Da Elin mistet sin bror, begynte hun å synge

Det første Elin Sofye Rabbevåg så var politibilene. Ikke bare en, men flere. De stod parkert langs veien som ledet ned til huset på Flisnes i Ålesund. Hun tenkte først at det var noe kriminelt som hadde skjedd i gaten, men da hun kom fram, innså hun at politiet lette etter et savnet person.

Den savnede var Elins bror, Hallvard. Dagen før hadde han lukket døren etter seg hjemme og ikke kommet tilbake. «Han kommer tilbake, selvfølgelig kommer han», tenkte Elin. Men da presten kom på døren dagen etter, skjønte hun at broren aldri ville komme tilbake.

– Jeg ble kvalm og kastet opp, forteller Elin.

Gospel fylte hjemmet

– Oppveksten var fantastisk, hjemmet var en oase, minnes hun.

Huset på Flisnes lå i et skogholt med utsikt over sjøen. Her bodde mor, far og fire barn. Moren spilte Bjørn Eidsvåg, Elton John og Queen, men mest av alt gospel.

Elin kunne våkne på morgenen og høre lyden av den glade musikken som fylte hele huset. Ålesund var et eldorado av menigheter og bedehus, og straks ble Elin og storebroren med i koret Respons. De stod side om side og sang gospel.

– Storebror var kjempeflink til å synge og veldig musikalsk, sier Elin.

Hun skrev i dagboken sin: «Jesus overalt».

– Det var slik det føltes, forteller Elin.

Ble dårligere og dårligere

Etter et år på folkehøgskole, fant Elin ut at hun ville lære mer om musikk, så hun begynte på musikklinjen på Fagerlia videregående skole. Storebroren Halvard dro til Bergen for å utdanne seg til vernepleier.

Men storebroren fant seg ikke til rette. Han havnet i kollektiv med folk han ikke kjente og slet med å finne sin plass i det nye studentlivet. Så han avsluttet studiene og vendte tilbake til Flisnes i Ålesund.

– Det ble en enorm nedtur for ham. Han hadde nok en følelse av å mislykkes, noe som førte til at han ble veldig deprimert, forteller Elin.

Det var tøft for foreldrene å se at eldstemann i flokken ble dårligere og dårligere den høsten.

– Vi hadde aldri opplevd psykisk sykdom i familien, sier hun.

Så kom den dagen da Hallvard gikk ut døren - og aldri kom tilbake.

Tok fram gitaren

Til denne dag, har det vært vanskelig for Elin å forstå hvordan hun klarte det. Men i den bunnløse sorgen etter brorens selvmord tok hun fram gitaren og begynte å synge.

Hun skrev en låt og sang den høyt:

«Du leve i hjertet mitt, minne som e har og smilet som du bar, ej kan se dej, inni mej»

Sangen hjalp Elin til å få ut følelsene sine. Etter hvert ble huset fylt opp av blomster gitt av venner og bekjente som ville vise sin omtanke. I blomsterhavet slo Elin opp Bibelen sin.

– Der fikk jeg noen ord som traff situasjonen min. Jeg nekter å tro at det var tilfeldig. Det var så «spot on». Det glemmer jeg aldri. Bibelverset beskrev situasjonen min bror stod i. Jeg følte at de var håp, tross alt.

Under minnegudstjenesten etter broren, hadde Elin med seg gitaren i kirken.

«Og en dag skal e få sjå dej, få sjå dej igjen, vi møtes igjen i himmelen», sang hun.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det. Men for meg ble sangen en måte å overleve på, sier hun.

Fikk menighet opp i halsen

Da sangen var sunget og kisten var lagt i jorden, begynte hverdagen igjen. Men det var ikke en hverdag hun var vant til. Elin følte på et mørke på innsiden, hun orket ikke å synge i gospelkor eller besøke menigheter og bedehus.

– Der inne var det «happy clappy», men det var ikke slik jeg følte det. Kontrasten ble for stor.

Elin hadde fortsatt noen kristne venner, men valgte å forlate det kristne miljø.

– Jeg fikk det opp i halsen, sier hun.

De neste tre årene beskriver Elin som «turbulente». Samtidig ble dette den perioden hvor hun utviklet seg som artist, skrev egne låter og ga ut sin første EP.

– Jeg følte mestring i musikken og fikk skryt av lærerne på musikklinjen. Det ble lyset i livet mitt.

Så bestemte hun seg for å gjøre noe som fikk foreldrene til å reagere. Hun ville flyttet til Bergen.

Dro alene til Bergen

I seg selv var det ikke noe galt med det. Men det var jo dit storebroren hadde dratt tre år tidligere og fått den psykiske knekken som gjorde at han aldri ble frisk.

– Jeg husker at jeg pakket kofferten på egenhånd. De orket ikke å reiset til Bergen sammen med meg, så jeg dro alene.

Elin flyttet inn hos en venninne i Bergen. Leiligheten lå like i nærheten av St Jakobs kirke, hvor Normisjon hadde gudstjenester for studenter. Da hun og venninnen gikk forbi, hørte de sang fra kirken og ble nysgjerrige.

Følte en kamp på innsiden

På dette tidspunktet hadde Elin begynt å savne kristne miljø.

– Jeg følte at jeg stod på valg og tenkte: «Skulle jeg fortsette der jeg var, med drikking i helgene, og et studentmiljø jeg følte gikk på tvers av mine verdier eller skulle jeg finne tilbake til verdiene mine?» Det var en kamp inni meg, forteller hun.

Da Elin kom inn døren på St Jacobs kirke, var det som å komme hjem.

– De tok imot meg med åpne armer.

