Da Dagen ble svartelistet av nazistene

5. april 1940 hadde Dagens landbruksside denne overskriften: «Våren kjem seint på Vestlandet i år.» Fire dager senere var det ganske andre realiteter som formet overskriftene: «Bergen besatt av tyskerne i morges» og «Da tyskerne tok byen».

Til tross for at det vrimlet av tyske soldater i gatene og tyske fly kretset over byen møtte avisens personale som vanlig på jobben den morgenen. Avisen kom ut som normalt og redaktør Johannes Lavik og styreformannen, Ole D. Danielsen, ble enige om å holde avisen gående inntil videre.

Samme formiddag ble bergens-redaktørene innkalt til et møte hos politimesteren. Han orienterte om situasjonen og fortalte at det ville bli innført forhåndssensur. Denne ble etablert med en gang, først i det tyske konsulatet, deretter ble den flyttet til hotell Terminus. Sensuren var til å begynne med av militær karakter, og det ble krevd plass i avisene til «døgnets meldinger fra de tyske militærmyndigheter». Den tyske informasjonsoffiseren som stod for sensuren og meldingene, forlangte til og med honorar for det påtvungne stoffet. Det kristelige stoffet i Dagen var i begynnelsen uten særlig interesse for tyskerne.

Lederartikkelen 9. april hadde tittelen «Ro». Her sluttet Lavik seg til de bergenske myndighetenes oppfordring til byens befolkning om å bevare fatning og ro, noe som ble etterfulgt. Om fremtiden vet vi intet, skrev Lavik. I en skjebnestund fikk et folk i nød dette ordet: I tillit og stillhet skal eders styrke være. Tillit og stillhet. Det er gode ord å gi til alle urolige og engstelige. Tillit til Gud gir styrke.

Det første styremøtet etter okkupasjonen ble holdt 24. april. Her ble det besluttet å se tiden an, men bare tre av fem styremedlemmer møtte. På det neste styremøtet noen dager senere foreslo Lavik å stanse utgivelsen så lenge okkupasjonen varte. Styret, som fortsatt bare bestod av tre personer, var enig med redaktøren. Beskjeden om nedleggelse ble gitt til den tyske informasjonsoffiseren. Denne avgjørelsen ble imidlertid omgjort på nytt styremøte 1. mai.

Johannes Lavik skriver at det var flere momenter som førte til dette. Avisens funksjonærer hadde inntrengende bedt om fortsatt drift. Det samme ønsket var kommet fra «innflytelsesrikt kristent hold» i byen. Så lenge styret heller ikke var fulltallig var det dessuten tvil om mandatet til å nedlegge avisen og dernest var det for usikkert hva en midlertidig nedleggelse ville bety for dens eksistens i fremtiden. Til det siste momentet hørte det med at straks den tyske informasjonsoffiseren hadde fått beskjed om nedleggelse, møtte en liten hær av tyske offiserer opp i lokalene for å besiktige eiendom og maskiner. På enda et styremøte 29. mai ble det besluttet å fortsette inntil stillingen var avklart.

Omtrent samtidig kom den nye pressesjefen, dr. Engelbrecht, til Bergen. Med ham kom det en sivil sensur ved siden av den militære, som fortsatte en stund til. Dr. Engelbrecht sammenkalte redaktørene og skal ifølge Lavik ha forlangt lojalitet: «Vi skal bli gode kamerater og drikke et glass øl sammen og hvis noen av herrene savner forståelse av den nye tid kan de få seg et gratis opphold i en tysk konsentrasjonsleir.» Utover sommeren slapp noen av avisene forhåndssensur. Bergens Arbeiderblad og Dagen var de to siste avisene som fikk denne «tilliten». Lavik visste at Dagen var svartelistet. Alle kompromitterende artikler var lagret og de var temmelig mange for Dagens vedkommende, skriver han. Bergens Arbeiderblad fikk raskt forhåndssensur igjen. Tyskerne understreket på flere vis alvoret overfor redaktørene. Lavik forteller at han en natt klokken tre ble vekket av telefonen som kimte. Han fikk ordre om å ta imot en representant fra Wehrmacht, som ankom en halv time senere med revolver, lommelykt og alt tilbehør for å overbringe en helt betydningsløs beskjed. Tross denne typen trusler syntes ikke Lavik at stillingen var helt umulig i den første tiden. Det gikk an å gjøre motstand og å sabotere artikler. Alle byens redaktører førte en daglig kamp for å holde avisene mest mulig fri fra det påtvungne stoffet.

