Da lutheranere åpnet seg for Ånden

Denne helgen er det 40 år siden det såkalte Helligånd-seminaret gikk av stabelen i Storsalen i Oslo. Det markerte begynnelsen på den moderne karismatiske fornyelsen i luthersk sammenheng.

De som arrangerte seminaret i Oslo i 1977 hadde ikke forventet mer enn mellom 100 og 200 deltakere. Men mer enn 1.200 deltakere meldte seg etter hvert på.

«Stivt og dødt»

«Forkynnelse av Den hellige ånds gjerning er ikke noe nytt i den lutherske kirke. Det er mye saftig pinsestoff i Luthers skrifter. Men det virker som mye kjød og engstelse har sluppet til i den lutherske tradisjon, slik at det er mange som ikke våger å ta i bruk nådegavene i menighetene.»

Slik stod det å lese i Dagens referat fra en pressekonferanse i forbindelse med seminaret. I mandagsavisen umiddelbart etter seminaret var mangeårig Taiwan-misjonær for Norsk Luthersk MisjonssambandAsbjørn Aavik intervjuet.

Han gledet seg over seminaret, og sa at «Det er ikke bare i statskirken at det kan bli stivt og dødt. Det samme kan skje i organisasjonene og i bedehuslivet.»

Men slett ikke alle var begeistret for den fornyelsen som seminaret banet vei for. Og blant dem som stod bak seminaret, har ikke alle vært udelt begeistret for den retningen karismatikken i perioder har tatt nærmere vår egen tid.

Jens-Petter Jørgensen, en av de viktigste lederne i denne bevegelsens første tiår, satte ord på noen spørsmål i en kronikk her i Dagen torsdag.

Med i Den norske kirke

En annen veteran er Jan Gossner. Han var i sin tid lagsprest, senere frikirkepastor og etter hvert rektor ved Høgskolen i Staffeldts gate, nå en del av NLA Høgskolen. I dag er Gossner pensjonist, men fortsatt aktiv, blant annet i Oslo søndre frikirke og som styreleder i Stefanusalliansen.

– Slik kunne man ta igjen det som pinsevennene tok imot i 1905 og utover, men som ofte ble litt polarisert fordi pinsevennene la seg på en pentekostal teologi om åndsdåp og gjendåp, sett fra et luthersk perspektiv.

Hellig Ånd-seminaret markerte også begynnelsen på det vi nå kjenner som Oase-bevegelsen.

– Oases spesielle oppgave og kall ble å formidle denne verdensvide fornyelsesstrøm inn i Den norske kirke, og i andre lutherske organisasjoner og sammenhenger, sier Gossner. Nesten alle som var med i den første ledelsen tilhørte Den norske kirke.

Karismatikken var ikke ny i Norge, men tidligere hadde interesserte lutheranere mer eller mindre måttet snike seg av gårde til Sarons Dal og til presten Hans Jacob Frøens «Dypere liv»-konferanser.

4.000 på Oase

Formålet med selve seminaret var å klarere at man kunne gå god for innholdet i fornyelsen. Og deltakerne fikk høre flere omfattende foredrag. Senere ble disse mangfoldiggjort i form av en artikkelsamling. Men først og fremst, forteller Gossner, ble helgen et «saftig Helligånd-stevne».

Sommeren 1980 var det så 4.000 mennesker til stede på det første Oase-stevnet. Initiativtakerne hadde tatt opp lån på 50.000 kroner og leid Gimlehallen i Kristiansand, hjembyen til Jens-Petter Jørgensen. Overskuddet fordelte arrangørene på sine respektive organisasjoner.

Unntak

– Hva vil du i dag si at seminaret og fornyelsen har ført til?

– Vi har fått litt friere former og mer forventning og åpenhet til at noe kan skje. I tillegg skjedde det mye med sangen og musikken gjennom lovsangs- og tilbedelsesdimensjonen.

Samtidig erkjenner Gossner at få menigheter i Den norske kirke med rette kan kalles Oase-pregede. Unntakene er Gulset menighet i Skien, og Bredtvedt i Oslo før den ble nedlagt, i tillegg til IMI Kirken og Storsalen.

– Konklusjonen vår ble at karismatikken var et akseptert sidespor i Den norske kirke, sier han.

Sjelesorg

Oase er først og fremst kjent for sine sommerstevner. Gossner forteller at de la stor vekt på det han kaller ansvarlig sjelesorg, slik at karismatikken ikke bare skulle handle om å slippe følelser løs.

– Folk kom med alle mulige problemer som trengte videre bearbeiding. Derfor hadde vi med både psykiater og lege. Dette har vært en viktig del av Oase, og vi utviklet også en egen kursvirksomhet, Teleios.

Sammen med den sunne menneskekunnskapen og sjelesorgen fremhever Gossner at forkynnelsen om Åndens gjerning skulle ha en tydelig evangelisk basis slik at den ikke ble lovisk eller svermerisk.

Virkelighets-
forståelsen

– Er det fare for at dalende oppslutning om kristne miljø fører til en økt dragning mot det spektakulære i karismatikken?

– Det tror jeg er en helt riktig analyse. Jeg tror karismatikken handler om at Gud har noe bedre å gi, nemlig Guds rikes realiteter. Det at Jesus lever er en virkelighet som vi kan få del i. Å erfare det for eksempel helbredelse eller tungetale er ikke det eneste og heller ikke det viktigste i karismatikken. Har man sluppet karismatikken til på selve livet, på karakterdannelsen, eller på virkelighetsforståelsen? Vi hører gjerne at vi må gi Jesus hjertet vårt. Men har vi gitt ham hodet vårt? Har vi oppgradert tankelivet vårt til Guds rikes program? Noe av det viktigste med karismatikken er fornyelsen av selve virkelighetsforståelsen. Hvis Jesus lever og Den hellige ånd er virksom, kan prinsipielt alt skje for den som tror. Men det må skje i tro, ikke ved besvergelser, metoder, triks eller knep, sier Jan Gossner.