Cecilie og familien hennes var «Guds sendebud» til Paraguay. Ingen visste hva som foregikk

– Jeg kan ikke huske, eller jeg vet ikke hvordan det føles, å søke trøst. Eller motta trøst. Krype opp i et fang som barn og bare kjenne seg helt trygg, sier andregenerasjons misjonærbarn, Cecilie Skretting.

Forsiktig åpner hun døren til hjemmet sitt i Sandnes og ønsker Dagen velkommen.

Sponplaten som dekker vinduet er en levning etter angsten som overmannet henne bare dager i forveien, natt til morsdagen.

Cecilie rakk å ringe nødnummeret før hun falt bevisstløs om. Ambulansepersonell tok seg inn i huset ved å knuse vinduet.

På 90-tallet var Cecilie en viktig karakter i solskinnshistorien om de tre som ble en familie mot alle odds, fulgte kallet og ga avkall på alt for vinne sjeler for Jesus i Paraguay.

Høsten 2023 ble hun innhentet av fortiden og sykmeldt fra stillingen som pedagogisk leder i barnehage. Siden da har psykiske og fysiske plager holdt henne borte fra jobben hun elsket.

Tiden leget ingen sår. Den åpnet sårene.

Hvordan kunne det gå så galt?

For godt til å være sant

Den var nesten for god til å være sann, historien om lille Cecilie og familien hennes. De prydet forsiden i flere av landets medier på starten av 90-tallet.

Vestnytt, TV Inter og et av de største ukebladene her til lands fortalte om morens radikale livsforvandling.

– Alle ville fortelle del 1 av historien. Det var ingen som var interessert i del 2, har moren sagt til Cecilie i ettertid.

Hun er innforstått med at Cecilie nå vil fortelle den selv, i kjølvannet av misjonærbarndebatten.

Cecilie vet at mange vil slippe å høre det hun nå skal si.

«Kan du ikke legge fortiden bak deg og gå videre?», spør folk.

Da svarer hun:

– Hvordan ville du reagert om det var datteren din som ble utsatt for overgrep, for eksempel på skolen her i Norge?

– Hadde du bedt henne legge det som skjedde bak seg? Eller hadde du stått opp og kjempet for henne og for at historien ikke skulle gjenta seg?

Blir skilt – og gjenforent med familien

Historien om misjonærbarnet Cecilie starter på et sykehus på Vestlandet. Hun kom til verden med abstinenser, som følge av mammas rusbruk.

Første gang hun ble skilt fra moren sin var hun nyfødt.

Hun havnet på et barnehjem i Bergen og byttet siden på å bo hos ulike familiemedlemmer, til hun ble akuttplassert i fosterhjem, to og et halvt år gammel.

Med tid og stunder stabiliserte livet seg for Cecilie i fosterhjemmet. Samtidig klarte også moren å kjempe seg på beina igjen.

Hun ble frelst og rusfri.

Om lag fire og et halvt år gammel ble Cecilie gjenforent med moren, som giftet seg med en pinsevenn. Han adopterte Cecilie, og sammen bygget den nye familien seg et liv i Heddal i Telemark.

Hun minnes lek med jevnaldrende og små glimt av moren som dikter sanger og historier for henne på sengekanten om kvelden.

– Det er noe jeg har brakt med meg fra oppveksten som positivt, sier hun i dag.

Men familien Skretting var ikke kalt til et liv i ro og mak langt inne i Telemark.

De skulle til Paraguay som utsendinger for Pinsebevegelsens ytremisjon (PYM), slik Cecilies adoptivfar og foreldrene hans før der igjen var.

Bibelverset i 2. Korinter 5:20-2 har brent seg fast i Cecilies minne.

«Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss».

– Husker du om du gledet eller gruet deg?

– Nei, det var bare sånn. Nå skal vi være Guds sendebud. Det var veldig fokus på at hele verden måtte bli frelst.

Den gangen var Pinsebevegelsen organisert slik at bevegelsen nasjonalt hadde ansvar for å drive skoler og internat. Menighetene hadde arbeidsgiveransvar for misjonærene.

