Bygger kirke i Colombia

– Reisen var en fest, sier Kirsten Watne. Sammen med byggmester Kristian Kristiansen og rørlegger Karstein Voie fra Flekkerøya reiste hun nylig til Colombia for å se på kirketomt i byen Baranquilla.

Watne smiler henrykt. Det er hennes 27. tur til landet i Sør-Amerika.

De fleste reisene gjennomførte hun med ektemannen Svein som døde i fjor. De to kan ta noe av ansvaret for at det står flere kirker og skoler i landet.

Bånn gass

– Det arbeidet de har bygd opp, er helt vilt, sier Kristian Kristiansen engasjert. Han er imponert over innsatsen til misjonærekteparet.

Uken som sørlendingene tilbrakte i Colombia var rik på inntrykk. Fra syv om morgenen til ni om kvelden holdt de koken, med visitter, befaringer og tilsyn av ulike bygninger og prosjekter. Pensjonisten Kirsten Watne ledet an, med mye energi, interesse for medmennesker og sprudlende spansk.

– «Hvor mye orker dere, gutter?» var utgangspunktet, opplyser byggmester Kristian Kristiansen og ler hjertelig.

Veteraner

Det er snart 30 år siden godt voksne Svein og Kirsten Watne reiste til Colombia som utsendinger for Misjonsforbundet, nå Misjonskirken Norge. Først virket ekteparet i Bogota, deretter 13 år i Baranquilla.

Da de kom dit, møtte de en by med stor tilstrømning av mennesker som bosatte seg ulovlig i nye bydeler preget av stor fattigdom. Infrastrukturen var dårlig og skoler var det få av. Derfor fikk de etter noen år lyst til å starte en skole.

De lette opp barn i slummen, og fant blant annet barn av foreldre som brukte narkotika og var leiemordere. De begynte med 50 barn, og nå, 18 år senere, har de fire skoler med 700 elever til sammen.

Skolene har godt rykte på seg og er til stor hjelp for fattige barn, som ellers hadde stått i fare for å ende på gaten uten skolegang. Alle skolene har tilhørende menigheter. Dessuten er et matprogram for fattige eldre i sving i bydelen El Paraiso.

Motløs og bønnhørt

Siden ekteparet Watne var krumtappen i prosjektene, ble det vondt for Kirsten å stå alene igjen med ansvaret. Da hun reiste alene til Colombia i oktober i fjor, kastet motløsheten seg over henne. Hun så alt som måtte vedlikeholdes og gjøres, samt et skrikende behov for en ny kirke. Kirsten Watne kunne ikke stå alene i den praktiske oppfølgingen av prosjektene.

Da Kristian Kristiansen ringte på døren for å ønske god jul, 19. desember i fjor, følte hun seg bønnhørt. Samme dag hadde hun fått mail om et bygg som var til salgs i Colombia. Byggmesteren, som var blitt tent for Colombia etter et innlegg Kirsten Watne hadde hatt i Misjonskirken, utbrøt:

– Vi reiser, Kirsten! Vi kan ikke kjøpe et bygg usett!

Han fikk også med seg rørlegger Karstein Voie.

Godt valg

Dette var et valg de ikke angret på. For bygningen som var til salgs, viste seg å være for lav under taket og måtte uansett rives eller ombygges mye. Plasseringen var heller ikke ideell. Men så, mot slutten av Colombiaoppholdet, kom nabobygget til skolen i bydelen for salg. Det skjedde plutselig og overraskende, til jubel fra Sørlendingene.

– Tomta er litt dyr i forhold til hva vi får, men vi kan ikke begrense Gud og hans planer, sier Watne. Hennes erfaring da hun og ektemannen var Colombiamisjonærer, var at det aldri stod på penger når de fikk kall til å gjøre noe.

– Vi fikk alltid det vi trengte.

Hun opplever at det har mye å si at kirketomten er sentralt plassert, i et område med gatelys hvor folk i området kan ferdes trygt.

Utrygt

For selv om mange grep er tatt, er det ikke trygt å ferdes hvor som helst i Colombia. En av de første som reisefølget fra Flekkerøy møtte da de ankom landet, var en dame Kirsten kjente, som nettopp hadde mistet mannen sin. Han var blitt skutt. På listen over de femti farligste byene i verden, er Baranquilla med.

– På metroen hang det lapper med «wanted». Det er hverdagen deres, forteller Kristiansen. Han la merke til at det vrimlet av politimenn over alt.

Tidligere hadde misjonærene Watne avtale med politiet om å beskytte skolen i 20. juli-bydelen.

Kirsten minnes en tid hvor taxien nektet å kjøre henne og ektemannen inn i områdene der de arbeidet. Selv husker hun også veldig godt den første tiden da de bodde i Bogota. Det hadde skjedd mange drap i området, og hun var engstelig.

– Da kjente jeg Herren sa til meg: «Kirsten, skal du være her og jobbe, må du stole på meg.» Jeg gikk da hjem og leste i Bibelen, første del av verset i Apostlenes gjerninger 18,10: «Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt.» Det har holdt i alle år. Dette var i 1988, forteller hun.

«Bodyguards»

I oktober i fjor, da Kirsten Watne reiste alene til Colmbia, fikk hun tilbud av ei pastorkone om følge. Det hadde nemlig vært så mange overfall den siste tiden. Kirsten takket nei:

– Jeg er ikke redd. Dessuten betyr det at du må gå alene tilbake, svarte jeg.

Da en motorsykkel stanset opp ved siden av henne og ga tilbud om skyss til metroen, takket hun glad og lettet ja.

Denne gangen hadde Watne med seg to staute «livvakter».

– De hjemme behøvde ikke være engstelige denne gangen, ler hun.

Brennende

Sørlandstrioen er sikre på at de kommer til å reise til Colombia igjen. Kirsten Watne vil ut så fort som mulig. Hun kjenner på et kall til å oppsøke colombianere som tidligere var brennende kristne, men nå har falt fra. Men først skal hun på Colombiaturné et par steder i Norge. Blant annet skal hun tale i Notodden, på Hedmarktoppen og i Bergen – hvor hun har en trofast Colombiaforening.

Kristian Kristiansen er opptatt av å skape begeistring lokalt. Han ønsker å fortsette å støtte og utvide prosjektene samt få med seg flere på laget.

– Jeg tror det er viktig med ytremisjonsarbeid for at det skal blomstre hos oss, bemerker byggmesteren.

– Og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg kan. Jeg har sagt til Jesus at «kroppen min må du ordne med.» Så lenge den fungerer, går det bra, smiler Kirsten Watne.