Det var utvilsomt et tap for avisen da en av pionerene og styreleder gjennom 20 år, garverieier Ole D. Danielsen, døde 15. januar 1941. Hans sønn, kjøpmann Odd Danbolt, overtok vervet som styreleder og han hadde åpenbart arvet farens klarsyn for avisdrift, noe som ikke bare viste seg i denne vanskelige situasjonen, men også i en av de mest alvorlige konfliktene i Dagen et tiår etter krigen.

Den 24. januar 1942 ble han og redaktør Lavik innkalt til «den såkalte pressedirektør Beggerud» og til pressesjef fru Ellen Schnitler, som var satt inn for å styrke sensurarbeidet. Hun skal, ifølge Lavik, ha vært en kultivert dame, en overbevist nazist og svært nidkjær i sin gjerning. Byens styre- ledere i avisene og redaktørene ble samlet hver for seg, først styrelederne og et par timer etter byens redaktører. Lavik skriver at da han gikk til møtet, hadde Danbolt allerede orientert ham. Beskjeden var at det skulle innsettes nazistiske redaktører i samtlige aviser. Danbolt svarte at det ikke var akseptabelt for Dagen. I styre- møte samme dag ble det besluttet å nedlegge avisen. Samtidig ble tanken om et religiøst ukeblad gjenopptatt. Ankepunktet var dette med påtvungent stoff. Fra tysk side, både i Bergen og i Oslo, ble det sagt at et slikt blad kunne drives uten innblanding fra myndighetene. Tirsdag 27. januar kom den siste dagsavisen ut og en uke etter var ukebladet trykket. Det tok imidlertid bare noen dager før det ble krevd at bladet skulle trykke propagandaartikler. Styret protesterte. Til ingen nytte. Det ble tvert imot truet med at dersom ikke Dagen ga etter, ville bladet bli ekspropriert og gjort til organ for nazikirken, som var i ferd med å bli etablert etter biskopenes embetsnedleggelse. «Det var det verste journalisten som viste Hitlers sanne ansikt som kunne hende», skriver Lavik. Bladet måtte nedlegges. På en ekstraordinær generalforsamling 28. april fikk styret omsider sin vilje, og fredag 1. mai kom det siste nummeret av Dagen ut med i alt 32 sider.

Kildene er mangelfulle, men det synes åpenbart at både Lavik og styreleder Danbolt ville ha stanset tidligere. Jeg har her stort sett fulgt Laviks egen beretning og den gir ikke belegg for at det har vært en motsetning mellom aksjonærene og redaktøren. Den må eventuelt leses mellom linjene. Som profesjonell pressemann må Lavik ha kommet i en nesten umulig situasjon, og etter nazistenes siste trussel kunne selv ikke aksjonærene forsvare fortsatt drift. De valgte å stanse akkurat i tide. Det er interessant at innsnevringen av Dagens drift til et ukeblad skjer parallelt med opptrappingen av kirkekampen. Ut over trusselen har jeg ingen kilder som peker direkte på en sammenheng, men som nevnt var det kontakt mellom Kristent Samråd og Dagen allerede høsten 1940. I tillegg kan vi ta for gitt at Lavik med sitt kontaktnett var fullt ut informert om situasjonen etter biskopenes nedleggelse av embetet 24. februar og etter at prestene gjorde det samme fra påsken og i de neste ukene.

Hvordan taklet Dagen situasjonen redaksjonelt i tiden frem til nedleggelsen?