Cecilie minnes glede i utsendermenigheten over at familien skulle sendes ut til Paraguay. Når Dagen kontakter utsendermenighetens daværende pastor, har han ingen kommentar til hva de tenkte den gangen.

Fosterforeldrene har imidlertid samtykket til at Cecilie kan gjengi uroen, som de kjente på den gangen.

Cecilie hadde vokst opp i ustabile omgivelser, vært i fosterfamilie i to år og hos foreldrene to år etterpå. Nå skulle hun flytte til andre siden av jordkloden, skilles fra moren igjen og bo alene på internatskole. Hvordan skulle dette gå?

Overlatt til seg selv

I Paraguay fikk Cecilie en måned sammen med familien før hun ble overlatt til seg selv på internatskolen, La escuela Noruega i Caacupe. Hun så foreldrene to helger i måneden.

Sju og et halvt år gammel måtte hun lære seg selv mange oppgaver i rekordfart. Håret skulle vaskes, kroppen dusjes, og hun opplevde generelt et mye større ansvar for å ta vare på seg selv.

Men det vanskeligste var å være atskilt fra mamma.

– Jeg hadde jo akkurat fått en etterlengtet relasjon til henne, for så å miste henne igjen.

Hun var trist og engstelig, men det var ingen fang å søke trøst hos.

Ved å rive av seg hårdotter, klore seg selv og dunke hodet inn i veggen prøvde hun å holde de vonde følelsene på avstand.

Til de voksne sa hun ingenting.

I løpet av det første året på internatskolen sluttet Cecilie å ta til seg næring. På det lokale sykehuset i Asuncion måtte hun få mat intravenøst.

Hun hadde fått salmonella.

I flere uker ble hun liggende alene på sykehuset, ute av stand til å kommunisere med det spansktalende personalet.

– Husker du om du savnet foreldrene dine eller var redd?

– Ja.

– Men hva skulle jeg gjøre? Jeg tror veldig mye ble undertrykt, sier hun i dag.

Salmonellaen slapp taket, men sykehusoppholdet uten foreldre skulle sette dype spor i åtte år gamle Cecilie.

Søkte tilflukt i lesingen

Tilbake på internatet opplevde hun mobbing fra medelever og separasjonsangst fra moren.

– Savnet etter mamma var der hele tiden. Og pappa og søsknene mine. Det har nok stukket dypere enn jeg har likt å tro, sier hun.

Om lag halvannet år etter hun først ankom Paraguay, kom de første lyspunktene.

Barna flyttet til en internatbolig nærmere skolen, og nye relasjoner ble dannet. Det kom også nye lærere.

Blant dem en norsk lærer og rektor som skulle få stor betydning for Cecilies trygghetsfølelse.

De positive sidene av misjonærbarntilværelsen nådde helt hjem til Norge.

I 1995 kom en munter hilsen fra elever ved «norskeskolen» i Paraguay til Korsets Seiers lesere: «Vi har det bra og spennende her» var tittelen.

Cecilia Skretting var en av dem som signerte hilsenen.

Skoleflink som hun var fikk hun femteklassepensum i norsk som tredjeklassing.

– Jeg hadde lærere som var gode til å tilpasse undervisningen, minnes hun.

Fra niårsalderen pløyde hun seg gjennom klassisk litteratur som Den svarte tulipan, Greven av Monte Cristo og Moby Dick.

Lesegleden til Cecilie og andre internatelever dokumenteres i Korsets Seier i 1997.

«Hvor i Norge finner man barn som sitter i timevis og leser, slik som i de mindre internatskolene?», skrev daværende KS-redaktør Oddvar Johansen, fra et besøk han avla Cecilies skole på denne tiden.

Reportasjen hadde tittelen «Barn på utenlandsskoler er privilegerte» og kom i kjølvannet av flere kritiske mediesaker om forholdene ved internatskoler i utlandet.