Etter hvert begynte Elin i kor i en annen menighet, Betlehem. Der kjente hun igjen folk fra Ålesund hun hadde sunget i kor sammen med før.

– Der stod også en av bestekompisene til broren min, forteller Elin.

Forrige gang hun hadde sunget i kor, hadde hun stått side om side med sin bror. Nå var han ikke der, men hun følte hun så ham i benkeraden.

«Han hører på oss», tenkte hun.

Elin fortsatte å være en del av studentmiljøet, samtidig som hun ble aktiv i menighet igjen. I Norkirken møtte hun dessuten trommisen i lovsangsbandet. Han ble hennes kjæreste og ektemann.

Oppdaget drømmejobben

Elin ønsket å bruke musikken til noe meningsfullt og søkte seg inn på musikk på lærerskolen. Men hun skjønte raskt at dette yrket ikke var noe for henne. Så en dag, oppdaget hun en brosjyre på skolen. Den handlet om musikkterapi.

– Jeg tenkte: Tuller du? Finnes dette? Er dette en ordentlig jobb? Jeg ante ikke at det fantes et yrket der man kunne bruke musikken til å bedre folks psykiske helse og livskvalitet. Jeg visste med en gang at dette skulle bli min jobb, forteller Elin.

Hun søkte og kom inn. Samtidig satset hun fullt på sin egen artistkarriere.

Tragedien rammet igjen

– Jeg spilte inn egne låter i studio og jobbet med et produksjonsselskap. Jeg skulle slå gjennom, minnes Elin.

Men akkurat da hun trodde at gjennombruddet var nær, ble familien rammet av enda en tragisk hendelse. Faren, som alltid hadde vært sunn og frisk, ble rammet av uhelbredelig kreft.

– Jeg følte at hele verden raste sammen. Pappa hadde vært min sterke klippe, bautaen i livet. Han var en pappa med stor p. Han var sterk og hadde bart, han var snill og kunne alt. For meg var han udødelig, forteller Elin.

Minnegudstjenesten ble holdt 22. juli, 2011. Like etter fikk Elin med seg nyheten om hva som hadde skjedd i Oslo og på Utøya. Norge hadde blitt rammet av de verste terrorhandlingene siden 2. verdenskrig. Til sammen 77 personer ble drept i angrepene.

Landet var i sorg.

Men Elin hadde sin egen sorg å bære. Og nå orket hun ikke å ta frem gitaren. Musikken hadde bleknet.

Skrev om det meningsløse

Litt etter litt våknet tonene igjen, og Elin begynte å skrive.

– Da kom sanger om de store spørsmålene i livet. Musikken hjalp meg å forsone meg med alt jeg ikke fikk svar på. Det ga jo ingen mening at pappa skulle gå bort, bare 52 år gammel. Men det hjalp å skrive om det meningsløse, sier Elin.

Hun tror at kunsten og musikken kan møte oss i de store spørsmålene vi ikke finner logiske svar på.

– Kunsten hjelper oss å forsone oss med det vanskelige.

Oppdaget at hun kunne hjelpe andre

To år etter farens død, skrev Elin låten «Born to be». Da låten kom ut i 2015, fikk hun en melding fra en fremmed person som hadde mistet et nært familiemedlem.

– Han fortalte at han stod i en storm. Nå hadde han hørt på sangen om igjen og om igjen.

I teksten står det:

« Waiting for the sun

can you feel it

that spring has come

there`s a sense of hope in the air

the streets are being reborn

It`s a dawn of something new

a change is going to come »

– Lytteren skrev at han hadde funnet håp og trøst ved å høre på sangen.

Da skjønte Elin at det musikken hadde gjort for henne, kunne den også gjøre for andre. Og snart skulle musikken nå ut til enda flere.

Ble A-listet på NRK

I 2017 kom Elin, med artistnavnet Sofye, ut med låten «Love and Steel». Den ble A-listet av NRK P1 og spilt daglig på radio den sommeren.

– Det ble min kampsang. Låten handler om å ikke se seg selv som et offer for omgivelsene. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg synes ikke livet er urettferdig. Jeg er takknemlig, tross alt. Livet har lært meg å ikke ta eneste dag for gitt. Til tross for det vonde, strekker jeg meg alltid etter håpet. Livet er verdt å kjempe for, sier hun.

Mangler troen på seg selv

Da Elin fullførte sin master i musikkterapi ved Griegakademiet i Bergen, fikk hun for første gang bruke musikken til å gi direkte hjelp til mennesker med psykiske utfordringer. Det slo henne at mange var flinke til å både synge og skrive låter, men de manglet troen på seg selv.

– En ung kvinne kom til meg med en låt hun hadde skrevet. Hun sa at den ikke var noe god. Men så jobbet vi litt med låten sammen og plutselig begynte hun å gråte. Hun følte at brikkene falt på plass i livet, forteller Elin.

Som musikkterapeut skjønner hun bedre hvor mange som er preget av at musikk handler om konkurranse, som Idol eller The Voice, mens det egentlig handler om noe helt annet.

– Musikken handler om fellesskap, om tilhørighet og om å tenne en gnist på innsiden.

Ser gull i andre

I Åsane kulturhus, hvor Elin jobber, kommer folk i ulik alder og synger med den stemmen de har. Noen bare lytter til musikk.

– De har til felles at de finner et fellesskap der musikken hjelper dem til å få det bedre som mennesker.

28. april kom Sofye ut med nytt album. Det er skrevet til alle de som som trenger å bli oppløftet.

– Jeg ser gull i alle som kommer til meg som musikkterapeut. Derfor heter albumet mitt «I See Gold». Jeg prøver å si til folk: Du må ikke tvile på deg selv og bli dratt ned av dritten. Du er nok i deg selv. Du har gull, du er gull.