Da hun var 8 år ble hun bedt om å være en soldat for Gud. Så forgrep presten seg på henne.
Til tross for overgrepene hun opplevde på det katolske barnehjemmet, forteller hun i dag om den frigjørende kraften i å tilgi.
– Jeg lå der i mørket på rommet mitt og tenkte «hvorfor meg?». Det tenker jeg fremdeles selv om jeg nå er voksen. Men jeg tenker at Gud har hatt en plan, og det har han ennå for meg, sier Theresa Tolmie McGrane.
Venneløs
Annonse
Theresa visste aldri hvem faren hennes var. Moren var alkoholiker, og hun ble oppdratt av besteforeldrene. Men bestemoren døde da Theresa bare var seks, og hun flyttet inn hos onkelen som misbrukte henne. Da hun begynte på skolen i en alder av seks, fortalte hun om dette og ble flyttet på barnehjemmet Smyllum Park i Skottland. Onkelen ble arrestert og dømt for overgrepene.
Smyllum Park er sentrum for en av de verste overgrepssakene Skottland har sett, og mangfoldige vitner forteller om grovt misbruk fra nonnene som drev hjemmet. For Theresa var det ti vanskelige år på Smyllum Park. Til den Blant annet forteller hun i vitneforklaringen til granskningskommisjonen at nonnene pleide å slå henne og de andre barna med tunge krusifiks de gikk med i beltet. Det gikk også mange rykter blant barna om at flere av prestene forgrep seg på jenter på hjemmet.
Misbrukt
Theresa var åtte år gammel da hun fikk tilbud om en jobb med å vaske kirkebenkene hver søndag før messen. For dette fikk hun en pence. Presten oppdaget at hun var der alene og begynte gradvis å misbruke henne. Først følte han henne opp skjørtet. Siden ville han at hun skulle ta på han.
– Jeg husker at jeg sa til ham at jeg følte at det var feil. Det føltes feil. Han spurte meg hva jeg hadde lært av katekismen. Jeg svarte at jeg lærte at jeg skulle være en soldat for Gud. Presten sa da at ettersom jeg hjelper en Guds mann, skulle jeg være en «god, liten soldat», sier Tolmie-McGrane i en vitneforklaring til den skotske kommisjonen for misbruk av barn.
Dette pågikk over lang tid, men engang kom en nonne inn mens presten var i gang. Theresa trodde at redningen endelig var kommet. Men i stedet for å irettesette presten tok nonnen jerngrep om armen til Theresa og slengte henne så hardt vekk at armen knakk. Episoden ble aldri nevnt igjen.
Prosess
Prosessen mot Smyllum Park barnehjem er i full gang denne sommeren. Theresa Tolmie-McGrane er blant vitnene som forteller om forferdelige overgrep fra nonnene som drev hjemmet og prester som arbeidet der. Hun har valgt å ikke være anonym for å gi en stemme til de andre som ikke orker det.
Annonse
I fjor sto hun frem i et BBC-intervju.
– Mange tok kontakt meg etterpå og flere av dem husket meg fra barnehjemmet. Det er mange hundre som har fortalt lignende historier som min, noe som er forferdelig trist, men det er også en bekreftelse på hvor ille det var.
Mistanken om at ikke alt var som det skulle kom etter at to tidligere beboere fant en massegrav med 151 barn fra barnehjemmet. Man tror at opp mot 400 barn ligger i massegraver. Samtidig sto det også frem personer som fortalte om misbruk og umenneskelig behandling.
Hjemmet ble åpnet i 1864 og stengt i 1981. Til sammen regner en med at 10.000 barn har oppholdt seg der.
Stor belastning
Theresa forteller at det likevel har vært en stor belastning å rippe opp i gamle skader ved å vitne for kommisjonen.
– Det har vært enorm medieinteresse rundt meg og mye press. Flere av symptomene fra posttraumatisk stress kom tilbake, og jeg har hatt mareritt igjen, noe jeg ikke har hatt på årevis. Kroppen husker, selv om hjernen har bearbeidet traumene.
Beholdt troen
Annonse
Selv om det Theresa har opplevd lett kunne tatt troen fra hvem som helst, og nok for mange har gjort det, er hun fremdeles katolikk. Hver søndag går hun ennå i kirken.
– Hadde jeg gitt opp min tro, så hadde misbrukerne vunnet. Troen min er en såpass viktig del av livet mitt at jeg tenkte at selv om de skulle ta alt annet fra meg, så ikke pokker at de skulle få ta min tro også.
Englevakt
For Theresa ble redningen utdannelse. Hun hadde en lærer som så at hun hadde et unikt talent for språk og som kjempet knallhardt for at Theresa skulle kom inn på universitet selv om mattekarakteren var for dårlig.
Siden forteller Theresa at hun har fått mange velsignelser i form av gode mennesker. Hun kaller dem engler.
– En lærer, en rektor, en professor, en god venninne. Gud har gitt meg mange utfordringer, men også veldig mange hjelpere.
– Gud har en plan, og hans plan for meg har vært å gjøre meg mektig i språk og tanke. Jeg klarer å artikulere og sette ord på ting andre som har opplevd overgrep kanskje ikke ville klart.
Språksterk
Annonse
Theresa forteller at hun alltid har vært språksterk, og at hun derfor begynte å studere til å bli tolk.
Hun forteller at hun snakker åtte språk: fransk, spansk, portugisisk, italiensk, latin, svensk, engelsk og norsk.
– Faktisk er norsk det språket jeg snakker dårligst, forteller Theresa på plettfri norsk uten aksent.
Etter hvert ble det til at hun tolket mer og mer i saker for politiet og barnevernet. Saker som lignet hennes egne.
– Det var ekstremt vanskelig fordi jeg ikke var ferdig med min egen prosess. Det gjorde noe med meg å høre alle disse historiene.
Ble psykolog
Historiene gjorde noe med henne, og hun innså etter hvert at kallet i livet var å hjelpe mennesker med traumer. Da hun var 35 år, begynte hun å studere psykologi og har siden 2002 drevet en praksis i Fredrikstad.
– Det er det største jeg har gjort. Jeg har alltid tenkt at det å bli psykolog ville hjelpe meg, fordi jeg slik bedre kan forstå den prosessen jeg har gått gjennom.
Annonse
Gjennom psykologien har Theresa også fått en bedre forståelse og sympati for de som arbeidet på Smyllum Park.
– Nå vet vi statistisk sett at de som blir misbrukere har blitt misbrukt selv. For mange på barnehjemmet kan det også handlet om kontroll. Nonnene var helt nederst på rangstigen og på en måte kunne det å forgripe seg på et barn være å heve seg.
Tilgivelse
– Har du tilgitt dem som gjorde disse tingene med deg?
– Der har du det sentrale ordet: Tilgivelse. For meg var det å tilgi og forstå som leget meg. Man bruker så mye tid og energi på å være sint og bitter på de som har begått ugjerningene mot deg. Men om du klarer å tilgi dem, er det som et helt tonn blir fjernet fra dine skuldre, sier Theresa.
– Dette er det ikke alle som klarer, og derfor er jeg forsiktig med å si det siden jeg ikke vil være belærende. For noen er sinne en forsvarsmekanisme. Mister de sinnet, går de under. Men sinne gir bare en midlertidig grunn å stå på. Tilgivelse er det som gir en større grunn.
Hun forteller at dette er noe hun er spesielt varsom med overfor pasienter.
– Min jobb er å finne hva som hjelper for pasienten og noen ganger må jeg innrømme at pasienten ikke er klar, og noen vil kanskje aldri vil gi slipp på vreden, forteller Guds lille soldat med stor sorg.