«Det er tydelig at barna trives på skolen, og på skolegården er det muligheter for flere utfoldelser enn i en vanlig norsk skolegård», heter det videre i KS-reportasjen fra 1997.

I dag kan Cecilie bekrefte at de hadde mye frihet på internatskolen.

– Kanskje litt for mye, legger hun til.

Stakk seg med nåler

Hun forteller de lekte med ild, paraguayansk fyrverkeri og sprit på fritiden. De klatret på høye murer, stakk seg med nåler i hud og tannkjøtt og lekte gjemsel på farlige steder.

– Samspillet mellom internatskolebarna var et hierarki hvor den sterkestes rett gjaldt, forteller Cecilie.

På gata har hun vært vitne til knivstikking, slåssing og blod. Ved en anledning holdt hun en gammel mann idet han døde etter en påkjørsel i trafikken.

– Jeg pratet til ham om Gud og frelse, for hva om han døde uten å være frelst? Som misjonærbarn følte jeg på et medansvar for å fortelle om Jesus. Samtidig slet jeg med helvetesangst selv og var redd for å bli etterlatt dersom Jesus kom tilbake.

Hun forteller videre at hun ble forsøkt kidnappet to ganger.

– Den ene gangen husker jeg at jeg sa at «der kommer pappa» for å skremme gjerningspersonene. Da forsvant de.

– Vi ble gatesmarte.

Hun tar en liten pause.

– Jeg tror jeg har sett og fått med meg veldig mange ting som et barn ikke bør.

Pastorsønner begikk overgrep

Av lokale hushjelper fikk Cecilie stadig høre rykter om utroskap, overgrep og budsjettjuks tillitspersoner.

Som barn holdt Cecilie tett om uregelmessighetene.

Men ikke nå lenger.

Tre lokale pastorsønner i alderen 13 til 19 år var blant dem som forgrep seg på Cecilie.

– Jeg husker de var veldig sterke. Alle tre.

Den ene episoden har brent seg fast i minnet. Cecilie var mellom 11 og 12 år. Han var 19.

– Jeg husker den følelsen av å ha en tung voksen mann oppå meg.

Cecilie forklarer at hun klamret seg fast i lakenet, klorte, sparket og bet.

– Den salte smaken av en svett arm som jeg bet i for å forsvare meg selv, glemmer jeg ikke, sier hun.

Hemmeligheten om hva som skjedde, bar hun inne i seg.

Hjemme i stuen i Sandnes finner Cecilie fram en rød dagbok innbundet i skinn.

Utenpå har hun skrevet initialene W.W.J.D (hva ville Jesus gjort)?

De røde permene skjuler tegninger av hevn. Av kniver, pistoler og jernslegger med pigger.

Sjokkmøte med Norge

Cecilie Skretting og familien hennes bodde i Paraguay i seks år, kun avløst av et opphold i sørlandsbygda Audnedal fra 1999 til 2001.

Fra å se hverandre to ganger i måneden, skulle familien nå bo under samme tak hele tiden.

– Plutselig skulle vi lære å bli en familie igjen. Det var en stor utfordring, sier Cecilie.

Hennes første møte med den norske kulturen ble et lite sjokk. Været, den sekulære kulturen på ungdomsskolen, sosiale koder og relasjoner; alt var nytt og annerledes.

Hennes jevnaldrende hadde begynt å løsrive seg fra foreldrene.

– Jeg så det kanskje ikke selv, men jeg hadde nok mer behov for det motsatte, sier hun i dag.

I 2001 flyttet familien tilbake til Paraguay igjen. Denne gangen uten en utsendermenighet i ryggen.

Cecile var lettet.

– Tross mange vonde traumer, føltes likevel Paraguay som hjemlandet mitt, sier hun i dag.

Oppholdet ble kortvarig. Sommeren 2002 var hun tilbake igjen i Norge

Lengtet tilbake til Paraguay

For Cecilie ble det enda et nytt veiskille, en ny tilvenning på nytt sted. Som 17-åring bodde hun for seg selv, jobbet i bokhandel og gikk på videregående skole. Foreldrene hadde gått fra hverandre.