Blant annet på grunn av vanskeligheter med å få avisen ut i distriktene gikk opplaget ned til omkring 6000 eksemplarer. Sidetallet ble kuttet til 4. I redaksjonen ble de færre. Bjarne Høye og Finn Wiig Sjursen forsvant 9. april. De dro til Voss og deltok i kampene der inntil kapitulasjonen. Wiig Sjursen vendte ikke tilbake til redaksjonen fordi han mente at det var umulig å drive journalistikk under den tyske okkupasjonen. Det betyr at det ikke var en felles holdning til det å fortsette, eller sagt på en annen måte: Laviks ansvar var annerledes, som nevnt ovenfor er det mye som tyder på at han ønsket å stanse avisen tidligere. Bjarne Høye vendte heller ikke tilbake til redaksjonen, han kom seg over Nordsjøen til Skottland og arbeidet i regjeringens informasjonstjeneste i England.

På grunn av sensuren skjedde det en markant dreining over til det religiøse stoffet. Tross propagandaen var nok avisen viktig for mange mennesker. Den bandt folk sammen og informerte om sivile møter. Annonsene bidro til å holde næringslivet i gang. Lederartiklene skiftet nødvendigvis karakter. Redaktør Johannes Lavik klarte å omforme dem til en egen sjanger; korte og presise livsbetraktninger. Med sitt intellekt og sin språklige eleganse skapte han en uangripelig dobbeltklang i tekstene. Et eksempel er en tekst med tittelen «Du skal!» Han åpner med noen ord som også er karakteristisk for ham selv:

Imperativformen ligger ikke for oss norske. Vi er altfor reflekterte, og det intellektuelle tvisynet er et grunndrag i norsk folkekarakter. Men i disse skjebnetimene møter vi imperativet: Du skal! Det berømte Kantske kategoriske imperativ står plutselig lys levende blant oss. Vi ber om ikke å bli misforstått. Vi tenker ikke i denne sammenhengen på okkupasjonen eller okkupasjonsmaktens påbud. Heller ikke regjeringspåbud. Styremaktens påbud «du skal» er et imperativ som alltid har vært og som alltid vil vedbli å være, selv om formen skifter. Vi tenker på noe helt annet.

Victor Hugo sier et steds at den veldige forfatter av verdenshistorien er Gud, men hans maske er skjebnen. Det er skjebnen som banker på vår dør. Men bak der står Gud. Det gjelder vår eksistens som nasjon. Det gjelder å være ekte. I en slik situasjon kan ikke refleksjon eller tvisyn lenger hjelpe oss. Vi står foran historiens kategoriske imperativ: Du skal! Dette skal vi gjennom, som nasjon og slik at nasjonens frihet og selvstendighet bevares. Vi trenger nok denne vekker. Jevnsides refleksjonen og tvisynet i norsk ånd går paradoksalt nok et annet grunndrag som særmerkes av vågemot, offervilje og utholdenhet. Det er disse egenskapene som må vekkes og aktiviseres i livskampen.

Sommeren 1941 er det en annen i redaksjonen som leverer disse betraktningene. Han skriver flere artikler som leder folket hjem, hjem til Vestlandet. Identiteten dyrkes. Den første teksten heter «Over låvebrua» og begynner slik: «Det er høgtidsamt når ein kan køyra det fyrste lasset turrhøy over låvebrua, førstegrøda av det slaget …». Den andre betraktningen heter «Høgsumar»: «Det var høgsumar over dalen, alt folket var på kyrkjeveg. Folk gjekk mann av huse, heiter det i ei melding vi hadde i går.»

Nå utgjør tekstene en slags sommerserie og den neste heter «Bergingsvon»: «Millom båror, høge som hus, duvar den vesle fiskebåten. Ein skulde tru kvar augneblink at no går han i søkk og kav. Og ofte gjekk det slik. Men no er det oftast berg-ingsvon um redningsskøytor.» Det siste eksemplet har den tilforlatelige tittelen «Utmed havet»: «Reiser ein langs vår milelange kyst og ser dei små gardane og dei låge husa langs strendene, kan ein med rette spørja: Kva lever desse folki av? Det kan ikkje vera av garden, for han er so liten at han ikkje kan fø nokon huslyd. Men utenfor stovedøri ligg sjøen og lenger ute ligg havet. Det er strandsitjarens sin matbu.»

Selv inn i det svarteste avismørke passet Dagen på identiteten.

Utdrag fra boken Dagen 1919-2019, Kulturell motstemme i hundre år av Dag Kullerud, Cappelen Damm 2019.