Da Kathrine begynte å snakke med Gud

Kathrine Venemyr husker bønnen hun ba, og situasjonen hun befant seg i. Hun gikk på videregående, hadde fått ME og var sliten og umotivert. Selvbildet var lavt. Forholdet til kjæresten var over og følelsen av å ikke være god nok, preget hele livet.

– Jeg kunne bruke halvannen time foran speilet og sminke meg på nytt flere ganger, men endte opp med å ikke gå ut, forteller hun.

Det var i den perioden hun begynte å snakke med Gud.

Folkehøgskole

Når Dagen treffer Venemyr første gang er hun elev ved Nordhordland folkehøgskole utenfor Bergen. Hun søkte seg dit fordi de hadde en bibel- og misjonslinje som hun tenkte ville være perfekt på henne. Men møtet med skolen ble et sjokk. Det var langt færre kristne på skolen enn hun hadde trodd, og sammen med en gruppe kristne ble hun utfordret til å misjonere blant jevnaldrende.

– Sjansen for å få vitne daglig er 99 prosent. Det er vanvittig hvor mye vi har fått vitnet, sa hun til Dagen i april.

Til høsten blir hun stipendiat ved skolen, og håper å få ansvar for noe av det kristne arbeidet ved skolen.

– Jeg har så lyst til å ha bibelgruppe, sier hun.

Trygghet

– Jeg har alltid vært positiv til de kristne og til miljøet. Det gjorde nok at folk rundt meg tenkte at jeg var kristen.

Likevel var det først på videregående at hun fikk en personlig relasjon til Gud. Den gang delte hun leilighet med en venninne som ikke regnet seg som kristen.

– Vi levde begge et liv med baksnakking, festing og gutter. Kort sagt det vanlige ungdomslivet, forteller hun.

Andre året på videregående skjedde det ting som gjorde at livet tok en ny retning. Venninnen hadde vært på misjonstur til Bulgaria og hadde blitt kristen i løpet av sommeren.

– Nå var hun blitt helt «halleluja». Hun spurte meg mange ganger om vi skulle be sammen. Jeg tenkte at det hadde klikket for henne, men etter hvert sa jeg ja. «Hvis du ber, så kan jeg høre på deg», svarte jeg.

Hun hadde fred

To ganger om dagen kom spørsmålet om hun ville be. Venemyr prøvde seg med unnskyldninger, men ville ikke virke uhøflig.

– Etter hvert merket jeg hvordan hun endret seg. Jeg så at hun hadde fred med seg selv. Det overbeviste meg.

Ikke lenge etter deltok Venemyr på en kristen leir. Der møtte hun en jente som gjorde et dypt inntrykk på henne.

– Jeg tenkte at hun måtte være kristen. Hun fikk meg til å bli veldig nysgjerrig på hvem Gud er.

Da hun kom hjem fra leir begynte hun å be selv. Hun følte at hun ikke strakk til, og at hun skuffet folk rundt seg. Når hun pratet med Gud kunne hun være åpen med hvordan hun hadde det.

«Vær så snill å gjøre dansetimene bedre», kunne hun be på morgenen. «Det er så mange nedturer, Gud, og jeg føler at oppturene bare vare en kort stund. Kan du hjelpe meg?» Etter hvert ble det naturlig å ønske Jesus velkommen inn.

Endring

De neste ukene skjedde det en gradvis endring. I tillegg til at hun kjente at mørket i livet slapp taket, tok hun de første famlende skrittene som kristen.

– Ei jeg snakket med i kantinen fortalte at hun hadde vondt i magen, og hadde hatt det noen dager. Da glapp det ut av meg: «Kan jeg få be for deg»?

– Det opplevdes kleint. Jeg var flau og begynte å le, men jeg kunne jo ikke trekke meg. Gleden var stor da hun ble frisk.

Nå begynte en ny tid. I leiligheten hadde hun og venninnen åpent hus fra klokka 06.00 om morgenen til utpå kvelden. Bønn og lovsang ble en naturlig del av det sosiale livet, og folk strømmet til, forteller Venemyr.

– Vi opplevde Guds kjærlighet på så mange områder i livet. Flere av de vi ba for ble helbredet, og jeg brukte mye tid på å lese Bibelen og finne ut av ting. Selvtilliten kom tilbake. Jeg brydde meg ikke lenger om utseendet. Gud gjenopprettet meg og satte meg fri. Alt på grunn av Guds nåde, forteller hun.