Det ble mye nytt på en gang.

I Sandnes måtte hun avtale flere uker i forveien, hvis hun skulle treffe noen. Venner ble forvist til kjellerstuen mens resten av familien spiste middag.

Begge deler var uvant.

– Det hadde aldri skjedd i Paraguay. Der var alle inkludert rundt matbordet.

Ofte lengtet Cecilie tilbake til Paraguay, men tiden som misjonærbarn var over for godt.

Kalt til å gi barn en god start i livet

Cecilie fullførte videregående, giftet seg, fikk egne barn og utdannet seg til barnehagelærer.

– Jeg ville gi barn det jeg aldri fikk: En god start i livet. Kanskje har jeg følt det som mitt livskall, sier hun.

Da hun leste om John Bowleys tilknytningsteori fra 50-og 60-tallet begynte spørsmålene om egen oppvekst å melde seg.

Tilknytningsteorien handler om hvordan vi mennesker knytter oss til andre. Relasjoner vi har tidlig i livet, spesielt med omsorgspersoner som foreldre, påvirker relasjoner og livskvalitet senere i livet.

Sakte, men sikkert begynte Cecilie å sette ord på traumene.

– Forskningen var gjort på 50- og 60-tallet. Jeg kunne ikke forstå hvordan Pinsebevegelsen og utsendermenigheten kunne støtte og heie fram at jeg ble flyttet til et annet land og plassert på internatskole, uten foreldrene mine, med den bakgrunnen jeg hadde.

Hun prøvde å finne ut av svarene selv.

– Min tilflukt og styrke i livet har kanskje vært å søke rasjonelle forklaringer. Jeg må forstå verden, lese teori og høre ulike vinklinger og perspektiver. Jeg trenger å forstå argumentet bak for å godta at noe er som det er.

Hun undersøkte hvilke krav det var til lærere og internatforeldre når det gjaldt å dokumentere misjonærbarnas sosiale, emosjonelle og faglige utvikling. Hun snakket med tidligere lærere og internatforeldre. Ble de forberedt på noe før de ble sendt ut? Ble de kurset? Var det krav om politiattest for lærere og internatforeldre på skolen? Var det krav om noe som helst?

– Forberedelsene har handlet mest om kallsbevissthet, så vidt jeg har forstått, sier Cecilie.

Sterkt preget

Når Dagen treffer henne har hun vært sykemeldt fra stillingen som pedagogisk lærer i barnehagen, siden høsten 2023. Nå skal hun utredes for kompleks posttraumatisk stressyndrom, i tillegg til å være diagnostisert med fibromyalgi, angst og depresjon. Forholdet til mat har vært anstrengt siden hun kom på internatet som sjuåring.

– Vonde følelser setter seg så kraftig i magen at det kan være vanskelig å holde på mat eller å få i seg mat, sier Cecilie.

Kroppen hennes er i alarmberedskap.

– Jeg oppfører meg hele veien som om det er farer rundt meg og bruker veldig mye energi på å beskytte ungene mine fra farer som sikkert bare eksisterer i minnet mitt.

Ofte har det vært tilsynelatende de nære ting som kan utløse sterke traumereaksjoner: Skarpe lyder. Et kjærtegn. Eller å observere barn som må skilles fra moren sin mot sin vilje.

Opplever nordmenn tar på vei for bagatellmessige ting

Fortsatt synes hun at de sosiale kodene i Norge kan være litt utfordrende. Hun velger ordene sine med omhu og prøver å tilpasse seg dem hun er med.

Likevel føler hun seg annerledes.

– Når folk her snakker om kjipe ting de opplever, så blir jeg sånn «var det fælt»? Jeg opplever at man ofte tar på vei for bagatellmessige ting her. Samtidig er det mange i kommentarfeltene som synes vi misjonærbarna tar på vei når vi snakker om overgrep og omsorgssvikt. Det virker som at folk har en annen standard for misjonærbarn enn barn som er vokst opp i Norge. Kanskje grunnet de livserfaringer ethvert menneske bærer med seg?, undrer hun.

