å flytte løvhyttene innendørs. Ønsket var sannsynligvis å holde en så lav profil som mulig.

Tak av frukt

De siste ukene er det på terasser, i hager, parker og gater i Israel blitt bygget løvhytter. Hyttetakene er laget enten av bambus eller palmegrener, og det skal være akkurat så store gliper at en kan skimte stjernehimmelen gjennom taket.

Dette er til minne om israelittenes opphold i ørkenen etter flukten fra Egypt, da de bygde seg hytter av løv og kvist til midlertidig husly. Tanken er at en skal minne seg selv på at det meste her på jorden er forgjengelig og midlertidig.

Samaritanernes hytter ser imidlertid ikke ut som hytter i det hele tatt og taket består hovedsaklig av store mengder frukt.

– Også vi minnes utgangen fra Egypt, men for oss er det like viktig at hyttene minner oss om Edens hage. Det er derfor vi pynter dem med saftige frukter, sier Cohen.

Innhøstningsfest

Både i jødisk og samaritansk tradisjon er høytiden dels til minne flukten fra Egypt, men også en innhøstingsfest. I Tredje Mosebok 23,40 gis følgende instruksjon angående feiringen av innhøstningen:

«Den første dagen skal dere ta frukt av edle trær, palmeblad, greiner av løvtrær og av piletrær ved bekkene, og dere skal glede dere i sju dager for Herren deres Guds ansikt.»

De jødiske og samaritanske tolkningene av verset er vidt forskjellige.

I jødisk tradisjon setter en sammen en bunt som inneholder en palmegrein, to pil- eller seljekvister og tre greiner av myrte. Disse sammen med en sitrusfrukt utgjør «de fire slagene».

Sitroner fantes ikke

På bibelsk tid fantes ikke vanlige sitroner i Israel, men jødiske lærde har kommet til at det er den litt mer klumpete og søtere slektningen etrog som er «frukten av edle trær».

Det er et påbud å holde disse fire slagene i hendene og riste dem mot de fire himmelretningene, og dessuten holde dem opp-ned under løvhyttefesten.

Samaritanerne lager på sin side ingen bunt, men tror det er meningen at hyttene skal bygges av de fire slagene. De lager en ramme av de ulike kvistene og greinene og til denne rammen fester de ulike frukter i store mengder og i intrikate mønstre. Samaritanerne mener at alle frukttrær er edle og de bruker derfor en rekke typer frukt.

Stolt prest

Yousef Sadaka Cohen er stolt over frukttaket han har bygget av blant annet sitroner og granatepler, og som dekker mesteparten av stuetaket.

– Siden jeg er prest, forventer folk at taket mitt ser bra ut, sier han.

I sentrum av den lyteløse dekorasjonen henger tre gigantiske etroger, som er minst dobbelt så store som eksemplarene en kan finne på fruktmarkedet i Jerusalem.

Presten forteller at han har betalt over 1.000 kroner for hver av sitrusfruktene.

– Jødene har gjort det lett for seg

Gjennomsnittlig veier de samaritanske fruktdekorasjonene 350 kilo, og prestens dekorasjon er blant de større i den samaritanske landsbyen på Garisim.

– Hva gjør dere med all frukten når sukkot er over?

– Deler av frukten gir vi til fattige familier, mens resten presses til juice, forklarer Cohen, som vil snakke mer om samaritansk tro.

– Jødene har gjort det lett for seg. På sabbaten kan de benytte ild som er tent før sabbaten inntraff. Vi derimot sitter i mørket, sier han.

– Uaktuelt

Han sier også at det for samaritanerne er uaktuelt å benytte seg av såkalte sabbatshedninger, ikke-jøder som gjør oppgaver som de troende selv av religiøse grunner er forhindret fra å gjøre på hviledagen.

– Vi er seriøse troende, sier presten, før Dagens korrespondent tar turen fra Garisim tilbake til Jerusalem.