SAMMEN I KIRKEN: Familien Lønstad Bleken deltar i søndagsmesse i st. Olav med sine tre døtre.

Da de skulle stifte familie bestemte de seg for å gå i kirken hver søndag

Dette har ekteparet holdt fast ved. Men hvordan er det å gå til gudstjeneste med barn?

Publisert Sist oppdatert

Francesca og Bjørn-Tore Lønstad Bleken har tre barn: Rosalia (10), Margrethe (8), Iris Sunniva (5).

– Hvor lenge har dere gått i kirken?

– Alltid, svarer jentene og ser på foreldre sine.

Ingen av barna husker den første gangen. Da var de mindre enn en måned gammel. Alle tre har vært med til kirken siden de var bittesmå.

– Det var superenkelt å ha med spedbarn i kirken i motsetning til små barn med mye vilje, sier Bjørn-Tore og ler.

– Den aller enkleste tiden var da de var bittesmå babyer. Hun eldste sov bare. Hun roet seg i kirken, legger moren til.

I kirken hver søndag

I kristne menigheter er barna synlige og deltar gjerne i søndagsaktiviteter. I Den katolske kirke har medlemmer messeplikt, det vil si at det er pålagt å delta i søndagens gudstjeneste, med mindre det ikke lar seg gjøre.

Familien Lønstad Bleken går i en av de katolske kirkene i Oslo hver søndag. Moren påpeker at det ikke bare er enkelt.

– Det utfordrende som foreldre er å ikke få med seg alt i messen.

Selv om det er vanskelig å følge med på preken ser de en stor verdi i å være sammen i kirken.

De har hatt fokus på at barna skal være med og setter seg alltid fremme.

– Vi starter ikke bakerst, men vi har lav terskel for å gå ut med dem hvis de bråker.

Å ha mange tidspunkter med gudstjeneste de kan velge mellom gir flere muligheter.

– Vi er veldig heldige her. Vi har mulighet til å tilpasse messegangen med andre aktiviteter, men den triumfer det aller meste, sier hun.

VOKST OPP I KIRKEN: Barna har gått i messe siden de var bittesmå.

Barn i gudstjenesten

Pater Erik Ruud er prest i den katolske menigheten St. Johannes på Bredtvet i Oslo.

– Å ha barna med i nattverden er en kjemperikdom, forteller han.

Presten tenker det er viktig å gjøre barna kjent med liturgien gjennom undervisning.

EN KJEMPERIKDOM: Pater Erik Ruud er takknemlig for barna i kirken.

Både i Den norske kirke og i katolske menigheter får barna ofte en egen preken tilrettelagt for dem.

– Jeg synes at det er fint at vi har undervisning og forbereder barna til å ta i mot kommunion, sier presten.

Guds velsignelse

Margrethe Lønstad Bleken er 8 år gammel og gleder seg til å ta i mot nattverd for første gang neste år. Storesøsteren har allerede gått til «første kommunion».

I Den katolske kirken mottar de troende nattverden først når de er i 9-års alderen. Dette skjer etter at de har gått til undervisning og hatt sitt første skriftemål. Forberedelsen og selve første mottagelsen er derfor stor.

TAR MED BARNA: Familien viser mystikken i messen til døtrene sine.

– I forventning før den tiden blir de vant med at de kan komme opp sammen med de voksne og få en velsignelse av presten inntil de kan komme og få en kommunion, sier Ruud.

Presten tegner et korsets tegn på pannen til enhver som ikke mottar nattverd, også voksne som av ulike grunner ikke tar i mot kommunion.

– En gang da jeg delte ut velsignelse var det en gutt som sa tilbake til meg «og Guds velsignelse til deg også, pater». Det var virkelig fint og spesielt.

Viser mystikken

Under gudstjenesten kan de små vandre litt rundt bak i kirkerommet og se på bilder i kirken. Da kan en mamma eller pappa forklare noen av bildene. Det er mye å se på og lytte til for små nysgjerrige personer.

Døtrene til Lønstad Bleken synes det både er gøy og litt kjedelig å være i messen. Mens noen barn deltar i søndagsskolen er Rosalia, Margrethe og Iris Sunniva i kirkerommet under hele messen. Foreldrene er opptatt av å dele mystikken med barna.

– Vi har alltid prioritert det, sier Francesca og legger til:

– Vi prøver å peke på det som foregår, si for eksempel: «Se, nå kommer Jesus».

Nå i julen kan de fortelle om julekrybben.

– Dette gjør vi for at de kan holde fokus og ikke glemme seg helt bort, vi minner dem på hvorfor vi er her egentlig, sier faren.

Spesielt å gå i messe midt på natten

Familien Lønstad Bleken er også opptatt av å få med seg julenatt og påskemesse. Disse gjør et spesielt inntrykk på døtrene.

– Jeg liker at det er mørkt og at vi går i messen midt på natten. Så gleder jeg meg til etter messen. Da spiser vi god mat og åpner noen få gaver og legger oss for da er det veldig sent, forteller Rosalina.

ET FELLES PROSJEKT: Ektefellene støtter hverandre i et kontinuerlig valg om å delta i gudstjenesten.

Stå sammen i et kontinuerlig valg

Francesca Lønstad Bleken understreker at deres familie ikke er flinkere enn andre.

– Det er dette vi får til.

Hun forteller at det er slitsomt å stå opp på morgenen og at det hender de kan ønske å gå på ski i stede, men likevel går de i kirken.

– Dette er et kontinuerlig valg, sier hun.

– Det hjelper å være to om det og støtte hverandre i å gjennomføre det, forteller ektemannen.

Et familieprosjekt

Å gå sammen i messe var et tema ekteparet Lønstad Bleken tok opp allerede før de stiftet familie.

– Vi skulle gå fast i messen. Så langt har det gått bra, sier faren og smiler.

– Det er et familieprosjekt, legger moren til.

For familien er det viktig å være samlet i det kirkelige fellesskapet. De håper også at gjennom denne praksisen kan kirken bli et hjem for barna.

– Det er nå vi kan gi dem det, sier Bjørn-Tore Lønstad Bleken.

Powered by Labrador CMS