Da kroppen sa stopp høsten 2023, forsto Cecilie hvor dypt traumene hennes stakk. Og da den offentlige debatten vedrørende misjonærbarn blusset opp igjen i Norge, tok hun kontakt i en Facebook-gruppe for misjonærbarn og spurte om det var flere som henne i Pinsebevegelsen.

Tre personer meldte seg.

Blant Paraguay-misjonærer har misjonskallet ofte gått gjennom flere generasjoner.

– Derfor stiller jeg spørsmål ved hvor mye rom det var for å stille kritiske spørsmål eller reflektere rundt hva som var sunt og ikke og hvorfor vi gjør som vi gjør.

Hun tror det har vært mangler på systemnivå, med både menneskelig og organisatorisk svikt i norsk pinsemisjon over flere årtier.

– Vi må tørre å snakke høyt om at det i mange tilfeller har påført barn skader, gjerne for livet, sier 37-åringen.

Hun kjenner til misjonærbarn som er uføretrygdet, sliter med symptomer på posttraumatisk stress og et tilfelle av selvmord.

Ber Pinsebevegelsen om hjelp

– Noen vil innvende at omsorgssvikt er en sak mellom misjonærbarna og foreldrene deres?

– Når det gjelder forholdene ved internatskolene, må Pinsebevegelsen ta ansvar. Foreldrene har allerede betalt og er på mange måter selv ofre for dette systemet. Det er ikke bare barna som mister tid med foreldrene sine. Det er også foreldre som har mistet tid med sine barn.

– Hvorfor er det så viktig at Pinsebevegelsen tar mer ansvar?

– Pinsebevegelsen drev skoler og internat i misjonslandene. De var ansvarlige for et system der barn ble utsatt for omsorgssvikt, sier hun.

Cecilies bønn til Pinsebevegelsen er tredelt.

1. Kom og snakk med misjonærbarna i stedet for å be oss om å komme til dere. Det er ikke alle misjonærbarn som orker å ta initiativ til en slik prat.

2. Sett inn eksterne fagfolk til å granske misjonærbarnas saker. Ikke bruk interne personer som risikerer å havne i lojalitets- og interessekonflikter.

3. Vær tydelige på hvilken type kompensasjon dere kan tilby misjonærbarna. Kan for eksempel de som trenger det få eksponeringsterapi ved å dra tilbake til misjonslandet sammen med en psykolog?

– I Norge kan man fremme erstatningskrav for omsorgssvikt, påpeker 37-åringen og fortsetter:

– Det finnes lovverk, systemer og rammer som skal sørge for en rettferdig oppreisning. Men hva med de av oss som har traumer fra et misjonsland og ikke en norsk kommune? På hvilken måte kan misjonærbarna få erstatning for overgrep eller omsorgssvikt? Et misjonærbarns fysiske og/eller psykiske uhelse som følge av barndomstraumer er også reelt.

Pinseleder: – Kan få viljen sin

Internasjonal leder Fred Håberg i Pinsebevegelsen ville ikke anbefalt å sende ut misjonærer i familien Skrettings situasjon i dag.

Han forteller at det er endringer på gang i Pinsebevegelsen.

– I løpet av neste år kan vi se at det utvikler seg i retning av enda større grad av standardisering med vilkår for å sende ut misjonærer. Utsendermenighetens lokale lederskap skal støtte sine beslutninger på en omforent nasjonal standard med Pinse Misjon.

Nå jobber han med å hente inn informasjon om pinse-misjonærbarna.

– Vi forsøker å danne oss et bilde av hvem som vil komme i kontakt med oss, om det er noen som synes erfaringene er vanskelig å snakke høyt om eller mangler tiltro til at det fører til noe.

Hvis dette er tilfelle vil Pinsebevegelsen vurdere ytterligere tiltak, for å komme i kontakt med dem det gjelder.

Det finnes alternativer for misjonærbarn som føler seg begrenset av lojalitetsbindinger i sin utsendermenighet.

– For å komme seg vekk fra den type lojalitetsbindinger, er det nasjonale kontoret et sted man kan bruke, opplyser Håberg.

Hvis funnene fra informasjonsinnhentingen tilsier det, kan det bli aktuelt å hente inn eksterne fagfolk til å undersøke misjonærbarnas sak.

– Hjerteskjærende å høre

Pinsebevegelsen har opprettet et eget mottaksapparat for henvendelser fra misjonærbarn. Det gjelder også økonomiske erstatningskrav.

– Vi får ha respekt for at disse tingene må behandles sakssvarende, sier Håberg.

Etter at pressemeldingen gikk ut i februar har Pinsebevegelsen mottatt «noen titalls» henvendelser. Noen av dem takker Pinsebevegelsen for å komme på banen, andre forsikrer om at det går bra med dem og andre er fra misjonærbarn som deler vonde erfaringer.

– Hvilke henvendelser har gjort sterkest inntrykk?

– Selvfølgelig kontakten med mennesker som dessverre har opplevd at mennesker som ønsket å tjene Gud og står i det godes tjeneste… Det at noen har sagt ja til et kall om å gi evangeliet videre har ført til voldsomme omkostninger for noen enkeltmennesker.

– Det er hjerteskjærende og veldig, veldig vondt å høre, enten det handler om beslutning om utsendelser, kvalitet på de tilbudene vi har hatt eller andre forhold, sier pinselederen.

– I Norge kan man få over en million kroner i erstatning for tapt barndom og flere hundre tusen i erstatning for voldtekt. Hva skjer med Pinsebevegelsen og utsendermenigheter hvis det kommer tilsvarende krav fra misjonærbarn?

– Vi vil ta imot enhver forespørsel som misjonærbarn kommer med, understreker Håberg.

– Hva slike erstatningskrav vil føre til vet vi ikke, ennå, men vi vil ikke filtrere slike henvendelser bort. Hvis noen ser at livet er blitt vanskelig og man relaterer det til misjonærbarntilværelse, da er vår sterke oppfordring ikke å la det ligge, men ta kontakt. Sammen med den lokale menigheten ønsker vi å legge til rette for å bearbeiding og tilfriskning.

Blikk fremover

På sidebordet i stua hjemme i Sandnes ligger en duk brodert i mønster fra Paraguay og en spansk bibel. På armen har Cecilie Skretting fått tatovert et motiv fra sitt søramerikanske hjemland.

De nærmeste vennene hun har her i Norge kommer nettopp fra Paraguay.

– Det beste med å bo i Paraguay var kulturen og hjertevarmen. Enkeltmennesker som har betydd veldig mye i livet mitt. Og at det ikke var et materialistisk press der.

Lenge drømte Cecilie at hun skulle vende tilbake til landet som voksen, starte barnehjem og bli tredje generasjons misjonær i familien Skretting.

– Jeg visste jo selv hvilken bakgrunn jeg hadde. Derfor har jeg gjennom store deler av livet kjent på at jeg skylder å gi noe tilbake, ved å bidra til å «redde» barn fra vonde skjebner.

Det hender hun tenker på hva som hadde skjedd om hun hadde blitt værende hos fosterforeldrene. Eller på hvordan det ville vært å ha en standard oppvekst i Norge med egne foreldre og søsken, uten flytting og oppbrudd.

Hun blir stille.

– Jeg tror jeg kunne ha gjort noe stort, noe viktig for andre mennesker. Kanskje som forsker, politiker eller skribent. Kanskje jeg hadde vært en forbaska god pedagog som ikke satt sykemeldt hjemme og ba Gud om styrke til å klare en dag til.

Cecilie håper å få bearbeidet traumer, og at både utsendermenighet, støttemenigheter og Pinsebevegelsen for øvrig tar ansvar og gir en rettferdig oppreisning.

– Som misjonærbarn er vi som diamanter som har må tåle ekstra mye sliping. Det kan gjøre vondt. Men jeg tror vi har potensial til å skinne.